En av døtrene mine har hest og den er oppstallet på en gård. Bortsett fra hestene og en katt, er noen frittgående høns eneste dyrene på gården. Jeg vil tro livet deres sett med hønse øyne er perfekt, de beveger seg fritt rundt og får masse korn fra hestene som søler veldig når de spiser. Hønseflokken bestod på angjeldende tidspunkt av to vanlige høner og deres aldrende hanegemal pluss et par dverghøner. Slik levde de sitt fredelige liv i hønseparadis, men hvis noe er for godt til å være sant er det som regel det. Også i hønseverdenen.
Dagen var knapt begynt da ulykken rammet som lyn fra klar himmel, bokstavelig talt. Kanskje var hanefars høye alder utslagsgivende eller kanskje det tidlige tidspunktet grunnen til at han ikke var oppmerksom nok på jobben som trygghetsvokter for hønene. Han var nok fremdeles litt sløv etter nattens vaglesøvn eller kanskje hadde han sovet dårlig, hvem vet. Det som ihvertfall er sikkert, han var ikke aktsom nok. Han verken fikk varslet eller avverget katastrofen da hauken stupte ned og drepte hans ene viv.
Dette ble for mye for hanefar, han var knust, han hadde feilet. Men ingen skal si at han ikke tok ansvar etterpå. Han ble den mest oppmerksomme hanen på hele Guds jord. Han reagert på den minste bevegelse og så ikke gjennom vingefjærene med en eneste antydning til fare. Han beskyttet hønene sine med livet som innsats. Kort sagt, han kastet seg over, og angrep alt som rørte seg på gården. En slik oppførsel er er høyst upraktisk og upassende på en gård hvor det kommer mange små ridejenter hver dag. Hanens terrorregime førte til at disse pikene hadde angst og var kjemperedde for angrep fra hanen.
Trivselskurven på gården pekte rett nedover og bonden på gården innså at noe måtte gjøres. Haners liv har liten verdi i menneskeverdenen og ufortjent endte det med døden for denne hanen som bare hadde gjort det haner skal gjøre (om enn litt i overkant).
Man skulle tro at dette er slutte på historien, men dessverre grusomhetene var ikke over med dette. Den gjenværende fru høne var på dette tidspunkt i lykkelige omstendigheter, eller som det er i hønseverdenen; hun lå og ruget. Det ble ikke mange barn, kun en liten hanekylling spratt ut fra et av eggene. Vi kan anta at bonden som jeg vet en praktisk mann tenkte; "så bra nå slipper jeg å kjøpe ny hane til hønene mine". Han hadde nok tenkt litt kort eller kanskje han ikke brydde seg, og for alt jeg vet kanskje han var blitt litt lei av hønene for han valgte å overse det faktum at etter en stund utviklet det seg et incestiøst forhold i hønsehuset. Unghanen hadde intime stunder med sin mor.
Enda verre skulle det bli, utukten eskalerte, han begynte å forgripe seg på dverghønene og det langt oftere enn de satte pris på. De prøvde så godt de kunne smette unna denne bevingede sexdespoten, men det ligger i sakens natur at en normalt stor hane i sin ungdoms virilitet er raskere enn en litt aldrene dverghøne. Derfor jaget han disse smådamene inn under traktoren hvor han forgrep seg på den på den mest skjendigste måte, uten hensynstagen til deres skrik og motstand. Det skammligste var ar fru mor som av natur er veldig nysgjerrig stod å betraktet hennes sønns skammelige adferd med interesserte øyne.
Er det så at det finnes haner med lavere moral enn andre haner? Har bonden rett å slett trukket det korte strået, har hanen hans dårligere moralsk standard enn gjennosnittshanan? Har mannen hatt skikkelig uflaks?
Etter å ha rent tilfeldig møtt en engelskmann med stor hønseerfaring og innsikt (man må vel kunne anta med ganske stor sikkerhet at norske og engelske høner fungerer ganske likt) har jeg lært følgende sannheter om haners sexliv. Gud har programert dem til å være sexavhengige det er ikke noe de velger selv, det er slik det er konstruert, de vil ha sex hele dagen lang. Hvis en hønsegård skal fungere knirkefritt og uten anstøtelig adferd må han ha rundt 12 koner. Da har hønene akkurat passelig kjønnslig omgang og hanen får akkurat fylt dagen med det han er skapt til å gjøre. Hvis det er færre høner i flokken må hanen sperres inne i en så stor prosentvis andel av dagen som størrelsen på flokken hans tilsier.
KONKLUSJON: MATTEMATIKK KAN BRUKES TIL Å OPPRETTHOLDE MORALSK ADFERD
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar