Stadig dukker det opp nye uttrykk som man ikke forstår. For å følge med i tiden må vi forstå hva som blir sagt. Ikke det at man skal bli bli krampe ungdommelige i språket, men vi må skjønne og kanskje til og med benytte noen av alle disse nye uttrykkene. Språklige endringer er ikke bare fonetikk, de bærer også i seg ny visdom og endrede måter å håndtere livet. De nye uttrykkene er også nødvendige for å beskrive og tolke samfunnendringer.
For noen dager siden sa min datter til meg: "jeg vil ikke jinxe det". Hva var det hun mente?
Jinxen er forbannelse som inntreffer når vi snakker om en fremtidig hendelse med for mye selvtillit. Egentlig at vi straffes av gudene når vi er for høye på pæra. En uttalelse som: "Vi er sikre på å vinne konkurransen!" kan sees som en jinx ved å friste skjebnen. Denne ytringen kan ved hjelp av gudenes/skjebnens ironi medføre at det motsatte skjer, vi taper konkurransen.
De gamle grekerne mente også å ha erfart overmotets negative følger, de kalte det hybris, (når mennesket følte seg like benådet som gudene måtte de straffes)
Min mann og jeg skulle på restaurant i går. Stedet er veldig populært og det kan være vanskelig å få bord. På vei til etablissementet sier min mann til meg (han er ikke av de mest optimistiske): "Det er sikkert fullt!" Etter å ha lært om jinxen turte jeg ikke å si som jeg vanligvis ville ha sagt: "Det er sikkert en plass i herberget," jeg holdt kjeft, helt i strid med hvordan jeg egentlig er satt sammen. Uansett, om det var grunnen, vi fikk bord på restauranten og hadde en hyggelig kveld.
Jeg tror ar jinxen inntreden i mitt liv kommer til å legge bånd på frimodig å uttrykke min medfødte optimisme i hytt og pine. Selv om jeg verken tror på Gud eller andre guder kan man aldri være helt sikker om det finnes noen usynlige makter der ute som er med på å styre våre liv. Kanskje grekerne hadde rett:
Hvis jeg skulle glemme dette nyervervede forsettet og falle for fristelsen til overdreven optimisme får jeg bruke det gamle knepet; å "banke i bordet" det sies å rotta på all slik negativ magi.
mandag 23. november 2015
fredag 20. november 2015
MÅTEN Å BLI KUL, FORKLART MED STIV LILLEFINGER OG FRANSK R
Verden kan deles i to hovedgrupper; de kule og alle oss andre.
For mitt vedkommende ble jeg klar over dette da jeg begynte på skolen. Da forstod jeg at noen var gjevere enn andre.
Dette skjedde nesten allerede første skoledag. Det oppstod en felles aksept for hvem som var klassens ledere. Hvordan skjedde det, man går jo ikke akkurat rundt med stjernemerke i pannen? Eller er det nettopp det vi gjør? Er det slik at det er vi selv som sender ut signaler om hvor kule vi er?
Det er ihvertfall sikkert at mye handler om en indre feeling og selvsikkerhet. Man kan ikke være kul hvis man ikke har et visst nivå selvsikkerhet. Selv om man kan kjøre sin egen usikkerhet frem og få andre til å le, kreves det en indre styrke ved en slik blottleggelse. Det kan til og med gå så langt at svakheten blir en styrke og at resten av flokken ønsker seg samme svakhet.
Da min datter var i småskolen var en av de kule jentene unormalt og grunnløst redd for kidnappere. Det tok ikke lang tid før de andre småjentene var like engstelige for å bli bortført. Det kan nok være at noen av pikene i sitt stille sinn innså hvor dumt det var men ingen turte så opp mot denne trenden.
Vi mennesker har en tendens til kopiere noen av sidene til den de ser opp til. Når man blir likere "makthaveren" øker sannsynligheten større aksept, både fra lederen og andre i gruppen. Klesstil er et godt eksempel, når den ledende legger til nye varianter i sin påkledning følger gruppen etter.
Dette er veldig lett å spotte. Vi kan bare tenke på menns ørepynt, som på min ungdomstid var utenkelig. Nå har det blitt helt innafor, selv om streberne i stat og næringsliv henger litt småengstelig etter, det er sjelden vi ser slik pynt i maktens korridorer.
Som en kuriositet og morsomt eksempel vil jeg vil avslutte ved å gjengi ( ganske fritt ) Martin Rundkvists innlegg "syfilisk pinkie" i Aardvarchaeology:
For mitt vedkommende ble jeg klar over dette da jeg begynte på skolen. Da forstod jeg at noen var gjevere enn andre.
Dette skjedde nesten allerede første skoledag. Det oppstod en felles aksept for hvem som var klassens ledere. Hvordan skjedde det, man går jo ikke akkurat rundt med stjernemerke i pannen? Eller er det nettopp det vi gjør? Er det slik at det er vi selv som sender ut signaler om hvor kule vi er?
Det er ihvertfall sikkert at mye handler om en indre feeling og selvsikkerhet. Man kan ikke være kul hvis man ikke har et visst nivå selvsikkerhet. Selv om man kan kjøre sin egen usikkerhet frem og få andre til å le, kreves det en indre styrke ved en slik blottleggelse. Det kan til og med gå så langt at svakheten blir en styrke og at resten av flokken ønsker seg samme svakhet.
Da min datter var i småskolen var en av de kule jentene unormalt og grunnløst redd for kidnappere. Det tok ikke lang tid før de andre småjentene var like engstelige for å bli bortført. Det kan nok være at noen av pikene i sitt stille sinn innså hvor dumt det var men ingen turte så opp mot denne trenden.
Vi mennesker har en tendens til kopiere noen av sidene til den de ser opp til. Når man blir likere "makthaveren" øker sannsynligheten større aksept, både fra lederen og andre i gruppen. Klesstil er et godt eksempel, når den ledende legger til nye varianter i sin påkledning følger gruppen etter.
Dette er veldig lett å spotte. Vi kan bare tenke på menns ørepynt, som på min ungdomstid var utenkelig. Nå har det blitt helt innafor, selv om streberne i stat og næringsliv henger litt småengstelig etter, det er sjelden vi ser slik pynt i maktens korridorer.
Som en kuriositet og morsomt eksempel vil jeg vil avslutte ved å gjengi ( ganske fritt ) Martin Rundkvists innlegg "syfilisk pinkie" i Aardvarchaeology:
Du vet hvordan poshe små gamle damer og flamboyante homofile menn liker å holde lillefingeren i lufta når de drikker te? Dette sies å ha røtter i den store utbredelse av syfilis ved hoffet til Louis XIV i det 17. århundre Paris. Disse menneskene var den kulturelle eliten av sin tid, og hver eneste detalj av kjole og oppførsel ble kopiert av europeere overalt.
En ting syfilis gjør med deg er skade leddene i fingrene. Etter noen år, er du ikke lenger i stand til å bøye lillefingeren. Når du holder et glass eller en kopp, vil den peke uvirksomt rett i taket. Ikke-smittede personer vil ikke lett å forstå dette, og selv om de forstår, kan de oppfatte stiv lillefinger som en typisk egenskap av høyere sosiale sirkler. Hvis de beundrer disse nok, kan de begynne å holde lillefingeren stiv.
Den guttural fransk R lyden har fått fotfeste i europeiske språk siden det 17. århundre og er i dag kommet så langt nord som til det svenske Småland. Det er en hypotese om at dette språklige utviklingen ble startet av en enkelt svært innflytelsesrik person med en talefeil, et sted i Frankrike. Kanskje mannen med pinkie?
lørdag 14. november 2015
HVEM KJEFTER VI PÅ
Veldig mange av oss tar mer hensyn til ukjente enn vi gjør til våre nærmeste. De aller fleste har kjeftet på ektemaken men de færreste av oss har sagt stygge ord til naboen. Vi holder oss for gode til å skjelle på ukjente, selv om de sniker i kassakøen. Men når partneren irriterer oss, sier vi i fra prompte.
Hvorfor er det så mye lettere å si stygge ord til de vi elsker?
Ideen bak dette innlegget var å rette en formanende finger, å minne om at må være ekstra tolerante mot våre nærmeste. Det mener jeg fremdeles, men samspillet mennesker i mellom er uhyre komplisert.
Oppførselen til våre nærmeste påvirker oss langt mer enn adferden til naboer og andre perifere forbindelser. En dritt sur ektemann er langt tyngre byrde enn en tilsvarende bisk nabo. Derfor vil vi prøve å korrigere oppførselen til makkerne våre (unngå uakseptabel adferd) for gjennom det å bibeholde harmonien i forholdet. Behandlere som bedriver slikt kaller det "kommunikasjon".
Når mannen min skal kjøre meg et sted, er han mer opptatt av å ikke hemme trafikken bak enn at jeg skal komme ut av bilen på det gunstigste stedet. Han veier med andre ord hva fremmede bilister måtte mene om hans bilkjøring tyngre enn viktigheten av min velvære. En tankevekke!
Jeg tror dette er en konsekvens av en annen viktig del av menneskevesenet. Vi vil gjerne at omgivelsene skal akseptere oss, eller aller best, digge oss. For min kjære husbond er det viktig å bli sett på som en habil sjåfør og han vet at selv om jeg blir litt sur for manglende "omsorg" går det fort over. Derfor vil medtrafikantenes aktelse i denne situasjonen viktigere for han enn konas følelser. Det er bare psykopater som blåser i andres meninger. Denne viljen til å passe inne er etter min mening selve smøringen som får samfunnet til å fungere.
Hvis vi ikke hadde brydd oss om hva ukjente mennesker mener om oss, tror jeg at anarki hadde vært nært forestående. Vi hadde antageligvis ikke kunne ha dannet det komplekse samfunnet vi har i dag.
Oppførselen til våre nærmeste påvirker oss langt mer enn adferden til naboer og andre perifere forbindelser. En dritt sur ektemann er langt tyngre byrde enn en tilsvarende bisk nabo. Derfor vil vi prøve å korrigere oppførselen til makkerne våre (unngå uakseptabel adferd) for gjennom det å bibeholde harmonien i forholdet. Behandlere som bedriver slikt kaller det "kommunikasjon".
Når mannen min skal kjøre meg et sted, er han mer opptatt av å ikke hemme trafikken bak enn at jeg skal komme ut av bilen på det gunstigste stedet. Han veier med andre ord hva fremmede bilister måtte mene om hans bilkjøring tyngre enn viktigheten av min velvære. En tankevekke!
Jeg tror dette er en konsekvens av en annen viktig del av menneskevesenet. Vi vil gjerne at omgivelsene skal akseptere oss, eller aller best, digge oss. For min kjære husbond er det viktig å bli sett på som en habil sjåfør og han vet at selv om jeg blir litt sur for manglende "omsorg" går det fort over. Derfor vil medtrafikantenes aktelse i denne situasjonen viktigere for han enn konas følelser. Det er bare psykopater som blåser i andres meninger. Denne viljen til å passe inne er etter min mening selve smøringen som får samfunnet til å fungere.
Hvis vi ikke hadde brydd oss om hva ukjente mennesker mener om oss, tror jeg at anarki hadde vært nært forestående. Vi hadde antageligvis ikke kunne ha dannet det komplekse samfunnet vi har i dag.
tirsdag 10. november 2015
VÆR STJERNEN I DITT LIV
Når jeg leser beskrivelsen under meg selv under "om meg" i denne bloggen skvetter jeg. Sexy er vel ikke spot on hvordan jeg ser meg selv. Jeg fremstår som litt over kanten kjekk, en holdning jeg ikke akkurat anser å være helt meg.
Men hvorfor skrev jeg det likevel? Det var min datter som foreslo innholdet i "om meg". Min første tanke var ikke å følge hennes anbefaling. Men etter nærmere ettertanke kom jeg til at; jo, jeg vil beskrive meg slik. Jeg vil ikke fortsette å være det min foreldregenerasjon var så flinke til; skape beskjedne barn som senere ble forsiktige voksne. Et ekko av jantelovens "du skal ikke tro du er noe".
Nei, selv om jeg ikke er så frampå som beskrevet, vil jeg allikevel våge å stå frem som om jeg er slik. La bare folk tenke "hun tror hun er noe". I stedet for å prøve å være usynlig har jeg kledd meg i fullt påfugl-kostyme. Selv om den er litt uekte er det godt å våge å være i overkant.
Nå som livet er mer enn halvgått og vi om ikke så altfor lenge skal vandre inn i glemselen, er det etter min mening viktig å virkelig leve livet. Vi har barn som klarer seg selv og de fleste av oss har ikke lenger ansvar for gamle foreldre.
Dette er med andre ord nå vi kan nyte livet uten å ha dårlig samvittighet. Jeg ser denne epoken som den aller beste vi har her på jorden. Da er det trist hvis vi ikke bruker den til å finne nye sider av oss selv. Vi må våge å være tydeligere og tryggere i den personligheten vi har.
Når jeg ligger i graven vil jeg heller at man husker meg fordi jeg var farverik, enn å være et menneske ingen husker. Vi får heller tåle litt baksnakking. Tidligere i livet var målet å bli likt av hele verden, den epoken er heldigvis over. Nå er fokus å like oss selv og å fremelske våre beste kvaliteter og å utvikle oss videre og lenger selv om vi har passert 60.
Vi skal synes, vi er ikke klare for glemselen.
Men hvorfor skrev jeg det likevel? Det var min datter som foreslo innholdet i "om meg". Min første tanke var ikke å følge hennes anbefaling. Men etter nærmere ettertanke kom jeg til at; jo, jeg vil beskrive meg slik. Jeg vil ikke fortsette å være det min foreldregenerasjon var så flinke til; skape beskjedne barn som senere ble forsiktige voksne. Et ekko av jantelovens "du skal ikke tro du er noe".
Nei, selv om jeg ikke er så frampå som beskrevet, vil jeg allikevel våge å stå frem som om jeg er slik. La bare folk tenke "hun tror hun er noe". I stedet for å prøve å være usynlig har jeg kledd meg i fullt påfugl-kostyme. Selv om den er litt uekte er det godt å våge å være i overkant.
Nå som livet er mer enn halvgått og vi om ikke så altfor lenge skal vandre inn i glemselen, er det etter min mening viktig å virkelig leve livet. Vi har barn som klarer seg selv og de fleste av oss har ikke lenger ansvar for gamle foreldre.
Dette er med andre ord nå vi kan nyte livet uten å ha dårlig samvittighet. Jeg ser denne epoken som den aller beste vi har her på jorden. Da er det trist hvis vi ikke bruker den til å finne nye sider av oss selv. Vi må våge å være tydeligere og tryggere i den personligheten vi har.
Når jeg ligger i graven vil jeg heller at man husker meg fordi jeg var farverik, enn å være et menneske ingen husker. Vi får heller tåle litt baksnakking. Tidligere i livet var målet å bli likt av hele verden, den epoken er heldigvis over. Nå er fokus å like oss selv og å fremelske våre beste kvaliteter og å utvikle oss videre og lenger selv om vi har passert 60.
Vi skal synes, vi er ikke klare for glemselen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)