BIBELSK SANNHET?

Matteus 7
…2og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen. 3Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?

Jeg begynner friskt med et bibelsitat i dag. Man kan mene mye om riktigheten av guds eksistens, men det er ikke til å komme forbi at bibelen er smekkfull av livsvisdom og gullkorn.

Det er ikke til å stikke under en stol at alkoholkonsumet her nede er høyere enn det ville vært i Norge. Vi tar både ett og to glass vin til lunch uten å føle oss spesielt fordervede. Vin til middagen er en selvfølge. Her nede har man de gamle alko grensene for kjøring. Derfor er det helt greit å ta et par glass selv om man er sjåfør.

For mange og kanskje spesielt oss trekkfugler fra kan dette avstedkomme at noen av oss drikker mer enn tilrådelig. En aldri så liten overdose med andre ord.

Dette er vel ikke noen  bombe. Det som imidlertid forbauser meg er at de som drikker mest er de som lettest anklager/sladrer om andres drikkfeldighet. Jeg antar at det hadde vært en bedre strategi å bagatellisere eller å hevde og vise til at det var slik Kristiania-bohemen levde. Ja markedsføre at det nesten tenderer over i det kunstneriskt kule å leve litt uten bremser.
Men neida, det sladderen serveres og svelges begjærlig sammen med vin og andre franske spesialiteter.

Jeg har fundert over dette fenomenet. Jeg har kommet frem til ved å anklage andre motbeviser man sin egen drikkfeldighet. Ganske ueffektivt, den eneste man lurer er sev selv. Men når alt kommer til alt er det vel like greit. Det er seg selv man skal leve med...hele tiden. Da kan kunnskapen om egne feil og mangler bli en for tung bør å bære. Menneskesjelen er skrøpelig. Derfor kan det være like greit at vi ikke kjenner til den bjelken vi har i øyet. Det hadde nok blitt i tyngste laget for de fleste av oss.

EN FOR ALLE OG ALLE FOR EN

Her nede i det sydfranske landskap er det mye å glede seg over. Klimaet er deilig og man er mye på farten. De franske omgangsformer i denne delen av landet er annerledes. Her er man mer enn gjennomsnittlig glad i mat, familie og venner møtes ofte på restaurant til kulinarisk kos. Eller man kan møtes a la den engelske pub tradisjonen, på en bar til en felles drink før hver i sær går hjem til seg selv.

For meg som har kulinarisk selvtillit på minussiden er dette opplegg som er rett i blinken. Ulempen er hvordan gjøre opp regningen? Det er en stendig pågående diskusjon om man skal splitte eller om hver i sær skal regne ut sin part av kostnadene. I sistnevnte situasjon er mange redde for å ha regnet feil og legger til et solid ekstra beløp for å være på den sikre siden. I tillegg ønsker de fleste av oss å belønne betjeningen med tips. Veldig irriterende er det derfor når alle har gjort opp og det alikevel ikke er ekstra til drikks. Noen misbruker andres generøsitet, de betaler mindre enn de skylder i trygg forvissning om at andre betaler i overkant. 

Det er vel ingen bombe at eksemplarer av denne arten er mindre populære deltagere enn andre i det travle restaurantlivet her nede. Spesielt nå en har i mente at det sjelden dreier seg om mer enn 30-40 euro pr person med alt inkludert .

Jeg hørte om en vennegjeng som en tid tilbake var mye ute med en nederlender, nederlenderen var det man på en pen måte kaller "å være flinke med penger". Hvis man ble enige om at hver skulle betale den delen av regningen man hadde forbrukt drakk han bordvann og spiste så billig som mulig. Motsatt hvis man på forhånd var enige om at alle skulle betale like mye, da bestilte hollenderen fine viner og valgte det blant det beste på menyen. Venne var dritt lei denne oppførselen så for å spille han et puss. En kveld de skulle spise sammen var alle enige om å dele regningen. Som forutsatt bestilte deres hollandske venn på øverste hylle. Da regnskapets time kom "ombestemte" flertallet seg (som avtalt på forhånd) og valgte at hver og en skulle betale eget forbruk. 

Det å ha venner er en investering som betales med omtanke og tid. Det spørs om man også må være villig til å ofre litt penger på vennskap. Når å spare noen euro veier tyngre enn at alt glir glatt, da er det nærliggende å anta at vennskapet prises lavt.

VIKTIGHETEN AV Å BY PÅ SEG SELV

I festlig lag har jeg en tendens til å ta mye plass. Ikke fordi jeg er spesielt tykk men fordi jeg deltar over gjennomsnittlig i den felles konversasjonen. Egentlig skulle jeg ønske at jeg var mer stillferdig i slike anledninger. Neste dag føler jeg ofte at jeg sa mye dumt kvelden før. Problemet er bare; når samtalen går i stå så er jeg der pr ryggmargsrefleks på pletten og passer på at ingen pinlig tause situasjoner oppstår.

En gang klarte jeg og undertrykke denne min medfødte livlighet. Jeg var bedt i et utdrikkingslag og det i en jentegruppe som lå utenfor mitt vanlige sosiale nedslagsfelt, kort og godt en del kulere enn meg.

Jeg kom og var bergtatt over at jeg befant meg blant de kule. Jeg ville så veldig gjerne gjøre et godt inntrykk,  jeg tenkte at det var best å vente med å si noe til jeg virkelig hadde et godt poeng å komme med. Det poenget ventet jeg lenge på. Tiden gikk og jeg hadde fremdeles ikke sagt noe, da ble det enda viktigere at det jeg sa skulle ha høy wow faktor. Slik gikk kvelden, jeg satt der stusslig og taus på stolen og ventet på inspirasjon. En inspirasjon som aldri kom. Da jeg forlot laget utpå kvelden, etter at bruden hadde spydd, hadde jeg overhodet ikke uttrykt en eneste stavelse.

Med det i mente om at dette var et utdrikkingslag og sakligheten var på sterkt nedgående utover kvelden er det merkelig retrospektivt å tenke på denne hendelsen. Det er bare så lite meg. Det rare er at det ikke opplevdes som pinlig, bare rart.

Men motsatt, etter en livlig kveld hvor man har underholdt på en helt ut tilfredsstillende og forsvarlig måte, føler jeg at ruelsen og angsten gnager ubehagelig i nervefestene.

Er det slik for alle oss som er livlige, har vi det verre dagen derpå enn resten av verdens festdeltagere?

Jeg var på en fest hvor en av de mannlige festdeltakerne tok helt av. På slutten kvelden etter godt med alkohol kåserte han ord og toner om hvordan felles bekjente antageligvis var som sengepartnere. Det må legges til at han bare beskrev venner som ikke var til stede. Neste dag hadde nesten alle av festens deltagere fylleangst på denne kåsørens vegne. Dette var i forbindelse med et helgeopphold hvor alle møttes til frokost. Men kåsøren selv kom spradende inn, nydusjet og lykkelig til frokost uten noe som helst tegn på anger. Tvert i mot lo han godt av seg selv og hypotesene han hadde fremsatt.

Visdommen i dette; med den totale mangel på kvaler omgjorde han noe som kunne blitt en pinlig hendelse til et ganske morsomt felles minne. Ja ja han gikk kanskje litt over streken, men moro var det lell. Etter denne hendelsen hadde han mer å gå på enn andre, ingen behøvde føle pinlighet på hans vegne. Når man vet at vedkommende ikke selv føler anger så blir det heller ikke kleint. Som de sosiale vesener vi er ligger mye av pinligheten i objektes følelser til egne handlinger. Eller enklere sagt; hvis han ikke blir brydd når han driter seg ut behøver heller ikke jeg bli forlegen på hans vegne.

Ofte blir det mer gøy med slike personer. De har en tendens til å gjøre festene mineverdige. De byr på seg selv og gis oss alle mye å prate (sladre) rundt. Og det gjenstår å fortelle at jeg aldri mer ble invitert sammen med den kule gjengen. Jeg hadde på en måte dritt meg ut ved ikke å by på meg selv.

VERDEN VIL BEDRAS, MEN SLANKEREN BEDRAR SEG SELV....... DEL 4VERTINNEFELLEN

Når man inviterer til gjestebud handles det inn. Min mor var så livredd (ryggmargsrefleks fra krigen) at det ikke skulle bli nok mat, samtidig som hun ikke kunne kaste det som ble til overs, at vi hadde restemiddager nesten hele neste uke.

Nå er ikke jeg like ille som henne, men jeg handler inn med gode marginer i forhold til hvor mye gjestene er forventet å spise. Dette hadde vært vel og bra hvis jeg skulle servere kost jeg ikke var begeistret for. Men er det slik? Neida, jeg serverer bestandig den maten jeg liker aller best. Kommer venninneklubben på besøk blir det ost. Jeg starter flinkt, den skal jeg ha, jeg spiser ikke av osten før gjestene kommer. De ligger pent stablet i sine individuelt butikktilpassede plastifiserte innpakninger.

Men før osten er det velkomstdrink, eller, det er bare på lat, allerede da begynner vi å skvulpe i oss vin. Det fortsetter vi med til utpå morgenkvisten. Det magiske er når vi runder midnatt, da begynner vi med løse tungebånd de dype samtalene, samtaler der vi er mer enn vanlig ærlige om hvordan vi egentlig har det, samt finner utveier og løsninger på denne verdens utallige problemer.

Nei, nå pratet jeg meg vekk fra dagens tema. Vi var kommet til velkomstdrinken, til den serveres det naturligvis snacks. Da gjelder samme mekanisme jeg kjøper inn det jeg liker aller best. Den settes frem i god tid før gjestene kommer og her må jeg tilstå at jeg småspiser av disse godbitene lenge før den første inviterte har fått nesen innenfor døren.

Når osten har kommet frem (handler bare inn sorter jeg selv digger) så blir stående fremme lenge. Dette gir mulighet, som jeg i høyeste grad benytter, for etterfylleing lenge etter sulten er stillet.

Vi er jo dannede, så kaffe og kaker blir servert, jeg velger alltid å servere sjokoladekake, mmmm. Så sent på kvelden etter masser av vin er min moral like liten som min lyst er stor, så jeg gufser innpå mange ganger mer enn hva jeg hadde tillatt meg selv i mer edruelige omstendigheter eller hvis bakkelsen hadde vært mindre fristende.

Etter det kommer snacksen igjen på bordet (omsorgsfullt påfylt) i kompaniskap med annet og søtere smågodt. Det spises og det drikkes og livet er uansvarlig og godt. De fleste av oss kan ikke med hånden på hjertet sverge å huske alle detaljer neste dag, men vi sitter igjen med en god følelse. Den kan av og til ødelegges av en smule fylleangst. Men pytt, det er verdt det, 8 timer med saft og det min far kalte ballkonversasjon ville kverke enhver lyst til fortsettelse av sammenkomstene.

Ved å beskrive disse våre utrolig varme venninnesammenkomster har jeg kommet frem til en helt annen konklusjon enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg hadde ment å rette en truende finger mot alkoholens store kalorimengde. Jeg hadde planlagt å foreslå mindre snacks og godbiter. Jeg hadde planlagt å anbefale en meny som ikke var i vertinnens(egen) smak. Resultatet av alt dette ville helt klart medføre for egen del et lavere kaloriinntak. Men et slikt utgangspunkt vil på en eller annen måte påvirke stemningen i festen og gjort den langt mindre vellykket.

KONKLUSJON: EN FEST SKAL VÆRE EN FEST. DEN SKAL PREGES AV RAUSHET OG MENNESKER SOM BYR PÅ SEG SELV.
(Slanking og ruelse få man ta en annen gang. Samt være flink til å kvitte seg med overskytene godbiter så fort som svint neste dag.)

JEG VIL HA LOVE

Vi har nettopp vært ute og reist, i den forbindelse reiste vi fra Barcelona og mellomlandet i England. Allerede da vi kom inn i maskinen på flyplassen i Barcelona merket vi umiddelbart at noe var forskjellig fra de flyvningene vi foretar fra samme flyplass til Norge. Flyet hadde langt større andel barnefamilier, og stemningen i flyet var mye mer gemyttlig enn det vi opplever fra norske storbyturister.

Før vi var i luften  gikk praten livlig mellom stolradene. Familier som tydligvis aldri hadde møtt hverandre før skravlet hyggelig med hverandre, ikke om viktige ting, man bare kommuniserte fordi man likte samvær med andre, det var en del av gledene ved turen. Det var en, som min svigermor ville kalt det, elevert stemning uten at det ble bråkete, det var bare veldig trivelig atmosfære i flyet.Turen for salgstrallen tok dobbelt så lang tid og det ble handlet inn snacks, brus og øl over en lav sko. Man koste seg og hadde det storveis.

Da vi gikk av flyet var det hele langt roligere enn når en reiser med effektive nordmenn som vil skvise så mye ekstra tid inn i ferien som mulig. På vei ut på et av rullefortauene bumset jeg inn i en propert dresset businessmann. Før jeg hadde rukket å si unnskyld kom det fra denne min sammenstøtende med-reisende "sorry love". Jeg mistet helt munn å mele, tro det eller ei, det å bli kalt love fra en vilt fremmed person gjorde noe med meg, jeg ble så veldig glad på innsiden. Samme skjedde da jeg skulle kjøpe et magasin i bladkiosken. Da det var min tur sa den middelaldrende damen som ekspederte: "Yes, darling anything else?"

Man får det så godt i sjelen når man blir tilsnakket på en vakker måte. Jeg vet at de ikke mener det bokstavelig men den vennligheten som disse ordene inneholdt gjorde at jeg umiddelbart fikk et ønske om å støte inn i alle jeg møtte, samt å gå inn i alle utsalgssteder på min vei for å få mer "love" og "darling".

Når jeg skuet rundt synes jeg å ane at engelskmenn møter oss med et mer åpent blikk. Vi nordmenn på vår side er fødte pessimister og venter det verste. Jeg har til og med opplevd, og dette er helt sant, å bli utspurt av en norsk flyvertinne om jeg var full, "nei" sa jeg, som sant var, "hvorfor tror du det"? "Du så unormalt glad ut" var svaret hun kom med. Der har du oss nordmenn, er man glad og viser glede må det være noe galt fatt!!!!

20 MÅTER Å ØDELEGGE ET FORHOLD

Denne listen har jeg funnet i det engelske magasinet Tatler og oversatt den etter beste evne og egen smak.

1. Legge ut en sex tape på nettet. Med en annen enn kjæresten din.
2. Dra utenlands.
3. Bli besatt på dataspill.
4. Få deg en katt eller stuegris eller kos deg med slanger.
5. Vær uhøflig mot kelnere og annet service personell.
6. Utvikl raseri mot dine medbilister, mobiltelefonbrukere eller annet, men vær rasende.
7. Slutt med sex. Si at du vil at forholdet skal være på et høyere nivå.
8. Gift deg med en annen.
9. Begynn å spille fiolin, øv mye.
10. Send selfies av deg selv ca hver halve time.
11. Flytt inn sammen med foreldrene dine.
12. Eller inn i en kjellerleilighet uten dagslys.
13. Forlang lange kjærlighetserklæringer hver kveld før sengetid.
14. Gå med liv og lyst inn for rå hvitløk diett.
15. Bruk tanntråd hele dagen og studer "fangsten" nøye og beskriv den i detalj.
16. Splitt alle regninger og da mener jeg alle og helt ned på minste desimal.
17. Skriv masse kjærlige smser særlig nå du vet vedkommende er i møter.
18. Bestem deg for at renslighet er bare noe bestborgelig tull.
19. Ha en fantasivenn og snakk mye med denne din Skybert.
20. Rop ut kjæresten din sin mors/fars fornavn når dere har sex.

Å EIE SITT EGET SINNE

"Du gjør meg så forbanna/sinna", en ofte brukt replikk i par-relasjoner. Man bruker det ganske friskt og regelmessig mellom partnere. Terskelen er ganske lav for å pålegge makkeren ansvaret for eget sinne. I andre mellommenneskelige forhold og konstellasjoner er vi mye mer forsiktige med å bruke slike beskyldninger, jeg kan tenke det, men jeg er nesten sikker på at jeg aldri jeg aldri har anklaget en venn for å være roten til eget sinne. Hvorfor?

En venn er den som er der for deg på livets vei, en du kan lene deg mot. En person som er til for å hente frem det beste i deg og å hjelpe til å roe situasjonen når det stormer. Hvis man føler at en venn gjør en sint er det vanskelig å si i fra, for et slikt utsagn vil kunne være den første spikeren i et ødelagt vennskapet.  Når en venn sier til meg at jeg gjør vedkommende sint blir jeg rett og slett stemplet enten som et uakseptabelt individ eller som en person med forkastelig oppførsel. Kameratskap er en veldig fragil konstruksjon og vi er derfor  instinktivt varsomme i omgang med venner og hva vi sier til dem. Derfor, hvis vi vil beholde kameratskapet, forholder en seg taus og smiler falskt. Det merkelige er at som regel er dette sinnet man relaterer til andre bare en kort forbigående følelse som forsvinner like fort som den kom.

Men hvorfor gjelder ikke denne reglen i et parforhold. Hvorfor er vi greiere jo lenger fra oss mennesker står. For min foreldregenerasjon var det viktigste av alt å være super høflige mot naboer som man knapt nok kjente. Men på hjemmebane var det andre regler og langt mindre høflighet.

Det er kanskje slik, når vi er sammen med de vi stoler mest på våger vi å være oss selv og  sinne er en naturlig del av menneskets følelsesliv. Kanskje er partneren den sikkerhetsventilen vi trenger for ikke å bli helt gale av å holde emosjonene under kontroll og innelåst. Kanskje vi trenger å få lov til å være sinte. Men det er viktig å gi sinnet riktig adresse. På samme måte som det er idiotisk å gi andre skylden for at man slår er det like uintelligent å gi andre skylden for sitt raseri. Vi eier selv vårt eget sinne!