I festlig lag har jeg en tendens til å ta mye plass. Ikke fordi jeg er spesielt tykk men fordi jeg deltar over gjennomsnittlig i den felles konversasjonen. Egentlig skulle jeg ønske at jeg var mer stillferdig i slike anledninger. Neste dag føler jeg ofte at jeg sa mye dumt kvelden før. Problemet er bare; når samtalen går i stå så er jeg der pr ryggmargsrefleks på pletten og passer på at ingen pinlig tause situasjoner oppstår.
En gang klarte jeg og undertrykke denne min medfødte livlighet. Jeg var bedt i et utdrikkingslag og det i en jentegruppe som lå utenfor mitt vanlige sosiale nedslagsfelt, kort og godt en del kulere enn meg.
Jeg kom og var bergtatt over at jeg befant meg blant de kule. Jeg ville så veldig gjerne gjøre et godt inntrykk, jeg tenkte at det var best å vente med å si noe til jeg virkelig hadde et godt poeng å komme med. Det poenget ventet jeg lenge på. Tiden gikk og jeg hadde fremdeles ikke sagt noe, da ble det enda viktigere at det jeg sa skulle ha høy wow faktor. Slik gikk kvelden, jeg satt der stusslig og taus på stolen og ventet på inspirasjon. En inspirasjon som aldri kom. Da jeg forlot laget utpå kvelden, etter at bruden hadde spydd, hadde jeg overhodet ikke uttrykt en eneste stavelse.
Med det i mente om at dette var et utdrikkingslag og sakligheten var på sterkt nedgående utover kvelden er det merkelig retrospektivt å tenke på denne hendelsen. Det er bare så lite meg. Det rare er at det ikke opplevdes som pinlig, bare rart.
Men motsatt, etter en livlig kveld hvor man har underholdt på en helt ut tilfredsstillende og forsvarlig måte, føler jeg at ruelsen og angsten gnager ubehagelig i nervefestene.
Er det slik for alle oss som er livlige, har vi det verre dagen derpå enn resten av verdens festdeltagere?
Jeg var på en fest hvor en av de mannlige festdeltakerne tok helt av. På slutten kvelden etter godt med alkohol kåserte han ord og toner om hvordan felles bekjente antageligvis var som sengepartnere. Det må legges til at han bare beskrev venner som ikke var til stede. Neste dag hadde nesten alle av festens deltagere fylleangst på denne kåsørens vegne. Dette var i forbindelse med et helgeopphold hvor alle møttes til frokost. Men kåsøren selv kom spradende inn, nydusjet og lykkelig til frokost uten noe som helst tegn på anger. Tvert i mot lo han godt av seg selv og hypotesene han hadde fremsatt.
Visdommen i dette; med den totale mangel på kvaler omgjorde han noe som kunne blitt en pinlig hendelse til et ganske morsomt felles minne. Ja ja han gikk kanskje litt over streken, men moro var det lell. Etter denne hendelsen hadde han mer å gå på enn andre, ingen behøvde føle pinlighet på hans vegne. Når man vet at vedkommende ikke selv føler anger så blir det heller ikke kleint. Som de sosiale vesener vi er ligger mye av pinligheten i objektes følelser til egne handlinger. Eller enklere sagt; hvis han ikke blir brydd når han driter seg ut behøver heller ikke jeg bli forlegen på hans vegne.
Ofte blir det mer gøy med slike personer. De har en tendens til å gjøre festene mineverdige. De byr på seg selv og gis oss alle mye å prate (sladre) rundt. Og det gjenstår å fortelle at jeg aldri mer ble invitert sammen med den kule gjengen. Jeg hadde på en måte dritt meg ut ved ikke å by på meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar