JEG HAR BLITT MORMOR = MOPS

Vi har nettopp blitt besteforeldre til et skjønt pikebarn. Vi har blitt skjøvet et hakk nærmere ættestupet. På et mikrosekund har vår alder økt med en generasjon. For en som har alderdomsangst blir dette et sjokk. Ikke nok med det, alle vennene dine deg gratulerer deg for dette kvantespranget i alder.

Jeg vil ikke kalles mormor, selv om det er det jeg er, rent teknisk. Jeg vil at barnebarnet mitt skal kalle meg Mops, onde tunger sier at ulysten jeg føler mot benevnelsen mormor skyldes at jeg ikke innrømmer at jeg har blitt gammel, dessverre tenderer jeg mot å være enig. Jeg føler at når du blir mormor går du over fra og være en person til å bli et begrep. Mormor er mer en funksjon enn et individ.

Når vi har blitt besteforeldre har vi på en måte pr definisjon mistet vår virilitet. Barna våre som selv har blitt foreldre har tatt over stafettpinnen. Ungene til våre barn og oss besteforeldre er som planeter som må underkaste oss det nye sentrum. Herregud, våre meninger som før hadde tyngde er transformert til senilt vrøvl, før hadde min argumentasjon tyngde, nå når barna er uenige med meg i en diskusjon ser de på meg med overbærende blikk og sender hverandre øyekast som sier "nå er hun igang igjen, er det mulig?" Hovedtyngden av familien action sirkler rundt denne nye foreldregenerasjonen, det de sysler med er viktig, the real hard thing, våre gjøremål er helt uinteressante på samme måte som eldretrim er komisk.

Det er da forventet at oss besteforeldre skal støtte etter som det er behov, f.eks. hente i barnehave. Mor og far bestemmer. De lokker med at hvis vi er mye sammen med barnebarna blir de veldig glade i oss og dette er et godt virkemiddel, for vi elsker våre barnebarn høyt og vil jo gjerne bli elsket av våre barnebarn. De tror på en måte at vår livslykke er avhengig av disse barnas kjærlighet, som om de livene vi besteforeldre bedriver er så innholdsløse at uten barnebarn er de ikke verdt å leves. Her tenker jeg at det er nødvendig med en mer utagerende livsførsel så de kan se at vi fremdeles er kapable til å skape innhold i våre liv.

Mange kan føle, at man har blitt et nyttedyr. Når og hvor bestemmes av andre. For noen kan det bli i overkant mye, hvis man f.eks. ender opp som dagmamma for sine barnebarn er det ikke mye fritid igjen, for så snille kvinner har som regel latt sine menn få utvikle seg til å bli svært kravstore. Man har gjort seg selv til en selvfølgelighet, man bør ikke havne i denne fella, for husk at vanskeligere oppnådde goder er gjevere. Selvmotsigende nok vil man bli satt mer pris på ved å være litt kostbar.

En gang i pil og bue tiden studerte jeg psykologi. Tema var identitet. Det ble påstått at det fantes samfunn hvor man egentlig ikke opplevde å ha identitet på samme måte som vi har i vestlig kulturer. I vår kultur defineres mennesket som et individ med egenart som foretar sine egne valg. Dette må vi omfavne, også som eldre, vi har de samme muligheter, hvis ikke bedre, til selvrealisasjon og utvikling.

Jeg vil være Mops for mine barnebarn, et unikt individ som også skal vise dem at 60og70årene er egentlig de beste årene i et menneskes liv. Hvis vi dropper de arkaiske definisjonene på alderdommen, er dette den delen av livet vi har de største muligheter for å velge. Vi er ikke forpliktet mot arbeidsgiver, barna er ute av redet og økonomien er grei. 

Da jeg valgte å kalle meg Mops var det bare et ord som falt meg inn. Jeg likte lyden av ordet, og at det var navnet på en hunderase var helt greit. Nå når jeg har slått opp rasen er det mer enn greit: "Rasen er ofte oppsummert som multum in parvo ("mye i lite"), som beskriver mopsens bemerkelsesverdige personlighet til tross for liten størrelse. En stor hund i en liten kropp." Kult, ikke sant?

VOKSEN ER KJEDLIG MYE ANSVAR, MODEN VOKSEN, MORO HVIS DU VIL

BIFF TARTAR - GODT, MAGERT OG LETTVINT

Når jeg er hos slakteren eller i en matvarebutikk som kverner sitt eget oksekjøtt sjekker jeg om karbonadedeigen er mager og at den er dagsfersk. Hvis ja, så de er det ofte biff tartar på middagsbordet den dagen.

Dette er slakteren på Høvik, Høvikveien kjøtt og kolonial, som har masse nydelig kjøtt pluss et par varmretter hver dag ( frikadellene er utrolige og lapskausen en vinner). Her kan man få kjøpt kjøtt spesielt laget til biff tartar. OBS!!!!! Vær forsiktig ved inntreden på dette sted, man kommer nesten alltid ut med langt mer enn opprinnelig planlagt. De har ferdigmat laget fra bunnen, kan det bli bedre nå man hverken har lyst eller tid til å sjonglere med ingredienser og kokekar?

Vi har tre barn som har sine særegenheter når det kommer til hva som godtas som middagsmat. Det pirkes og ofte er det nesten like mye igjen på  asjetten som da måltidet startet, men alt blitt skjøvet rundt og blandet på en ekkel måte. Jeg har dem mistenkt for å prøve å illustrere den indre ulysten de føler for mine menyvalg. Ikke underlig at jeg ikke synes matlaging er det området jeg realiserer mitt potensiale. Mannen min har en vandrende allergi. Det han tålte før, tåler han ikke nødvendigvis nå. Jeg tror allergien hans bor mellom ørene, for blander jeg allergi-ingrediensen inn så han ikke ser dem, er det sjelden at den allergiske reaksjonen inntreffer. Når jeg gjør han oppmerksom på at han er lurt, ser han bare på meg med et skeptisk blikk gjennom senkede øyenvipper, jeg er helt overbevist om at informasjonen om den manglende allergireaksjon aldri blir sluppet inn til den delen av hjernen hvor allergilistene hans oppbevares.

Jeg har ikke tvunget gjennom at de skal like all mat. Selv er jeg et vandrende bevis på at det ikke er mulig. Jeg ble tvangsforet på fisk hver sommer. Foreldrene mine hadde kjøpt hytte og måtte spare, derfor var det selvfisket mat på middagstallerkenen hver dag. ikke nok med det, det var ikke lov til å gå fra bordet før porsjonen var spist opp. Jeg likte noen fiskesorter i begynnelsen, men etter hvert ble jeg kvalm bare jeg luktet fisk, egentlig blir jeg nå uggen bare ved tanken.

Som voksen kan jeg heldigvis selv velge hva jeg skal spise, som bra er, for jeg er ganske kresen. Etter min mening er det ille at man må bli voksen for å få dette privilegiet og jeg har av den grunn bestemt helt eneveldig og uten noen gang å ha angret, at mine barn selv skal bestemme hva de putter inn i egen kropp.

Mange vil innvende med at dette kan føre til mangelsykdommer og usunnhet. Kan ikke helt skjønne dette argumentet, vi har da vitamintabletter. Det er da mye viktigere å ha det hyggelig rundt kjøkkenbordet og ikke gjøre det til en krigssone. Vi går for psykisk helse.

Jeg tror også at barn har mye mer fintfølende smak og luktesans enn sine foreldre. Jeg husker fremdeles fra min barndom, den litt bitre smaken kålrabistappe hadde. Heldigvis ble jeg ikke tvunget å spise dette, derfor er jeg nå som voksen veldig glad i dette tilbehøret. Det underlige er at den litt emmene smaken er forsvunnet. Grunnen er ikke at den kjemiske sammensetningen på grønsaken har forandret seg, forklaringen er at smakskaviaren (prikkene på tungen) og luktnervecellene er sterkt nedadgående hos mor og far. Jeg kan som et bevis for denne påstanden fremføre at min svigermor på 91 år er den av oss som velger hottest mat når vi er på indisk restaurant.

Sammenlagt er vi en svært så krevende familie når menyen skal planlegges. En sikker vinner er biff tartar, den retten har alle som en av sine favoritt middager. Hva de forskjellige velger som tilbehør varierer, men alle digger biff tartar.

Frem til nå har jeg laget biff tartaren helt pleint. Rugbrød eller et annet grovbrød. Bre på smør, så et tykt lag med malt oksekjøtt påstrødd salt og pepper. Tilbehøret er hos meg hakket løk, hakket sylteagurk, hakkede syltede rødbeter og kapers, toppet med eggeplomme.

I Frankrike bor vi veldig nær Spania, ja så nær at når vi spiller golf så er nærmeste bane i Spania, Peralada golf. Her er biff tartar en av de dyreste rettene på menyen. Kjøttet blir tilberedt ved bordet så vi har full innsikt i hvilke ingredienser de bruker. Jeg har prøvd denne fremgangsmåten og resultatet blir helt topp, mener nå jeg. Tilbehøret er fremdeles det samme som før.

Først blandes olivenolje inn i det malte kjøttet, så pepper og salt. En dæsj Dijon sennep følges av  en skvett Worcestershire sause og noen dråper (alt etter alder og smak) Tabasco. Denne blandingen må så hvile i 10 minutter. Her er golfklubbens kelnerne  strenge, inntil det kompromissløse. Noen gjester prøvde å begynne å spise før  denne tidsfristen, da ble sjefskelneren så såret at han nesten tok til tårene. "Hvis dere ikke vil spise maten som det er ment at den skal være, får dere heller velge noe annet." gjestene gjorde det eneste fornuftige, innrømmet  med bøyde nakker sin uvitenhet. Det hjalp i den grad at de fikk beholde biff tartaren sin, men kelneren kretset rundt dem med et såret uttrykk i ansiktet som var preget av sorg og forakt. De forsvant raskt etter måltidet, uten så mye som en liten kopp kaffe etterpå.

Her hadde Worcestershire sausen gått ut på dato så jeg prøvde med litt konjakk, det var ikke vellykket. Husets herre og mester mente at det var alkoholmissbruk og barna konstaterte at med mine kokkekunnskaper er det best å holde seg til oppskriften.

Dette er en superrask middag selv om man er tro mot spansk måte lar maten få utvikle smakene sine i 10 minutter hvile.

KONKLUSJON: BIFF TARTAR- MIDDAGENES KINDEREGG : TRE ØNSKER PÅ EN GANG - GODT, MAGERT OG LETTVINT 

FOTBALLFEDRE

Vi ser stadig fotballforeldre som lar seg rive med når deres håpefulle spiller, de hyler til barna, skjeller ut dommeren og kommer med nedsettende bemerkninger om motspillere. Oss som står rundt ser med undring samt en betydelig dæsj forakt på disse, ellers så fredelige foreldre, som under idrettsaktiviteter omformer seg til monstre. (Vi som ikke blir besatt i like sterk grad, rister på hodet og tenker at; "er det mulig, vi ville gudsjelov aldri oppført oss slik".) Disse maniske foreldrene ser ut til å være like engasjerte uansett om avkommet spiller på lilleputtlaget eller juniorlandslaget. Det ser ut at for dem er ikke idrett en avart av lek, men blodig alvor, hvor familiens ære står på spill.

Jeg er av typen gudsjovere som aldri har ropt under ungenes idrettsaktiviteter. Vi som er mer opptatt av å pludre med andre fremmøtte enn å følge spillet, vi som må spørre barna om hvordan det gikk på veien hjem. For oss er det tap og vinn med samme sinn. 

Kanskje mye fordi jeg ikke er veldig opptatt av idrett. Den mest avanserte form for sport jeg har bedrevet er golf, ikke med av annen motivasjons grunn enn at det er en ok måte å gå tur på. Det norskeste av alt, turgåing, er i min verden (et uttrykk som finansgutta ynder å bruke), ganske kjedelig. Helt snork hvis en går alene. Golfen bringer sosial kontakt, spenning og hjernetrim (ja, man må tenke strategisk i golf) inn i turgåingen. Aller helst vil jeg helst bedrive sysler som ikke impliserer fysisk slit, men man er da på nett og vet at for å øke sannsynligheten for et lengre liv med bedre helse, må man mosjonere.

Mannen min er helt annerledes. En hard tur med kajakken gjør ham lykkelig. Helt fra han var ung har han fikset nesten all idrett. Han kunne sikkert ha drevet det langt som svømmer hvis foreldrene hadde støttet ham, les: villige til kjøring og henting. Hans far var som meg, mer opptatt av bøkenes verden, det var der hans verdier befant seg. Derfor var han ikke villig å stille opp med den utrolige innsatsen det kreves av foreldre med barn som driver med idrett på konkurranseplanet.

Et av våre barn har bedrevet idrett på et ganske høyt nivå. Det var min kjære mann som stilte opp. Han kjørte til trening og var med på tur til Danmark med laget og de andre medlemmene i foreldregruppa (slike sosiale sammenheng er det kleineste han vet, men allikevel var gledesbarometeret hans på plussiden). Når jeg stilte opp var det av pur og skjær plikt og jeg klarte ikke på samme måte leve meg inn i sporten og klarte heller ikke ta del i gleden faren og barnet delte når det gikk bra. Jeg tenker som så; akkurat som farveblinde ikke kan se farger kan ikke jeg føle sportsglede.

For å bli god i en sport er det ikke nok å trene et par ganger i uken, nesten alle kvelder og helger benyttes. Foreldrene til disse våre fremtidige atleter og idoler ofrer seg virkelig for at barna skal ha mulighet til å oppnå suksess. Det er naturligvis lettere å leve seg inn i sportsgrener som de selv har bedrevet, men jeg tror at det uansett er utsikten til fremgang som er hovedmotivasjonen både for barna og foreldrene.

Selv om barnas seire smitter litt av på foreldrene, at mor og far får overført litt stjernestøv som gjør dem mer skinnende og litt gjevere i andres øyne, er det ikke dette som er hoveddrivkraften. Det er potensialet til fremgang som er stimulusen, jeg tror få foreldre sitter hoppende glade en søndagsmorgen når de kjører til stevne klokken syv og tenker; "jippi, nå blir sønnen min enda sundere". Nei, jeg er ganske sikker vedkommende tenker "faen heller, idag har hun sjansen til å bli tatt med opp på elitelaget, dette er en mulighet man ikke kan la gå fra seg".

Et annet moment er at foreldreskapet tross alt er et ganske så uselvisk møbel å befinne i. Gleden mor og far føler når avkommet lykkes, er ikke først og fremst fordi det hever deres egen  verdi sosialt sett, men fordi de blir lykkelige på barnas vegne. Man elsker sine barn så høyt at når de har det bra, ja så har mor og far det bra. Dessverre for de "idrettsblinde" som meg, deler vi ikke begeistringen i like sterkt monn, og har dermed ikke samme instinktive drivet man har når en selv kjenner hva et vil si å ha sportsglede. Naturligvis trår vi til, men sjelden med samme glød og ektefølt iver. Av og til kan kanskje dette være bra. Størrelsene på luftslottene holdes såpass nær bakkenivået at eventuelle nedturer blir bærbare.

Et ondskapsfullt ordtak lyder: Egen suksess er bra mens andres ulykke er heller ikke å forakte. Foreldrenes ordtak er litt annerledes. Egen suksess er bra men barnas suksess er bedre. Derfor er min påstand, selv om det er lett å forakte disse fotballforeldrene som hyler og skriker, må vi se bakenfor denne oppførselen. Da finner vi en foreldre som har levd seg helt inn i sitt barns aktivitet, som følelsesmessig er så knyttet til barnet sitt i sportsøyeblikket at alle vanlige sosiale adferdskodekser er satt på vent, og kretsen for røde lys og varselstrekanter har sluttet å funke. Vi må se hvilken kjærlighets erklæring det er som egentlig manifesteres.

SANNHET: BARNA HOLDER VÅRE HJERTER I SINE HENDER.

EN SUKSESS HISTORIE

I Ceret var det en Vietnamesisk restaurant. Det var plass til mange gjester men som oftest var bare mellom ett og tre border opptatt. Mor stod på kjøkkenet og far var kelner. De hadde et soverom over etablissementet utover det foregikk alt i restauranten. Da vi startet å gå dette spisestedet, stabbet to smårollinger rund i lokalet (nummer tre var på vei), barna lekte i lokalet og restaurant-toalettet tjente også som baderom for familien. Kanskje litt for familiært etter europeisk smak. Maten var supergod og alt var topp renslig, men inventaret vitnet om at penger ikke ble brukt så sant det kunne unngås.

Skulptur av happy Buddha som sies å skulle gi velstand til eieren.

For et år siden etter et godt måltid på Pafum d'Asie, som er det velklingende navnet på spisestedet, fikk vi et kort i hånden, hva var dette? Etter en anstrengt samtale på fransk , (deres fransk var like mangelfull som vår), mente vi å forstå at de skulle flytte og det til et sted i byens utkant, langs en utfartsåre. Likeledes kunne de også fortelle at husleien de betalte der de nå leide, var skyhøy, av den grunn tjente de nesten ikke en eneste euro. Det nye stedet eide de selv og familielivet skulle være fysisk adskilt fra familie livet. Vi hadde på følelsen at dette var det siste halmstrået men vi tvilte på at det holdt.

Jeg fikk umiddelbart vondt i hjerteroten. Her hadde vi i flere år baktalt etablissementet for all uroen som barna skapte, uten å reflektere hvordan det må ha vært for ekteparet som drev restauranten. Den utrolige vanskelige balansegangen det må ha vært å  være gode foreldre og ta vare på sine små barn samtidig som man var vertskap og tilstedeværende for gjestene. Mannen (kelneren)  måtte skifte bleier mellom serveringene og hun på si side hadde minsten på hoften men hun kokkelerte. Dette mesterstykket klarte de, men jeg må bekjenne at  jeg brukte dette mot dem, syntes det var litt slitsomt å gå der. Jeg skammer meg, jeg og andre gjestenes reaksjon på dere livssituasjon har vært ekstra belastende for dem!

Da vi hørte om flytteplanene ble vi kjempe bekymret, når de hadde få gjester som det var, hvordan skulle det gå med en perifer beliggenhet? Etter vår mening kom dette til ende med fortvilelse. Planer ble lagt, vi måtte komme ofte til dette serveringstedet slik at de i hver fall kom til å ha noen gjester.

Fra den nye restauranten

Sjeldent har vi blitt så glade over å ha tatt feil, nesten fra dag en var det nye stedet mer frekventert enn det noen gang hadde vært tidligere. I senere tid er det så fullt at man må passe på å bestille bord. Det har også kommet en dame som hjelper konen på kjøkkenet. Det er på høy tid, for ikke bare er restauranten full, det er også masse takeaway.

Her står husets fruen på kjøkkenet, like rolig og delikat selv om det "koker" rundt henne.

Jeg er så superglad for denne lykkelig slutten, for sannelig har de fortjent suksessen. De har arbeidet hardt mange år med magert resultat. De har ikke gitt opp, det er god sosialomsorg i Frankrike, i lange perioder hadde de tjent mer hvis de hadde vært arbeidsløse trygdemottakere. Dette til tross, de kastet ikke inn håndkleet, de stod på enda mer og har ved stor innsats og offervilje skaffet seg og sine barn en god fremtid. 

Full gardering; hvis det ikke hjelper med Buddha, kanskje en av forfedrene kan hjelpe til.   

GUD ELLER KANSKJE BUDDHA ELLER KANSKJE FORFEDRENE ELLER KANSKJE ALLE TRE HJELPER DEN SOM HJELPER SEG SELV.

HUNDEROMANTIKK

Jeg har en venninne som har blitt den lykkelige eier av en vovsegutt, genetisk rubrisert som border collie. Et slik energisk arbeidsjern som er spesial designet til å være gjeterhund. Mange og ikke bare partiske eiere påstår at denne rasen er den mest intelligente og at den derfor trenger mye stimulans, ellers vil ubrukt energi kunne tyte ut som merkelige vaner og tvangsadferd. De kan f.eks. samle alle nabolagets barn og ved skumle fakter og kroppsspråk holde dem samlet i en gruppe. En slik hund får ikke mye positiv kred og klagene vil yngle.

Jeg ble litt engstelig da jeg hørte at min venninne hadde valgt en såpass krevende rase. Hun er oppvokst på gård i mellom-Europa så hun er vel vant til hunder, men hundene ble brukt som vakthunder, de ble sett på som husdyr og ikke som familiemedlem. På gården var livet hardt og man hadde ikke tid eller energi til å se på hundens verdi annet enn som et dyr med en spesifikk arbeidsoppgave. Utifra dette utgangspunktet ble hundene behandlet veldig bra og fikk den omsorgen de skulle ha.

Min venninnen jobber en masse og bor i leilighet midt i byen, så hvordan skulle dette gå? Skjønte hun hvor mye tid det krever å ha hund i en slikt bosituasjon? Å ha bisk i byen er en livsstil, morgen, middag og kveld er det ut på tur uansett vær og andre oppgaver. Med denne rasen er det ikke nok å subbe en runde rundt kvartalet, nei, her må det gås langt og det må trenes og lekes underveis. Border collien trenger masse mosjon (aktivitetsnivå som en åtteåring) og arbeidsoppgaver for å bruke den velutviklede hjernen.

Mine bekymringer var grunnløse. Dette ble virkelig et familiemedlem, som hun selv sa, denne hunden skal få alt det de hundene jeg hadde som barn aldri fikk.  Plenty med turer og mosjon samt stjerne i boka på dressurkurset! Valpen utviklet seg til en lydig og hyggelig representant for rasen som sjarmerte både tobente og firbente den møtte på sin vei. Veien gikk ofte gjennom Frognerparken, Alle som frekventerer Frognerparken vet at prosentandelen av vofser på tur med eierne sine er skyhøy. Det er til og med avsatt et krok av parken hvor hundene kan løpe løst, det såkalte "hundehjørnet". Det var her det skjedde, hannhunden til min venninne  traff en søt kvinnelig representant av samme rase. Det oppstod øyeblikkelig begeistring, de lekte og hadde det gøyt, som de sier i Bergen.

Slik gikk nå dagan og min venninne tenkte ikke mer på episoden, hun er en ung kvinne med mange jern i ilden og lange huskelister. Etter et halvt års tid blir hun gjort oppmerksom på en plakat som var hengt opp i Frognerparken. På den var det en etterlysning, man søkte etteren hannhund av type border collie. Det fremgikk av teksten at vovsegutten de etterspurte på plakaten, hadde lekt med tispen deres for omtrent et halvt år siden på "hundehjørnet". Det var også et bilde av den angjeldende  unge damebisk, men border collier har verken stor variasjon i farge eller mønster, det er vanskelig for det utrenede øye å se forskjell. Min venninne var i tvil, hun mente at det kanskje kunne være den tispen hennes sønnehund hadde hatt det så gøyt med.

Uansett,  det var vel verd et forsøk, hun tar frem mobilen, og slår nummeret. Det avtales møte. Lang historie kort, det er gjenkjennelse hos alle de impliserte parter. Formålet for etterlysningen var av alvorlig karakter. Nå var tiden inne for familieforøkelse og de hadde kommet frem til at deres vofsedatter skulle få lov til å få barn med en mannlig partner etter eget valg og hjerte. Min venninnes hund var den hannbikkja tispen deres hadde likt best av alle de maskuline eksemplarer av rasen hun hadde truffet på sin vei. Hadde det vært OK at han ble far til hennes valper? Hvem kan vel nekte en bisk av mannlig utforming og støpning en slik opplevelse? Alt gikk som det skulle og valper er ventet 17 mai!

NOK EN GANG, HURRA FOR 17. MAI

BUNAD

Snart er 17. mai her og med den; bunad defileringen. Ut fra hus, biler, offentlige transportmidler, ja overalt ser du bunadkledde kvinner og etter hvert ganske mange menn i nasjonaldrakt. Jeg deltar ikke i denne paraden, jeg ble overforet på dette plagget da jeg var liten. Det er som en uniform, den sier ikke noe om hva du er men hvor du kommer fra. Slekt og sted fremfor identitet, et klanplagg på linje med den skotske kilten.

Denne bunaden er kåret av P4 som Norges mest sexy bunad.( hmm)

Alle med respekt for seg selv har en bunad, pluss dyrt tilbehør som søljer og sko og noen har til og med paraply i riktig utforming. Som sagt, jeg har ikke bunad og er derved utenfor det god selskap 17. mai. Jeg får skjeve blikk fra bunad-armadaen og jeg skjønner at denne dagen er jeg definert som litt mindre verdig. Mine døtre som heller ikke har bunad forteller at når de er på 17. mai frokost, blir det tatt mange bilder, men det er vel og merke bare er de bunadkledde som får være med på bildet, de uten bunad er degradert til fotograf!

Vi er med ett tilbake i klassesamfunnet, de som er noe, på den ene side har bunad og er innenfor mens andre er kasteløse og utenfor det gode selskap. Dessverre slutter det ikke med det. Blant de bunadkledde er det også klasseskiller. Det sammenlignes sølv og søljer, Hvem som har sydd drakten er også viktig. Hvis den er den arvet eller sydd av en svaksynt bestemor som ødela de lille hun hadde igjen av syn ved å sy bunaden din, ja da er du på toppen av hierarkiet. 

Det også noe sympatisk ved dette, denne dagen kan den i venninneflokken som egentlig ligger lavt i popularitet seile opp som en dronning i gruppen. Ikke alle følger klanreglene. Det er noen jukser, som ved slektsgransking finner frem til en fjern gren av familien eller rett og slett trikser bare for å kunne ikle seg en av de hotte bunadvariantene. Blir dette oppdaget sitter man i klemma, man blir igrunnen sett på som en svindler. Bunadjustisen er hard, velger man joggesko av ønske om komfort, er det mange skrå blikk, all den kredden man ellers kunne ha fått for drakten, har totalt forsvunnet. Da er man med ett lenger ned på rangstigen enn de bunadsløse. Det er mye alvor bak fleipen om bunadpoliti.

17. mai er som en fridag for mange, regler som vanligvis gjelder med kroppsfiksering og skinny-ideal er fraværende. Skal man fylle en bunad må en ha pupper og rumpe. Det er igrunnen ikke underlig, for på den tid dette plagget ble utviklet var dette de to viktigste kvalitetene ved kvinnen. Man skulle ha brede hofter for gode fødsler og store bryst for å kunne fore de barna man fødte. Bunaden var plagget man iførte seg forventningsfullt når en skulle ut blant folk. Se! hvor ferm jeg er, var budskapet, samtidig som man ved hjelp av sølv også kunne få frem slektens velstand.

Ikke alle hadde like stor rikdom å vise til. Imidlertid klarte de ved flid, tålmodighet og håndlag å trylle vanlig ullstoff og ulltråd til de vakreste mest intrikate mønstre. Denne viljen til å skape noe så vakkert er etter min mening noe av det største ved oss mennesker. Vi streber ikke bare å bli mette og seksuelt tilfredsstilte, nei vi ønsker skjønnhet rundt oss. For å oppnå dette er vi villige til å anstrenge oss, gjøre offer på bekostning av øyeblikkets behag. Bunaden er derfor et av våre beste vitner om dette suget etter skjønnet som et menneskesinn rommer. Denne kunsten ble ikke skapt av en kunstner gruppe eller håndverkslaug, nei, det var datidens Kari Normann som evnet å skape denne prakten.

SÅ: HURRA, HURRA FOR 17. MAI OG BUNADEN

LANGTIDSSTEKING AV LAMMESTEK FOR KULINARISKE IDIOTER

Hver årstid har sine kulinariske høydepunkt. Hva er vel sommeren uten reker, jordbær og grilling. Høsten kommer med rakørret og fårikål. Alle vet jo hva vi spiser i julen; ribbe, pinnekjøtt og torsk. Våren er påske og påske er lam. Dette er en skikk som er omtrent 3500 år gammel.

Jeg skal ikke plage dere med mye bibelhistorie men kort referere at jødene hadde et plott på gang med Gud. Israelittene var gørr leie av å bo i Egypt de hadde fått hjemlengsel, de ville hjem til Israel. Egypterene motsatte seg dette på det sterkeste, israelittene var nylig blitt degradert til slaver og hvem vil vel gi slipp på tjenere som verken krevde lønn eller feriepenger. Isrealittene knurret og egypterene tenkte at det var på sin plass å sette en støkk i dem, det var igrunnen blitt så mange av dem at de utgjorde en trussel mot rikets sikkerhet. Faraoen kom opp med det han mente var en briljant ide. Han drepte alle nyfødte israelske guttebarn.

Det egypterne glemte var at israelittene var på parti med Gud. Han stod ikke tilbake for faraoen og etter mange landeplager gjør han det samme, han sender en dødsengel som har som oppdrag å drepe den førstefødte i hver familie. Naturligvis vil ikke Gud drepe sine allierte så han ga beskjed om at de skulle slakte et lam og smøre blodet fra det på dørstokken. På den måten visste dødsengelen hvilke hus den skulle gå forbi. ( Jeg må legge til, det er litt merkelig at en engel er mindre smart enn egyptiske øvrighetspersoner. Egypterne viste hvem som var israelitter mens engelen måtte ha et fysisk tegn for å skille venn og fiende.)

Disse handlingene er bakgrunnen for den israelske påsken og lammet er derfor sentral i påskefeiringen. Fra dem har vi også fått det som tradisjon å spise lam i påsken. For oss er det litt upraktisk, her er ikke lammene klare for slakt før utpå høstknoken.

Over fra bibelhistorie og geografi til kjøkkentjenesten.

Jeg prøver alltid å gjøre matlagingen så enkel som mulig. Langtidssteking har derfor vært et naturlig alternativ. Jeg har prøvd mange varianter her er den jeg synes gir best resultater og som er lettest å kontrollere. Prosessen tar ca 8 timer men kan lett justeres med ovnsvarmen. Du må ha et elektronisk steketermometer for å kunne følge temperaturen godt nok.

1.) Tørk av steken med håndklepapir. Krydr med det du liker, jeg brukte salt, pepper, urter fra province og hvitløk. Sett inn steketermometer.
2.) Legg steken på en langpanne med rist, inn i for-varmet ovn på 250 grader og la denstå i 10 minutter.
3.) Sett ned temperaturen på 65-70 grader. Jeg brukte 65 i begynnelsen og gikk opp til 70 senere da jeg så det gikk litt for sakte.
4.) Når det er ca 1 og trekvart time igjen sett ovnen opp på 100 grader. Nå må du følge med, juster temperaturen slik at du ender på den gjennomstektheten du ønsker ( du har tre kvarter). Jeg valgte 65 grader. Vil kanskje prøve med 64 neste gang, for den krøp opp en ekstra grad etter at den var tatt ut. Steken ble litt rosa men den var ikke blodig.
5) Dekk til steken med folie og håndkle men pass på at temperaturen ikke stiger da må man ta av folien noen minutter.
6.) Sett opp temperaturen til 215 grader, sett inn en form med små poteter eller potetbåter samt løkbåter og rotgrønnsaker etter smak. Risl over olje, krydr med salt og pepper eller andre krydderfavoritter.

Server med salat og ferdigsaus (jeg valgte peppersaus) som du horer opp med en fløteskvett. mmmm Jeg advarte, jeg går for de kjappe løsningene i matlagingen.

Steken ble supermør men har fremdeles kjøttkonsistens, noe som kan gå tapt når man langtidssteker,

Dagen etter serveres restene på tacolefse.

LAMMESTEK MAT MED BIBELHISTORISK FORTID.