HJEMMELAGET MAT SOM DU SLIPPER Å LAGE SELV

Jeg er veldig glad i god mat men min har lite gled av å stå timevis på kjøkkenet for " å trylle frem de lekreste retter ". Jeg for min del ser alltid etter de letteste løsningene.

Det er mange grunner til denne kjøkken-latheten. Min mor var flink men eneveldig på kjøkkenet og det vi prøvde å lage var i bunn og grunn ikke bra nok. Så kom tiden da jeg selv ble mamma til tre barn. Tatt i betraktning til at både min mann og jeg er kresne er det ikke statistisk besynderlig at alle ungene var vriene i matveien. Det var minst en, som regel flere som gren på nesen av maten jeg satte på bordet. 

Imidlertid er den viktigste årsaken min klokkeringings vegringen er at jeg innehar en rasjonell legning. Det er ikke regningsvarende å stå timevis å lage mat når det blir mottatt som for og er glupskt fortært etter få minutter. Med siste biten fremdeles i munnen er neste husmorøvelse å gyve løs på oppvasken. 

Det sies at utakk er verdens lønn, og dette er et særdeles beskrivende uttrykk når det kommer til matlaging.

Men du kan ikke være uinteressert i matlaging sier mine venninner, du har jo mange kokebøker. Se på titlene svarer jeg lakonisk, alle titlene inneholder ord som 15 min, hurtig, enkel eller rask.

Jeg har derfor blitt en mester på opphugging og oppvarming. Salater er en perfekt løsning, man trenger knapt å bruke et eneste annet kjøkkenredskap enn kniven og det er både sunt og slankende. Oppvarming er dog en favoritt fordi jeg er veldig glad i kjøtt og da er ferdiglagd mat som skal varmes opp perfekt. Men utvalget hos Meny begrenset. Men det fins en annen leverandør skapt for mennesketyper som meg: Slakteren på Høvik.

TRE GENERASJONER: Mathias Venstad Nilsen (21) går i lære nå. En dag skal han ta over etter pappa Christian Nilsen (49) (t.h) og bestefar Thore Nilsen (73).

Det er forskjellige retter nesten hver dag, alt hjemmelaget på stedet og av prima råvarer. Eksempelvis lapskaus (mmm). frikadeller enten av svin eller får (min favoritt) ferske fiskekaker ( gemalens foretrukne ), lasagne, quiche og gryteretter. De har også marinert kjøtt klart til steking og hamburgere med bl.a. ilagt fetaost, helt klare for grill eller stekepanne.

Jeg må avslutningsvis gjøre klart,  dette innlegget ikke er et bestillingsverk, men kun ment som et gledens budskap til mine lidelsesvenner, vi som synes tiden trenden med at det er gøy å lage mat er sterk overdrevet. 

Svine frikadeller som jeg har fryst klare for oppvarming til søndagsmiddagen. Jeg serverer med kårabistappe fra pose (husk bytt ut litt av vannet med lettfløte). Jacobs peppersaus varmes med i formen på slutten av tiden i ovnen så slipper man å vaske sauskaserollen.

Nå har vi spist, og alle var enige om at bedre blir det ikke.

KRANGLING

Når gemalen og jeg krangler kommer han ofte men dette argumentet: "Du er så sta, du gir deg aldri på flate møkka!" Hvis jeg av og til går i meg selv, må jeg gi ham rett, ja, jeg er sta. Når jeg kommer inn i denne selvransakelses modus ender det stort sett at jeg gir meg og han får det som han vil.

Dette er i bunn og grunn en hersketeknikk,  han har lært at dette stopper videre diskusjoner og seieren er hans. Her om dagen hadde vi, ikke uvanlig i det Friisiske hjem, en diskusjonen om en eller annen bagatell. Etter et par mer eller mindre saklige replikker frem og tilbake smeller husbond til med dette velbrukte og kjære trumfkortet: ("Du er så sta, du gir deg aldri på flate møkka!"). Da som lyn fra klar himmel slår det meg hvor urettferdig det hele er.

Hvis vi fremdeles diskuterer kan det bare være en grunn til det; INGEN av partene har gitt seg. Med andre ord, min bedre halvdel er sett ikke bedre enn meg når det kommer til påstålighet. Vi innehar sterk vilje begge to.

Min mor sa bestandig at den "den kloke gir seg", Når vi hadde en diskusjon avsluttet hun som regel med denne replikken. Hun sabotere hele meningsutvekslingen.  Hvis jeg da fortsatte å argumentere var jeg moralsk sett umoden og uklok. Motsatt, hvis jeg ga opp opp på dette tidspunktet, var det som å signalisere at jeg ikke hadde mer å fare med, samtidig som gremmende nok, hun fremsto som den kloke og ble sittende med det siste uimotsagt argumentet og diskusjonen ente til hennes fordel.

Retorikk er læren om talekunst (gresk ρητωρ, rhêtôr, tale, og techne, kunst). Kunstformen oppstod allerede i den greske antikken praktisert av de virkelig store gutta på den tid som Platon og Aristoteles. I moderne tid er retorikken ofte blitt definert som læren om overtalelse. Retorikk er en av de tre originale kunster i vestlig kultur.

Jeg tror at jeg snarest skal ta meg et kurs i retorikk. Mine med-debattanter kan bare skjelve i buksene når jeg trer inn på debattarenaen med nye blankpussede våpen. 

TRANGE SKO....HER KOMMER SUPER METODE FOR Å UTVIDE DEM

Julaften, ferdig sminket, pyntet og klar til å dra, men må jeg først rote frem juleskoene. Putter dem i en av alle de posene vi skal medbringe. Vel fremme letes de frem og jeg tar på meg skoene. Da merker jeg at de er innmari trange og husker i det samme at slik har de vært hele tiden. Verre blir de utover kvelden og marsjen rundt granen, vi er litt tradisjonelle der, foregår i strømpelesten.

Men så i dag under en av mine virringer på herr PC kom jeg over et tips som var utrolig smart. man fyller en plastpose med vann. knytter igjen og potter den så inn i skoen. Man må sikkert være nøye med at hele skoen er fylt. Så, og dette har jeg funnet ut, tar man og surrer tape rundt for å være helt sikker på at det ikke oppstår forskyvninger.

Etter dette er gjort, legges skoene inn i en pose som puttes i fryseren. Fordi vann utvider seg når det blir til is vil læret presses utover. (tror man bare kan bruke metoden på sko av skinn-produkter)  Hele sulamitten må ligge i et døgn så alt vannet fryser. Genialt

Etter bruk av denne metoden på skoene kan jeg kanskje se frem mor en julaften som avsluttes med skoene fremdeles på føttene. Hvis ikke jeg nok en gang faller utsettelsens fristelser. At de nok en gang havner uutvidede bak i skapet og at som vanlig avsluttes julaften i strømpelesten.

MÅ MAN ALLTID VÆRE TILGJENGELIG

Vi har et venne-par, de har igjen en venn som vi også kjenner godt.

Her om dagen ringte de oss og spurte om vi var i sammen med denne vår felles venn eller viste hvor han var. Nei, svarte vi som sant var. Men spurte om det var viktig og om vi eventuelt skulle be vedkommende å ringe hvis vi traff på ham. De svarte at det ikke var viktig, men at de hadde prøvd å ringe ham flere ganger og, endatil lagt igjen en beskjed til denne vennen om å ringe. Vårt venne-par var fortørnet over manglende respons og mente at dette var uhøflig.

Jeg kommenterte ikke denne kritiske bemerkningen og samtalen skled over i vanlige høflighets fraser. Min umiddelbare reaksjon var at jeg var enig i at vår felles venn hadde oppført seg ureglementert. Men etter hvert begynte jeg å tenke. Har vi plikt til å svare på oppringinger og beskjeder på mobilen? Er det ikke en menneskerett å velge å være utilgjengelig?

De nye informasjons-teknologien gjør at motparten med største sannsynlighet har sett oppringingene og beskjedene, og at vi ved manglende respons føler oss avvist. Det har blitt på en måte som Big Brother ser deg. Før kunne vi juge å si vi hadde ringt mange ganger, vi slapp å stå til rette, og den andre part slapp å føle seg forsømt.

Nå har vi mistet mye av den private sfæren og med dette fått større nærhet som på mange måter er av det gode, men det setter også større krav til oss. Det er forventet at vi skal være tilgjengelige for alle...hele tiden. Av og til har man behov for å være alene eller sammen med andre uforstyrret. Det kan tenkes at det var slik med vår venn. Problemet er at hvis man blir såret ved manglende respons vil mange beskytte seg mot den følte avvisningen og trekke seg unna angjeldende person.

Derfor føler mange seg tvunget til å ta telefonen eller å svare på meldinger selv om det ikke passer akkurat der og da. Vi prøver å være greie, gode medmennesker. Men det blir et press for de fleste av oss. Jeg undrer om de ikke har det bedre de som driter i å være tilgjengelig hele tiden. Hvis man kan godta at manglende respons ikke er avvisning, og heller vente til det passer vedkommende å ta kontakt. Da slipper en å bli frustrert og man vet at når de tar kontakt, er det ikke fordi de må, men fordi de har lyst.

DET ER BEDRE MED EN GUD PÅ JORDEN ENN EN GUD I HIMMELEN

Her en dag stod det to damer forran porten, pene i tøyet og veldig tillitsvekkende. De trådte på min invitasjon innenfor porten. Damene spurte etter damen hun som hadde bodd her før og jeg svarte som sant var at vedkommene hadde flyttet.

Jeg regnet med at det var det og at de skulle gå. Men nei. I stedet kom de nærmere og spurte vennlig om jeg var syntes det var ille med disse urovekkende tider. Jeg måtte jo innrømme at dagens verdensituasjon ikke akkurat var til å juble over. "Vi har noe som kan trøste" sa damene og rakte meg en brosjyre. Jeg skulle ha forstått det umiddelbart, det er jo slik de åpner samtalen disse velmenende menneskene fra Jehovas vitner.

De er jo velmenende, disse misjonerende er tross alt ute etter å redde min sjel, slik at jeg kan komme til paradis. Hadde man vært mer mistroisk så kunne det kanskje argumenteres med at de egentlig er ute etter å redde sin egen sjel, gjennom å verve medlemmer stiger aksjverdien deres hos Gud, eller Jehova som de insisterer å kalle ham.

For det er på denne måten trossamfunn får sine tilhengere å gjøre hva det skal være. Belønningen, paradis er så utrolig mye gjevere enn denne verdens jammerdal. En investering i fremtiden. Endatil blir de også skremt med helvetes evige pinsler.

Jeg er helt overbevist om at vi mennesker ikke står utenfor fysiske og biologiske lover. Jeg tror at dau er dau. Det rare er at jeg er veldig komfortabel med dette ståstedet. Det setter et helt annet fokus på det livet vi lever her på vår fantastiske planet. Jeg slipper den evige lengselen mot noe bedre, fordi for meg er mitt jordlige liv det eneste jeg har. Derfor gjør jeg det beste ut av min tid her på jorden. Jeg går også fri for angsten om hva skal skje etter døden. Det er egentlig befriende.

Jeg svarte de to damene at  jeg var bekvem og lykkelig i min ikketroende livsanskuelse. Med store undrende øyne forsvant de ut av porten.

Imidlertid er ikke dette den fulle sannheten, jeg har min barndoms Gud med meg. Han er der, han er min usynlige ledsger, som Alberts Skybert, en hemmelige venn. Jeg vet at han ikke finnes, men han er allikevel god å ha. Det er en indere samtalepartner. Egenlig er denne vennen den delen av meg som vet hva som er riktig og galt. Jeg mener at det ligger gode krefer i å følge denne rettesnoren ved at de vil speile tilbake på meg, mange kaller det karma.

Men det som super helt sikkert, er at hyggelige mennesker blir møtt med mer possetivitet av omgivelsene og det igjen fører til at man har det bedre. Derfor er jeg glad i min lille Skybert, med hans hjelp blir mitt liv mer verdifult.

VI BEHANDLER IKKE VÅRE ELDRE DÅRLIG

I går fikk jeg en åpenbaring. Av og til blir utsagn er sagt så mange ganger at det blir til sannhet. I vår hjerne blir det et faktum.

Altså, i går var vi på grensehandel i Spania. Spania ligger bare et kvarters kjøring unna og nesten alle varer er mye billigere der enn her i Frankrike. Vi var ikke alene for mange franskmenn benytter samme muligheten som vi gjør i Svinesund, vi handler billig.

Vi var der på formiddagen og derfor myldret det av franske pensjonister på handletur. De kom med vesker og trillebager og svinset fra butikk til butikk, enkeltvis og i grupper. Nesten alle fornøyde og glade på tur, samtidig trygge på at i dag sparte de masse penger.

Det er ikke grensehandel dette skal handle om, men eldre og også ganske gamle som levde sine individuelle liv med egne beslutninger.

Det er nettopp dette mitt innlegg skal handle om. I andre kulturer blir denne påstanden slynget mot oss og vårt samfunnssystem : "Dere påstår at dere er så humane, men bare se på hvordan dere behandler deres eldre, det er en skam. Hos oss tar vi virkelig vare på våre gamle, vi sender dem ikke på gamlehjem."

Plutselig slo det meg at dette er ikke en sannhet. Noen gamle blir sendt til gamlehjem og ender sin dager på en kritikkverdig måte. Men de fleste av disse har, før de endte på hjem, levd fullverdige selvstendige liv langt inn i alderdommen. Langt de fleste av våre eldre lever til sin død hjemme, mange av klarer å bli boende i sine hjem takket være innsats fra det kommunale hjelpeapparatet.

I disse andre kulturer som hevder at de tar bedre vare på sine eldre er det vanlig at de gamle fortsetter sine liv som en del av storfamilien. Sikkert som fullverdige medlemmer, men allikevel må de underordne seg familiens behov. De blir spissformuler (sterkt overdrevet sannhet) gående som hjelpere for familien.

Jeg som nå er i den livsfasen hvor barna har startet sine egne liv føler at jeg har en ny vår. Det er ikke til å underslå at når man har barn hjemme må man sette sine egne behov til side for avkommets velbefinnende. Nå kan vi vi stort sett bestemme over oss selv og slik ser jeg frem til å fortsette som et selvstendig individ inn i alderdommen. Hvis jeg skulle bli så gammel at jeg har behov for pleie ville jeg følt det som nedverdigende at mine barn f.eks skulle måtte skifte bleie på meg. For meg og sikkert flertallet, den ultimate.

Jeg skjønner at det ikke er mulig med en slik eldreomsorg vi har i fattigere land. Men jeg vil påstå:

 VI BEHANDLER IKKE VÅRE ELDRE DÅRLIG

DAME BEDÅRERE IKKE SÅ BEDÅRENDE

Jeg har en venninne ble skilt som for noen år siden. Hennes mann hadde funnet en annen. Han hadde hatt en affære med en annen kvinne og bestemt seg for at han ville leve med denne nye kvinnen. Begrunnelsen var den vanlige, han synes forholdet var blitt rutinemessing og uten den nerven han søkte i et forhold. Med denne nye kvinnen hadde han fått tilbake spenningen i livet, følte seg mer levende enn han hadde gjort på mange år.

Min venninne var knust, for mannen hun hadde tapt var en uhyre flott kar, pen, velkledd og sjarmerende, det naturlige midtpunkt i sosiale sammenhenger. Hun var såret for hun hadde stått på, han hadde ikke så god utdannelse så det var hun som måtte stå på for at de skulle ha "det gode liv".

Man lurte på hvordan det var mulig å være så dum. Her hadde han en skjønn kone og svært god økonomi. Det ble innkalt til haste-trøste- møte i venninne gjengen og etter endel vin kom vi frem til at han måtte ha falt for en pur-ung puppejente og at han snart ville angre bittert og ville komme krabbende tilbake med halen mellom bena.

Vi tok helt feil, Kvinnen var både flott og velutdannet, faktisk så hadde hun enda bedre økonomi enn hans tidligere kone. Slaget var tapt og livet gikk videre.

Nå har det gått noen år og i går ble jeg oppringt av opphisset venninne. Siste nytt på ryktebørsen var at denne eksmannen nå hadde forlatt den "nye" kvinnen til fordel for en annen. Som bien som svermer fra blomst til blomst. Hun hadde dessverre ikke noen flere detaljer, men vi må vel anta at også hun hadde et bra utseende og god økonomi.

Hvis jeg skal komme med en analyse her, og det er jo det vi kvinner liker å gjøre. Denne mannen har ikke rent utdannelsesmessig eller økonomisk sett så mye å fare med. Men han har sitt vakre ytre og sjarm i bøtter og spann, Det er med disse to våpnene han erobrer verden, les kvinner. Jeg tror at han får et kikk av dette og en bekreftelse han har blitt avhengig av.

Jeg vet ikke om denne mannen noen gang vil finne roen og forbli i et forhold. Jeg tipper nei, for vi har et annet eksempel på samme manne-type. Vi kjenner han bare perifert og mest av omtale. Han har svinset lykkelig  fra kvinne til kvinne i alle år, til slutt tok sjarmen og jaktlykken slutt.  Nå har han blitt en gammel mann som kvinner ikke lenger oppfatter som attraktiv. Han er nå alene i en sosialleilighet, han har blitt syk og den kvinnen som kanskje ville vært der for ham, har han forlatt ( uten å se seg tilbake ) for mange år siden.