NÅR NOK IKKE ER NOK
Man må spise opp det som er på tallerkenen. Dette var reglen i de fleste hjem når jeg var liten, med referanse til barna i Biafra, en umenneskelig sultkatastrofe på den tiden. TV var et nytt bekjentskap, barna som døde av sult i Afrika ble like nære og konkrete som synet av naboen. Det ble på en rar overført måte usolidarisk å ikke spise opp maten sin. Så vi spiste opp, og det har vår generasjon fortsatt med. Mange av oss har ført arven videre, vi krevde at våre barn skulle tømme asjetten.
Dette sitter så sterkt i ryggmargrefleksen, at i tillegg til å spise opp egen mat spiser vi også opp barnas. Alle husker vel den halve bananen som var igjen etter de første måltidene til englebarna, den vi stappet inn i munnen for å unngå bananens sakte død i kjøleskapet. Jeg har spist mange bananer selv om de etter min mening ikke er spesielt velsmakende.
Jeg må derfor og med en gang ,og det med et kraftig dunk i bordet, slå fast at man hjelper hverken den ene eller annen ved å spise opp egen eller barnas mat. Snarere motsatt, hvis vi holder oss tynne belaster vi helsevesenet mindre, og helsepersonell får mer tid til andre.
Jeg vet ikke om det at man spiser opp er av edle årsaker (=sultende barn i Afrika) eller om kroppen lurer oss. Kanskje det finnes en mekanisme helt tilbake fra den gang vi dro rundt og sanket; man vet ikke hvor lang tid det går før neste måltid dukker opp, den som klarer å stappe mest ned i magen overlever, og har større sannsynlighet for å føre sine gener videre. Evolusjonen har avlet frem storspisere!
En litt humoristisk vri på evolusjonen; nå er det motsatte i ferd med å skje. Å være tynn er vellykkethet og slanke personer er mer tiltrekkende på parrings-arenaene. Derfor har magre mennesker i disse moderne tider større sjanse for å oppnå familielykke og derved mulighet til å sende gener videre. Hvis denne trenden fortsetter kan vi anta; om hundrer av år frem i tiden, tusler det rundt en overveldende hærskare av bleke og kraftesløse kost-foraktere på vår planet, terra.
Nå må vi slå tilbake, vi må være flinkere til ikke å spise opp. Det er lov å etterlate mat på asjetten, særlig når man ikke har forsynt seg selv. Når man utmåler egen porsjon må vi huske at øyet er grådig, derfor er det smart å forsyne seg med litt mindre enn man hadde tenkt. Selv om man ikke blir stupmett er det ikke fare for ar man skal dø av sult, og neste morgen er vi sultne igjen, uansett hvor mye det ble spiste dagen før. Det eneste man sitter igjen med er enten gleden over at man håndterte sin egen grådighet eller ergrelsen over at man var svak i ånden. Fortvil ikke, selv om man skeiet ut kvelden før er det alltid en ny dag og nye muligheter til å stagge sin egen spiseiver.
Når alt dette er sagt, må det slåes fast at livet er en kort affære, og vi kan verken ta med oss materielle goder eller tynnhet. Derfor må vi nyte livet og alt det som gjør det godt. Mat er gleder mange ganger om dagen, mat er nytelse.
KONKLUSJON: SPIS DEN MATEN DU LIKER, KOS DEG MED DEN. MEN HOPP FOR ALL DEL OVER ALT DEN MATEN VI STAPPER I OSS AUTOMATISK OG UTEN GLEDE
fredag 28. august 2015
tirsdag 25. august 2015
VERDEN VIL BEDRAS, MEN SLANKEREN BEDRAR SEG SELV.......DEL 2 GRATISENE
GRATISENE
Denne del to av listen over mine slankeselvbedrag handler om de situasjonene hvor vi får goder i tillegg til de produktene vi allerede har betalt for. Eller enda bedre, treats vi bare mottar uten å måtte gi noe tilbake.
Det klassiske eksempelet er smaksprøver vi får i butikkene. Når den søte damen står der i sin hvite habitt, eller den unge mannen som presenterer seg som kokk og rekker oss noe munngodt servert på en liten hvit skål, ja da får vi en god følelse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror mange har det på samme måte, man stopper opp, smaker og sanser og blir; ja litt lykkeligere. Jeg husker at når jeg som hjemmeværende mamma, sammen med barnet mitt som på ingen måte kunne konversere, var på butikken og det var en slik demonstrasjonsperson der som jeg kunne veksle noen setninger med og som i tillegg ga meg en smaksopplevelse, var det veldig stas og opplevelsen gjorde dagen bedre. Kaloriene gled ned gjennom halsen og etterlot seg ikke annet enn en god følelse som jeg ikke ville vært for uten. Å si nei til en slik vareprøveutdeling krever veldig sterk viljestyrke.
I Menybutikken hvor jeg handler, er det ofte slike produktdemonstrasjoner og i tillegg er det ofte satt frem smaksprøver flere steder i butikken. Man kan på en god dag nesten innta et helt lite måltid med både forrett, hovedrett og dessert. Mannen min, som er etter min mening er ganske skamløs, går og forsyner seg flere ganger av det han liker best og blir nesten det som kan kalles mett.
For oss som slanker oss kan dette bli et problem. Som det heter mange bekker små..... og teller man kalorier over tid,blir det en anselig mengde. Men så var det det å si nei til noe som er gratis og godt og hyggelig, det er ikke lett, men er noe for godt til å være sant har det ganske sikkert en bakside. Her er det nok en gang kaloriene som er til besvær. Man kan kanskje være litt mer kresen, bare smake på det man virkelig liker. Jeg har hyppig smakt på produkter jeg egentlig ikke er veldig begeistret for, idiotisk
I tillegg til dette må jeg innrømme at det er også er et annet kaloriinntak når jeg er i butikken, Jeg har en ekstrem og uhåndterlig hang til mandler, som av en eller annen grunns står fremme i kasser på steder jeg alltid må forbi, kjødet er svakt, fortere enn jeg rekker å trekke frem samvittigheten har jeg stjålet et par mandler og puttet dem inn i munnen. Jeg føler meg alltid veldig skurkete etterpå, men trøster meg med at jeg er en god kunde, et argument som på ingen måte er holdbart, jeg vet det.
Jeg har i mange år hatt fortsett om å slutte denne min kriminelle adferd, men har ikke ennå lyktes i dette prosjektet. Hver gang jeg er i butikken får jeg vann i munnen når jeg nærmer meg frukavdelingen, stedet der mandlene bor.
Gratiser jeg opplever som særdeles uforskammet fristende er snackskåler på barer og i andre kosfremmende sammenhenger. Selv hypotesen om alle de skitne dohendene som har vært i nøttbollen før meg kan ikke stoppe mine små grådige hender som med ivrige og letende fingre griper etter de salte godsakene. Nå må jeg legge til at nøttebollen er friskmeldt i programmet Matkontrollen.
Uansett, denne dragningen jeg har mot nøtter, har nok lagt mer enn en kilo til min vekt. Forførende tunger visker inn i mitt øre og ramser opp alle de sunne egenskapene nøttene har. Men dette står fast; en kalori er en kalori uansett hvor den kommer fra og hvilke andre stoffer som er med på lasset.
Andre gratiser er kjeks og andre uinspirerte bakkels som settes frem på foreldremøter og lignende anledninger, for ikke å glemme fredagskaken på jobben. På sammenkomster av disse typer er serveringen ofte det eneste hyggelig som forseggår. Jeg kjenner i ihvertfall ingen som gleder seg til foreldremøte eller ser frem til å skravle med kolleger en fredagsettermiddag når man egentlig helst vil storme ut og hjem.
Selv om de fremsatte kjeksene er av laveste kvalitet og dørgene fulle av palmeolje og mindre helsebringende e-stoffer, gnafser man i seg godsakene. Det blir som trøstespising. Kanskje alt det usunne sukkeret kan lokke frem noen endorfiner i hjernen slik at møtet man befinner seg i blir litt mindre deprimerende. Selv om trøstespising er ille for oss slankere er det verste tidspunktet i slike anledninger det falske smilet på slutten av møtet samtidig som man løgnaktig berømmer møteleder med et vellykket arrangement.
Jeg tror at dette kaloriinntaket er det umulig å slutte med uansett viljesyrke. Det er bare vel utviklede selvpinere med asketisk legning som orker å være tilstede på f.eks foreldremøter uten å belønne seg selv og egen deltagelse med en liten godbit.
SOM DET SIES: DET ER LOV FORDI JEG FORTJENER DET.
Denne del to av listen over mine slankeselvbedrag handler om de situasjonene hvor vi får goder i tillegg til de produktene vi allerede har betalt for. Eller enda bedre, treats vi bare mottar uten å måtte gi noe tilbake.
Det klassiske eksempelet er smaksprøver vi får i butikkene. Når den søte damen står der i sin hvite habitt, eller den unge mannen som presenterer seg som kokk og rekker oss noe munngodt servert på en liten hvit skål, ja da får vi en god følelse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror mange har det på samme måte, man stopper opp, smaker og sanser og blir; ja litt lykkeligere. Jeg husker at når jeg som hjemmeværende mamma, sammen med barnet mitt som på ingen måte kunne konversere, var på butikken og det var en slik demonstrasjonsperson der som jeg kunne veksle noen setninger med og som i tillegg ga meg en smaksopplevelse, var det veldig stas og opplevelsen gjorde dagen bedre. Kaloriene gled ned gjennom halsen og etterlot seg ikke annet enn en god følelse som jeg ikke ville vært for uten. Å si nei til en slik vareprøveutdeling krever veldig sterk viljestyrke.
I Menybutikken hvor jeg handler, er det ofte slike produktdemonstrasjoner og i tillegg er det ofte satt frem smaksprøver flere steder i butikken. Man kan på en god dag nesten innta et helt lite måltid med både forrett, hovedrett og dessert. Mannen min, som er etter min mening er ganske skamløs, går og forsyner seg flere ganger av det han liker best og blir nesten det som kan kalles mett.
For oss som slanker oss kan dette bli et problem. Som det heter mange bekker små..... og teller man kalorier over tid,blir det en anselig mengde. Men så var det det å si nei til noe som er gratis og godt og hyggelig, det er ikke lett, men er noe for godt til å være sant har det ganske sikkert en bakside. Her er det nok en gang kaloriene som er til besvær. Man kan kanskje være litt mer kresen, bare smake på det man virkelig liker. Jeg har hyppig smakt på produkter jeg egentlig ikke er veldig begeistret for, idiotisk
I tillegg til dette må jeg innrømme at det er også er et annet kaloriinntak når jeg er i butikken, Jeg har en ekstrem og uhåndterlig hang til mandler, som av en eller annen grunns står fremme i kasser på steder jeg alltid må forbi, kjødet er svakt, fortere enn jeg rekker å trekke frem samvittigheten har jeg stjålet et par mandler og puttet dem inn i munnen. Jeg føler meg alltid veldig skurkete etterpå, men trøster meg med at jeg er en god kunde, et argument som på ingen måte er holdbart, jeg vet det.
Jeg har i mange år hatt fortsett om å slutte denne min kriminelle adferd, men har ikke ennå lyktes i dette prosjektet. Hver gang jeg er i butikken får jeg vann i munnen når jeg nærmer meg frukavdelingen, stedet der mandlene bor.
Gratiser jeg opplever som særdeles uforskammet fristende er snackskåler på barer og i andre kosfremmende sammenhenger. Selv hypotesen om alle de skitne dohendene som har vært i nøttbollen før meg kan ikke stoppe mine små grådige hender som med ivrige og letende fingre griper etter de salte godsakene. Nå må jeg legge til at nøttebollen er friskmeldt i programmet Matkontrollen.
Uansett, denne dragningen jeg har mot nøtter, har nok lagt mer enn en kilo til min vekt. Forførende tunger visker inn i mitt øre og ramser opp alle de sunne egenskapene nøttene har. Men dette står fast; en kalori er en kalori uansett hvor den kommer fra og hvilke andre stoffer som er med på lasset.
Andre gratiser er kjeks og andre uinspirerte bakkels som settes frem på foreldremøter og lignende anledninger, for ikke å glemme fredagskaken på jobben. På sammenkomster av disse typer er serveringen ofte det eneste hyggelig som forseggår. Jeg kjenner i ihvertfall ingen som gleder seg til foreldremøte eller ser frem til å skravle med kolleger en fredagsettermiddag når man egentlig helst vil storme ut og hjem.
Selv om de fremsatte kjeksene er av laveste kvalitet og dørgene fulle av palmeolje og mindre helsebringende e-stoffer, gnafser man i seg godsakene. Det blir som trøstespising. Kanskje alt det usunne sukkeret kan lokke frem noen endorfiner i hjernen slik at møtet man befinner seg i blir litt mindre deprimerende. Selv om trøstespising er ille for oss slankere er det verste tidspunktet i slike anledninger det falske smilet på slutten av møtet samtidig som man løgnaktig berømmer møteleder med et vellykket arrangement.
Jeg tror at dette kaloriinntaket er det umulig å slutte med uansett viljesyrke. Det er bare vel utviklede selvpinere med asketisk legning som orker å være tilstede på f.eks foreldremøter uten å belønne seg selv og egen deltagelse med en liten godbit.
SOM DET SIES: DET ER LOV FORDI JEG FORTJENER DET.
fredag 21. august 2015
VERDEN VIL BEDRAS, MEN SLANKEREN BEDRAR SEG SELV........ DEL 1 HØFLIGHET
Vi som kjemper mot kiloene har ofte måter å lure oss selv unna dietten. Vi skaper unntaksområder hvor vi tillater oss å synde. Det er egentlig helt utrolig, når jeg tenker på hvor gjerne jeg vil bli tynnere, at det overhodet er mulig å overtale min egen person (og det uten større problemer) til å se glemme alle gode forsetter. Her har jeg samlet fire av hovedmåtene jeg manipulerer min egen viljestyrke på, vil gjerne høre fra andre om de har flere måter. Antageligvis lurer vi oss selv langt mer en vi tror.
1 HØFLIGHET
La meg komme med et eksempel. Vi stikker innom noen venner, før vi vet ordet av det, serveres vin og snacks i tillegg, til den kaffekoppen vi ble invitert inn på. Den lille spisedjevlen i oss hvisker så mykt og innbydende; "du må i ihvertfall ta et glass vin og hvis du ikke rører snacksen blir vertskapet såret". Før vi vet ordet av det har vi drukket både ett og to glass med vin og gotteskålen er tom.
Innerst inne vet man jo at vi forblir like gode venner om det sies neitakk til vin og snacks. Her kommer en liten Freudiansk forklaringsmodell: Den siden av menneskets personlighet som ønsker øyeblikkelig tilredsstillelse (barnet i oss) vet at hvis den later som om det er overjeget, fornuften som snakker, ja da er seieren (maten) innen rekkevidde. Høflighet er som kjent en egenskap man tillegger den voksne delen (overjeget) av vår personlighet.
Lignende eksempel: Når vi skal ut å spise middag med venner på restaurant, lover jeg som regel meg selv; "i dag blir det bare hovedrett". Men når så andre rundt bordet bestiller dessert, ja da bestiller jeg også dessert. Og det før jeg egentlig har forstått hva som skjedde. Barnet som stort sett bestyrer følelsene våre tar komandoen og sier (spinner videre på Freud): "det er umåtelig udigg å være hun partybremseren som siklende å myser bort på andres desserter uten å ville ha noe selv. Dessuten vil de andre tro at du er en skikkelig gjerriglus. Nei kos deg med desserten, som en ekte festløve, slanke deg det kan du gjøre i morgen".
Det er gudhjelpe meg, akkurat slik jeg rundlurer meg selv!!!!!!
1 HØFLIGHET
La meg komme med et eksempel. Vi stikker innom noen venner, før vi vet ordet av det, serveres vin og snacks i tillegg, til den kaffekoppen vi ble invitert inn på. Den lille spisedjevlen i oss hvisker så mykt og innbydende; "du må i ihvertfall ta et glass vin og hvis du ikke rører snacksen blir vertskapet såret". Før vi vet ordet av det har vi drukket både ett og to glass med vin og gotteskålen er tom.
Innerst inne vet man jo at vi forblir like gode venner om det sies neitakk til vin og snacks. Her kommer en liten Freudiansk forklaringsmodell: Den siden av menneskets personlighet som ønsker øyeblikkelig tilredsstillelse (barnet i oss) vet at hvis den later som om det er overjeget, fornuften som snakker, ja da er seieren (maten) innen rekkevidde. Høflighet er som kjent en egenskap man tillegger den voksne delen (overjeget) av vår personlighet.
Lignende eksempel: Når vi skal ut å spise middag med venner på restaurant, lover jeg som regel meg selv; "i dag blir det bare hovedrett". Men når så andre rundt bordet bestiller dessert, ja da bestiller jeg også dessert. Og det før jeg egentlig har forstått hva som skjedde. Barnet som stort sett bestyrer følelsene våre tar komandoen og sier (spinner videre på Freud): "det er umåtelig udigg å være hun partybremseren som siklende å myser bort på andres desserter uten å ville ha noe selv. Dessuten vil de andre tro at du er en skikkelig gjerriglus. Nei kos deg med desserten, som en ekte festløve, slanke deg det kan du gjøre i morgen".
Det er gudhjelpe meg, akkurat slik jeg rundlurer meg selv!!!!!!
onsdag 19. august 2015
SLANKING TIL FORTVIVLELSE OG GLEDE
Når jeg ser tilbake, er det bare under graviditet jeg har tillatt meg å spise alt jeg har att lyst på. Jeg spiste minst en sjokoladeplate om dagen, og på bollene var det et tykt lag med smør, og da snakker vi tannsmør (tannavtrykk i smørlaget når en tar en bit). Det er vel ikke rart at jeg gikk opp mer enn 20 kilo hvert svangerskap:-)
Slankekurer er derfor noe jeg har praktisert nesten hele livet. Jeg er et vandrende kompetansesenter når det kommer til slanking. Jeg har stort sett prøvd de fleste dietter og siden jeg er en smule teoretisk anlagt, har jeg satt meg godt inn i mye av den kunnskap som finnes. Mange teorier er delvis motstridende så å bruk av sunn fornuft er kjempeviktig. Som på de fleste områder her i livet må en ikke være fanatisk. Ingen trær vokser rett inn i himmelen. Man bygger en stige av mange trær (les: teorier) og kanskje kan vi komme ganske nær himmelen som egentlig er uoppnåelig, akkurat som idealvekten er en utopi. Noe artikkelen under, som er opplysende angående utregning av kaloribehov, bekrefter.
Derfor, selv om vi slanker oss må vi allikevel være fornøyde med oss selv. Slanking må ikke være et uttrykk for at man er missfornøyd med sin kropp, men heller se det som en prosess likt med at man trimmer. Selv om man trener for å bli i bedre form behøver en ikke være missfornøyd med den yteevnen man allerede har, en vil bare gjøre noe bra enda bedre. Så og med slanking, jeg er glad i kroppen min jeg liker den men vil kanskje føle meg vel med et par færre kilo.
Nå er det lunchtid her i Frankrike (den taes veldig alvorlig, hele folket spiser et varmt måltid mellom 12 og 14), derfor må jeg avslutte dette blogginnlegget, for er det noe vi slankere gjør så er det å sette pris på måltidene. Det er vel naturlig at det blir sånn, med så mye fokus vi har på mat. Men med tanke på hvor mange ganger vi spiser bare på en uke, må en vel kunne trekke den (om noe tynne) konklusjonen; at slanking når alt kommer til alt, også er en stor kilde til glede, matglede. Egentlig synes jeg litt synd på de som bare spiser for å bli mette,
onsdag 12. august 2015
DEN SOM VENTER PÅ NOE GODT FRA VOGA VENTER LENGE MEN IKKE FORGJEVES
Det forrige huset vi hadde i Frankrike var et knøtta lite byhus (tre etasjer på 22m2 hver seg). Derfor var alle møblene, om ikke i dvergstørrelse, så ihvertfall det min svigermor kaller små og nette. Når vi nå har flyttet til et større hus passet ikke spisebordet inn, det ble svært puslete og så veldig ensomt ut i spisekroken. Bordet var et veldig nydelig eikebord, laget av en møbelsnekker rett over grensen (i Spania). Derfor var det med stor sorg vi innså at det ikke kunne være med på flyttelasset.
Heldigvis er snekkeren vi brukte til oppusningen av det nye huset en smart mann, han foreslo at vi kunne lage en ny topp men beholde understellet. Så supert!!!! Det er nemlig de smekre bena som var det aller vakreste på det gamle bordet.
Så var det stolene da. Siden bordet ble utvidet til å romme tre stoler på hver side og vi hadde bare fire spiseplasser i det gamle byhuset, måtte vi finne på noe nytt. Det var umulig å få tak i to til av samme sorten, det var ihvertfall den forklaringen (unnskyldningen) jeg kom med til mannen min. Sannheten var vel omtrent slik; jeg følte at de gamle stolene ikke passet inn i den nye bungalowen vår. Det er nesten umulig å vinne med slik argumentasjon ovenfor mannen min. Hans mening er at utskifting av brukbare møbler er sløseri, en stol er en stol, og de gamle var til og med veldig bekvemme. Heldigvis er han ikke like vel-bevandret i netthandel som sin fru (jeg aspirerer snart til sort belte, legger inn masse trening) så han godtok begrunnelsen om at det ei fantes flere av samme sorten å få kjøpt i det ganske franske land.
Jeg hadde lyst på stoler som understreket husets funkispreg og som kunne hore opp det gammeldagse eikebordet. (Jeg elsker å sette to stiler/epoker mot hverandre, det er det som, etter min mening, gir personlig stil og vitner om at man har egen smak og ikke blindt må følge en "oppskrift". Jeg er veldig glad i de gamle funkis klassikerne, men de er så ekstremt dyre at det er en umulighet. Løsningen er Voga (http://www.voga.com) som produserer replika møbler av kjente designere.
Valget falt på PK11 (høres ut som en fjelltopp i Nepal), vi la inn en bestilling og ble lovet levering i overgangen fra mai til juni, et tidspunkt hvor vi befant oss i Norge. Det er heldigvis mange veldig hjelpsomme mennesker her nede, så støttekontakt ble skaffet. Hun holdt jevnlig kontakt med Voga, men fikk en formening om at alt var ganske ullent. Derfor til alle dere som skal kjøpe fra dette stedet; fortvil ikke selv om leveringen trekker ut i langdrag og man får en sterk følelse av at ingen på Voga egentlig vet hvor langt varen har kommet i produksjonsprosessen, den bestilte godbiten vil komme frem til slutt. For vårt vedkommende skjedde det i går, nesten et halvt år etter bestilling.
Her er stolene kommet på plass og jeg er superfornøyd med resultatet. De er etter min ringe ekspertise veldig bra utført og oser av en luksus og kvalitet som hinter et langt høyere prisnivå enn faktisk kostnad. Man sitter igjen med godkjøpfølelsen, som etter min mening er en svært undervurdert sinntilstand. Det er et ordtak som lyder: "den som hevder at penger ikke kan kjøpe lykke, har gått inn i feil butikk." Jeg vil for egen regning legge til: Når man har gjort et røverkjøp føler man seg ikke bare lykkelig men også veldig smart, av typ: man har spilt spillet så bra at man står igjen som en vinner og ekte connaisseur.
KONKLUSJON:
NÅR MAN HAR GJORT ET SKIKKELIG VARP, ER DET EMOSJONELLE RESULTATET; LYKKE PARRET MED MESTRINGSFØLELSE, NESTEN DEN BESTE PSYKISKE TILSTANDEN MAN KAN BEFINNE INNEHA.
SOM MIN VENNINNE SIER: MAN HAR TATT SINNTILSTANDEN OPP I FUGL.
Heldigvis er snekkeren vi brukte til oppusningen av det nye huset en smart mann, han foreslo at vi kunne lage en ny topp men beholde understellet. Så supert!!!! Det er nemlig de smekre bena som var det aller vakreste på det gamle bordet.
Jeg hadde lyst på stoler som understreket husets funkispreg og som kunne hore opp det gammeldagse eikebordet. (Jeg elsker å sette to stiler/epoker mot hverandre, det er det som, etter min mening, gir personlig stil og vitner om at man har egen smak og ikke blindt må følge en "oppskrift". Jeg er veldig glad i de gamle funkis klassikerne, men de er så ekstremt dyre at det er en umulighet. Løsningen er Voga (http://www.voga.com) som produserer replika møbler av kjente designere.
Valget falt på PK11 (høres ut som en fjelltopp i Nepal), vi la inn en bestilling og ble lovet levering i overgangen fra mai til juni, et tidspunkt hvor vi befant oss i Norge. Det er heldigvis mange veldig hjelpsomme mennesker her nede, så støttekontakt ble skaffet. Hun holdt jevnlig kontakt med Voga, men fikk en formening om at alt var ganske ullent. Derfor til alle dere som skal kjøpe fra dette stedet; fortvil ikke selv om leveringen trekker ut i langdrag og man får en sterk følelse av at ingen på Voga egentlig vet hvor langt varen har kommet i produksjonsprosessen, den bestilte godbiten vil komme frem til slutt. For vårt vedkommende skjedde det i går, nesten et halvt år etter bestilling.
Her er stolene kommet på plass og jeg er superfornøyd med resultatet. De er etter min ringe ekspertise veldig bra utført og oser av en luksus og kvalitet som hinter et langt høyere prisnivå enn faktisk kostnad. Man sitter igjen med godkjøpfølelsen, som etter min mening er en svært undervurdert sinntilstand. Det er et ordtak som lyder: "den som hevder at penger ikke kan kjøpe lykke, har gått inn i feil butikk." Jeg vil for egen regning legge til: Når man har gjort et røverkjøp føler man seg ikke bare lykkelig men også veldig smart, av typ: man har spilt spillet så bra at man står igjen som en vinner og ekte connaisseur.
KONKLUSJON:
NÅR MAN HAR GJORT ET SKIKKELIG VARP, ER DET EMOSJONELLE RESULTATET; LYKKE PARRET MED MESTRINGSFØLELSE, NESTEN DEN BESTE PSYKISKE TILSTANDEN MAN KAN BEFINNE INNEHA.
SOM MIN VENNINNE SIER: MAN HAR TATT SINNTILSTANDEN OPP I FUGL.
søndag 2. august 2015
HVA ER EN IT JENTE?
Når vi leser motereportasjer i den kulørte ukepressen er det ofte bilder av IT jentene. Jeg har til nå trodd at begrepet refererer seg til unge fremadstormende trend og klesbeviste unge jenter som jobber med it (data relaterte yrker).
Men ved en mer nøye lesing av teksten gikk det frem at få om ingen av de avbildede unge møer arbeidet med computere. Jeg hater løse tråder, er litt nerdete der, så frem med herr pc for research av ordet "IT-jenter" og for en rask oppdatering av kunnskapsnivå.
IT JENTE ER:
Selve begrepet stammer fra filmen "It" med Clara Bow (1927). Med denne filmen ble hun en megastor stjerne og ble kjent under kallenavnet: "It girl" og hun regnes som den første IT-jenta. På sitt mest populære mottok hun over 45 000 fanbrev i måneden.
KONSEPTETS HISTORIE ( referanse: https://en.wikipedia.org/wiki/It_(1927_film)
Oppfinnelsen/konstruksjonen av konseptet tillegges to kilder:
A)
Den første gangen fenomenet "IT" er beskrevet finner vi i novellen "Mrs. Bathurst" fra 1904 av R. Kipling
"It isn't beauty, so to speak, nor good talk necessarily. It's just 'It'. Some women will stay in a man's memory if they once walk down the street."
B)
Konseptet "IT" ansees vanligvis å være oppfunnet av Elinor Glyn, hun beskriver fenomenet i en todels historie i Cosmopolitian i 1927.
(Elinor Glyn var en engelsk forfatter som spesialiserte seg på romantiske historier og var etter den tidens moralstandard ansett som våvet, men hadde stor påvirkningskraft.)
"That quality possessed by some which draws all others with its magnetic force. With 'It' you win all men if you are a woman and all women if you are a man. 'It' can be a quality of the mind as well as a physical attraction."
Det var Elinor Glyn som utpekte Clara Bow til å være personifiseringen av "The IT Girl".
https://www.youtube.com/watch?v=XAgVeTW7hNA (Film snutter av med Clara Bows livshistorie)
DAGENS IT JENTER
En IT jente er en kvinne som er langt over middels opptatt av mote og med en selvstendig smak. IT jenta ønsker å være i fokus og vil ha oppmerksomhet. Hun må ha til fulle gode nok midler og bakgrunn og kontaktnett til å bedrive denne interessen. Damen er som regel en trendsettende blogger, modell eller skuespiller. Uansett hvilket yrke de har, er de veldig profilerte på på sosiale media som for eksempel Instagram. Hun skaper på mange måter sin identitet og markedsverdi gjennom denne aktiviteten. Mange markedsførere ønsker å bruke kvinner som er profilert med mange følgere gjennom dette får deres produkter ekstra publisitet.
Her er linken til en oversikt over de hotteste IT jentene på instagram.
http://stylista.no/trender-og-guider/it-jentene-du-b%C3%B8r-f%C3%B8lge-p%C3%A5-instagram
Men ved en mer nøye lesing av teksten gikk det frem at få om ingen av de avbildede unge møer arbeidet med computere. Jeg hater løse tråder, er litt nerdete der, så frem med herr pc for research av ordet "IT-jenter" og for en rask oppdatering av kunnskapsnivå.
IT JENTE ER:
Selve begrepet stammer fra filmen "It" med Clara Bow (1927). Med denne filmen ble hun en megastor stjerne og ble kjent under kallenavnet: "It girl" og hun regnes som den første IT-jenta. På sitt mest populære mottok hun over 45 000 fanbrev i måneden.
KONSEPTETS HISTORIE ( referanse: https://en.wikipedia.org/wiki/It_(1927_film)
Oppfinnelsen/konstruksjonen av konseptet tillegges to kilder:
A)
Den første gangen fenomenet "IT" er beskrevet finner vi i novellen "Mrs. Bathurst" fra 1904 av R. Kipling
"It isn't beauty, so to speak, nor good talk necessarily. It's just 'It'. Some women will stay in a man's memory if they once walk down the street."
B)
Konseptet "IT" ansees vanligvis å være oppfunnet av Elinor Glyn, hun beskriver fenomenet i en todels historie i Cosmopolitian i 1927.
(Elinor Glyn var en engelsk forfatter som spesialiserte seg på romantiske historier og var etter den tidens moralstandard ansett som våvet, men hadde stor påvirkningskraft.)
"That quality possessed by some which draws all others with its magnetic force. With 'It' you win all men if you are a woman and all women if you are a man. 'It' can be a quality of the mind as well as a physical attraction."
Det var Elinor Glyn som utpekte Clara Bow til å være personifiseringen av "The IT Girl".
https://www.youtube.com/watch?v=XAgVeTW7hNA (Film snutter av med Clara Bows livshistorie)
Ali McGraw
Siden fikk populærkulturen mange ulike typer it-jenter, som Gloria Swanson, Greta Garbo, Audrey Hepburn, Edie Sedgewick, Ali McGraw og Jane Birkin.DAGENS IT JENTER
Kendall Jenner og Gigi Hadid
En IT jente er en kvinne som er langt over middels opptatt av mote og med en selvstendig smak. IT jenta ønsker å være i fokus og vil ha oppmerksomhet. Hun må ha til fulle gode nok midler og bakgrunn og kontaktnett til å bedrive denne interessen. Damen er som regel en trendsettende blogger, modell eller skuespiller. Uansett hvilket yrke de har, er de veldig profilerte på på sosiale media som for eksempel Instagram. Hun skaper på mange måter sin identitet og markedsverdi gjennom denne aktiviteten. Mange markedsførere ønsker å bruke kvinner som er profilert med mange følgere gjennom dette får deres produkter ekstra publisitet.
Her er linken til en oversikt over de hotteste IT jentene på instagram.
http://stylista.no/trender-og-guider/it-jentene-du-b%C3%B8r-f%C3%B8lge-p%C3%A5-instagram
Abonner på:
Innlegg (Atom)