Jeg har i et tidligere innlegg beskrevet hvordan vi med smart bruk av ros og smiger kan få andre til å utføre oppgaver for oss. Oppskrift: "du som er så flink til....kan ikke du......" og resultatet er en mission complete og et utøver som er både fornøyd over å være innmari god i noe og for også å ha bevist dette i handling.
Nå kommer del to i soft-manipulasjons kurset:
Hvordan vri en handling(av deg) som motparten opplever som negativ og egoistisk, til at den i bunn og grunn er gjort av omtanke, ja er nesten en altruistisk dåd. Her er det umulig å være generell, teknikken må forklares via eksempel.
Eksempel
Dere skal delta i en formell anledning og partneren vil gå i olabukser. Du forlanger naturligvis at han må tre på seg et mer bornert eksemplar av benbekledning. Krangelen er ikke langt unna og med den, de etterfølgende fiendtlige følelser som er så kleine når man skal hygge seg sammen med venner og familie. Uenigheten over et par jeans egnethet kan derfor ødelegge en hel kveld, og ikke nok med det, man gir partneren skylden for at festen som man hadde sett frem til ble mislykket ("hvorfor kunne du ikke ha skiftet bukse uten protester"/"hvorfor skal du alltid kritisere klesstilen min"). Minnet om den manglende selskapelige suksess kan ofte forsure forholdet i mange dager etter.
Helt klart at det er digg å beherske en teknikk som kan forhindre denne veldig uheldige dominoeffekten av negative følelser. Ja, nesten uunnværlig. Det meste som går galt i et forhold, er etter min mening, små uenigheter som har eskalert til nesten uoverkommelige problemer.
Teknikken er som følger:
Når man ser partnerens ansikt formørkes idet man påpeker at olabuksene er upassende, må man skynde seg og her lyt en være rask, for det er avgjørende at vedkommende ikke rekker å tenke negative tanker. (Jeg mener at en tanke er ofte like reell som en handling, dette skal jeg skrive om en annen gang.) Hurtig påpekes hva motsatt reaksjon hadde vært og konsekvenser av dette. "Hvordan hadde du likt det hvis jeg ikke hadde brydd meg, at hvis jeg hadde tenkt; den idioten kan bare kle seg ukorrekt, jeg driter i om han blir baktalt? Da hadde jeg vært en skikkelig bitch!" Her er fargelegging av situasjonen veldig effektiv, da får man lettere vedkommende til å leve seg inn i situasjonen om hvor dumt olabuksealternativet hadde vært.
En avart av teknikken er alternatvs-gradering, at det man ber om er lite i forhold til hva man kunne ha bedt om. Dette er også veldig et virkningsfullt triks: "Jeg kunne forlangt at du skulle ta på deg dressbukse, men alt jeg krever er at du tar på deg en vanlig stoffbukse.
Jeg er helt klar over at dette virker veldig hurpete og ganske uærlig, men jeg må være uenig. Vi har vel alle vært i samme situasjon hvor partneren er i ferd med å gjøre noe en vet at man ikke kan svelge. Skal en da ta hele krangelen på et saklig og tørt nivå, som som regel ender i lange argumentasjonsrekker og som ofte sklir ut i beskyldninger ala ; "du skal alltid..... ", eller skal man bruke denne teknikken og avverge hele diskusjonen (man får jo ikke psykisk men av å skifte bukse)?
Jeg har selv ofte blitt manipulert av barna med denne teknikken. "Mamma du vil da ikke være gammel kjerring, alle de andre mammaene er ungdommelige, barna deres får ta piercing, Linda tok en i øyenbrynet i går og Minna skal ha i tungen ! Jeg ber ikke om en i tungen vet at det kan være farlig (alternativs-gradering)" Det endte med en i navlen, den kunne jeg leve med, men klarte å stå i mot godkjennelse av tatovering, dette til tross for effektiv bruk av denne og andre mer ekstreme teknikker. (I dag er de veldig glade for at jeg sa nei til de fleste kroppsdekorasjonsalternativer som var inne da barna var tenåringer.)
Mannen min syntes at jeg var altfor streng, i tillegg til annen argumentasjonhan brukte han friskt de ovenfor beskrevne teknikker, men som allerede avslørt, jeg lot meg ikke rikke. Det er vel kjernen i bruk av dette trikset; den er egnet til de små meningsforskjeller men er ei effektivt nok i mer eksistensielle situasjoner.
En morsom sideeffekt av tattoo striden i heimen var at etter han hadde argumentert varmt for og trukket inn kulturelle poeng, han er veldig historisk interessert, som at Ötzi - ismannen også hadde tatoveringer, ble han så oppildnet av egen polemikk at han dro å fikk seg sin egen tatovering.
onsdag 29. juli 2015
fredag 24. juli 2015
SPRENGKRAFTEN I ET KOMPLIMENT
Her kommer en sterk oppfordring: La oss alle være mer amerikanske i møte med medmennesker. Eksempel: "Hi Hege I just love your sweater".
Eller sånn:
Eller sånn:
Man blir så innmari glad. Selv om man vet at alle amerikanere agerer på denne måten og at de antageligvis ikke er genuint begeistret for genseren din, blir du berørt og det på en svært så posestiv måte.
Jeg har nettopp opplevd noe som fikk meg til å reflektere over denne mekanismen. På hytta har jeg en jakke som er veldig behagelig, men etter min mening ikke så altfor chic. Ved mitt siste noe maniske kasteklærraid var jeg nær ved å donere den til en av Frelsesarmeens røde kasser, men tenkte at den var jo praktisk, så jeg bestemte meg for å sette besluttingen på vent og puttet den lengst inn i skapet. Der hadde den nok hengt ennå hvis det ikke hadde vært for følgende tildragelse:
For noen dager kom min svært så moteinteresserte datter spradende i dette pr tiden forviste påkledningsalternativet. Med den sommeren vi har hatt i år bør ikke dette nødvendigvis være signifikant for plaggets attraktivitet og moteverdi, heller skyldes det faktum at man kommer på hytta med for dårlig beskyttelse mot det kjølige værlaget og av den grunn stuper inn i skapene for å finne egnet kledebon med isolerende effekt.
Men til min forbauselse ga hun uttrykk for at hun syntes jakken var ganske så smart og trendy. Da skjedde det noe med meg, jeg så med ett hvor kult plagget var, og etter denne åpenbaringen har jeg brukt jumperen nesten hver dag og følt meg ganske så fix i outfitten. Stusslig, ja, jeg kan ikke være mer enig, men faktum er at et kompliment rundt et klesplagg gjør at jeg ser en verdi jeg ikke tidligere så, det forandret min virkelighetsoppattelse (i det små, men dog). Komplimentert har i tillegg til at et gammelt påkledningsobjekt gjenoppstod fra de døde, også gitt meg økt selvtillit, (har gratulert meg selv med at jeg har teft og god smak som for egen maskin hat valgt ut en jakke som faller i smak hos unge moteløvinner).
Jeg har nettopp opplevd noe som fikk meg til å reflektere over denne mekanismen. På hytta har jeg en jakke som er veldig behagelig, men etter min mening ikke så altfor chic. Ved mitt siste noe maniske kasteklærraid var jeg nær ved å donere den til en av Frelsesarmeens røde kasser, men tenkte at den var jo praktisk, så jeg bestemte meg for å sette besluttingen på vent og puttet den lengst inn i skapet. Der hadde den nok hengt ennå hvis det ikke hadde vært for følgende tildragelse:
For noen dager kom min svært så moteinteresserte datter spradende i dette pr tiden forviste påkledningsalternativet. Med den sommeren vi har hatt i år bør ikke dette nødvendigvis være signifikant for plaggets attraktivitet og moteverdi, heller skyldes det faktum at man kommer på hytta med for dårlig beskyttelse mot det kjølige værlaget og av den grunn stuper inn i skapene for å finne egnet kledebon med isolerende effekt.
Men til min forbauselse ga hun uttrykk for at hun syntes jakken var ganske så smart og trendy. Da skjedde det noe med meg, jeg så med ett hvor kult plagget var, og etter denne åpenbaringen har jeg brukt jumperen nesten hver dag og følt meg ganske så fix i outfitten. Stusslig, ja, jeg kan ikke være mer enig, men faktum er at et kompliment rundt et klesplagg gjør at jeg ser en verdi jeg ikke tidligere så, det forandret min virkelighetsoppattelse (i det små, men dog). Komplimentert har i tillegg til at et gammelt påkledningsobjekt gjenoppstod fra de døde, også gitt meg økt selvtillit, (har gratulert meg selv med at jeg har teft og god smak som for egen maskin hat valgt ut en jakke som faller i smak hos unge moteløvinner).
Dette er naturligvis bare en liten filleting men den gjorde meg glad. Derfor må vi være beviste, vi må bli flinkere til å gi våre med-reisende på denne snurrende kloden en masse komplimenter. Jeg tror at verden blir veldig mye bedre hvis vi kunne klare dette. Den andre datteren vår hadde sommerjobb i LA og hun sa at alle behandlet hverandre med masse velvilje (komplimenter er essensiell del av dette), og at denne holdningen gjorde byen til et fantastisk sted å være. Det ble skapt en optimisme som gjorde begrepet "only the sky is the limit" til et plausibelt og oppnåelig ordtak.
Mange av dem som går rundt med store politiske vyer om hvordan verden skal forandres til noe bedre er samtidig surmavede og glefser i øst og vest, og da med særlig innlevelse og iver mot meningsmotstandere. Bull, da blir livet stikk i strid med læren. Litt som et tverkent barn som ikke gidder å være snill for å være verdig presanger fra julenissen, men heller velger å vente for å se om julenissen gir fine nok presanger til å fortjene snille barn.
SÅ DAGENS OPPFORDRING; LA OSS GJØRE SOM AMERIKANERNE, GI MASSE KOMPLIMENTER.
tirsdag 21. juli 2015
KLUBBSJUSETRA
I går spilte værgudene oss et puss. Alle tegn tydet på at Østlandet skulle ha dårlig vær denne dagen. Derfor dro vi hjem til byen (Oslo) med alt skitten-tøyet i bagasjen. Hva skjer, det blir stort sett nydelig vær hele dagen og det med en temperatur blant de beste i sommer.
Jeg liker å vaske tøy, skitne og krøllete klesplagg blir atter rene og delikate, nesten som trylling. Men med nåtidens fantastiske vaskemaskiner og tørketromler består arbeidet stort sett av venting. Med hele vaserimaskineriet i full aktivitet tok vi hunden ut på en liten luftetur.
På vår vei inn i Frognerparken går vi forbi Herregårdskroa. Når vi bor i byen lufter vi vofsen stort sett daglig i Vigelandsanlegget. Det er så hyggelig, alltid masse mennesker og man blir nasjonalistisk stolt når man iakttar alle turistene som med kroppsspråk og uforståelige språklige utskeielser formidler engasjert begeistring over denne skulpturtelle oasen midt i vårt lands hovedstad.
Tilbake til gårsdagen, av en eller annen ble jeg veldig tørst og rødvinslysten da vi passerte Klubbsjusetra som en venn av oss kaller Herregårdskroa. Begrepet henter referanser fra såpass svunnen tid at mange mer moderne eksemplarer av arten homo sapiens ikke forstår opprinnelsen til dette klengenavnet. ( Etymologisk forklaring; når klubbsjuere i hine hårde dager skulle gå søndagstur i sommermånedene tuslet de skjelvende og bakfulle opp til dette serveringsstedet. Her nøt de naturen på sin måte; i hånden hadde de et glass på-fylt et fluidum egnet for frembringelse av en sløvende effekt og lett nervedøyvende virkning. Hvis man var av absolutt av helt ekte rase, thoroughbred, hadde man en hjemmerulla sigg mellom svakt gule noe skjelvende fingre, også den med beroligende effekt på fylleangsten. Flesteparten av klubbsjuere anså seg og sine kumpaner som en del av den intellektuelle elite, de man ikke likte, var kvasi intellektuelle eller reaksjonære.)
Nå er det lenge siden man kunne være så usunn og likevel ha god samvittighet. Men sjarmen har stedet beholdt. Stoler og bord står skjevt, evig dømt til å følge underlagets ujevnheter. Serveringspersonalet er kjempehyggelig og jeg må si at maten vi fikk var over middels god. Siden dette er et sted med sesongservering må vi kunne anta at det er en ny kokk hvert år og at dette er forklaringen på at maten var mye bedre i år enn i fjor. Vinen smaker uansett nyyyydelig slik den alltid gjør i slike omgivelser, og mengden i glassene var generøst utporsjonert. Vi storkoste oss i solen mens tiden ruslet fremover, hunden var like fornøyd som oss da hun ble servert et fat med vann. Damen som kom med det sa ;"her er hunder hjertelig velkomne". Er dette Norge, nesten for godt til og være sant!
Kjære alle dere, unn dere en tur til dette serveringsstedet, det er så velsignet blottet for design og intriørforsåsegpåeres krumspring. Jeg føler at på dette stedet er fortidsånden nærværende og da mener jeg enda lenger tilbake enn da bygningen lød klengenavnet Klubbsjusetra. Det er ikke urimelig å tro at her inntok Kristianiabohemen sine forfriskninger. Det er dessverre bare en illusjon, så vidt jeg har kunnet oppspore ble Herregårdskroa startet 7. mai 1960. Men allikevel, jeg kan se for meg, som et usant ekko fra fortiden, at Herregårdskroa lå der som nå, dengang byen het Kristiania og man serverte damer i lange kjoler kopper med the og finere bakkels.
Håndklærne var tørre og buksene vasket da vi tasset hjem noen timer senere. Denne dagen scoret høyt på njut-skalaen.
Jeg liker å vaske tøy, skitne og krøllete klesplagg blir atter rene og delikate, nesten som trylling. Men med nåtidens fantastiske vaskemaskiner og tørketromler består arbeidet stort sett av venting. Med hele vaserimaskineriet i full aktivitet tok vi hunden ut på en liten luftetur.
På vår vei inn i Frognerparken går vi forbi Herregårdskroa. Når vi bor i byen lufter vi vofsen stort sett daglig i Vigelandsanlegget. Det er så hyggelig, alltid masse mennesker og man blir nasjonalistisk stolt når man iakttar alle turistene som med kroppsspråk og uforståelige språklige utskeielser formidler engasjert begeistring over denne skulpturtelle oasen midt i vårt lands hovedstad.
Nå er det lenge siden man kunne være så usunn og likevel ha god samvittighet. Men sjarmen har stedet beholdt. Stoler og bord står skjevt, evig dømt til å følge underlagets ujevnheter. Serveringspersonalet er kjempehyggelig og jeg må si at maten vi fikk var over middels god. Siden dette er et sted med sesongservering må vi kunne anta at det er en ny kokk hvert år og at dette er forklaringen på at maten var mye bedre i år enn i fjor. Vinen smaker uansett nyyyydelig slik den alltid gjør i slike omgivelser, og mengden i glassene var generøst utporsjonert. Vi storkoste oss i solen mens tiden ruslet fremover, hunden var like fornøyd som oss da hun ble servert et fat med vann. Damen som kom med det sa ;"her er hunder hjertelig velkomne". Er dette Norge, nesten for godt til og være sant!
Håndklærne var tørre og buksene vasket da vi tasset hjem noen timer senere. Denne dagen scoret høyt på njut-skalaen.
søndag 19. juli 2015
Å BLI HØY PÅ UNNSKYLDNINER
Sommerferien er for de fleste av oss et velkomment pusterom fra en travel hverdag. I motsetning til i jobbsituasjonen har vi full frihet og vi tilbringer ferietiden sammen med mennesker som vi bryr oss om, alt skulle derfor tilsi at ferien blir årets beste uker.
Men neida, for mange av oss blir friukene til det som svenskene kaller "jobbig". Det blir for mange valg (les: kompromisser) som skal gjøres og man bor så tett innpå hverandre at vi føler partneren og barna og slektningene og andre gjester kommer for nær og at de etterlater oss hikstende etter luft og egentid, alt dette som regel under ganske kummerlige og primitive forhold.
Ofte tilspisser det hele seg i krangling, mer eller mindre fordekt, mellom ektefeller (eller andre samlivs konstellasjoner). Men vi ønsker jo å leve sammen i fred og fordragelighet, så etter en stund krabber en av oss til korset: "Unnskyld, jeg oppførte meg dumt kan vi være venner igjen?"
Det som rent faktisk skjer, er at automatisk blir den personen som ikke ber om unnskyldning den seirende part. Dette kan naturligvis skylles at den som gir seg (ber om unnskyldning ) innser at man har urett, men nesten like hyppig, etter min erfaring, er det slik at det er den med minst utholdenhet og med sartest psyke som kaster inn håndkleet. Uansett, nå skulle man tro at alt ligger til rette for forsoning og etterfølgende fred og fordragelighet.
Men nei, ofte er ikke dette tilfellet, den fornærmede part krever mer enn en unnskyldning før tilgivelse kan innvilges. Synderen må gang på gang i malende ord og med innlevelse bekjenne hvor urimelig man har vært. En venninne av min datter beskriver dette fenomenet som: man blir høy på unnskyldninger, en slags narkomani, man vil ha mer og høyere doser. Når vi ser objektivt på det, en veldig usjarmerende aktivitet.
Vi kan love oss selv og motparten; aldri å krangle mer, men det er forgjeves, før vi vet ordet av det oppstår det nytt munnhuggeri. Kranglefrie parforhold er for de flest et uoppnåelig konsept. Vi er dømt til å sjangle mer eller mindre optimistisk fra den ene til den andre uenigheten og håpe på det beste, for vi vet at alternativet er langt mindre å foretrekke.
Det som imidlertid bør være innenfor rekkevidde er at når motparten sier" unnskyld" så lar vi det bli med det, (da blir det også lettere å be om unnskyldning neste gang). Jo fortere man er ferdig med en uoverensstemmelse dess raskere får vi det godt igjen på innsiden og vi får også mer tid til å nyte denne sommeren med alle de mulighetene den bærer i seg.
God sommer!
Men neida, for mange av oss blir friukene til det som svenskene kaller "jobbig". Det blir for mange valg (les: kompromisser) som skal gjøres og man bor så tett innpå hverandre at vi føler partneren og barna og slektningene og andre gjester kommer for nær og at de etterlater oss hikstende etter luft og egentid, alt dette som regel under ganske kummerlige og primitive forhold.
Ofte tilspisser det hele seg i krangling, mer eller mindre fordekt, mellom ektefeller (eller andre samlivs konstellasjoner). Men vi ønsker jo å leve sammen i fred og fordragelighet, så etter en stund krabber en av oss til korset: "Unnskyld, jeg oppførte meg dumt kan vi være venner igjen?"
Det som rent faktisk skjer, er at automatisk blir den personen som ikke ber om unnskyldning den seirende part. Dette kan naturligvis skylles at den som gir seg (ber om unnskyldning ) innser at man har urett, men nesten like hyppig, etter min erfaring, er det slik at det er den med minst utholdenhet og med sartest psyke som kaster inn håndkleet. Uansett, nå skulle man tro at alt ligger til rette for forsoning og etterfølgende fred og fordragelighet.
Men nei, ofte er ikke dette tilfellet, den fornærmede part krever mer enn en unnskyldning før tilgivelse kan innvilges. Synderen må gang på gang i malende ord og med innlevelse bekjenne hvor urimelig man har vært. En venninne av min datter beskriver dette fenomenet som: man blir høy på unnskyldninger, en slags narkomani, man vil ha mer og høyere doser. Når vi ser objektivt på det, en veldig usjarmerende aktivitet.
Vi kan love oss selv og motparten; aldri å krangle mer, men det er forgjeves, før vi vet ordet av det oppstår det nytt munnhuggeri. Kranglefrie parforhold er for de flest et uoppnåelig konsept. Vi er dømt til å sjangle mer eller mindre optimistisk fra den ene til den andre uenigheten og håpe på det beste, for vi vet at alternativet er langt mindre å foretrekke.
Det som imidlertid bør være innenfor rekkevidde er at når motparten sier" unnskyld" så lar vi det bli med det, (da blir det også lettere å be om unnskyldning neste gang). Jo fortere man er ferdig med en uoverensstemmelse dess raskere får vi det godt igjen på innsiden og vi får også mer tid til å nyte denne sommeren med alle de mulighetene den bærer i seg.
God sommer!
tirsdag 14. juli 2015
EN LITT MINDRE TIDLIG MORGEN
Ferie, barna lagt, invitasjon fra naboen om voksen fest på deres terrasse. Fnisende og lykkelig spretter mor og far av gårde med babycallen i lomma og vinflaske i neven. Man er fremdeles ung og kvelden som sent blir natt om sommeren, er over i ny gryende dag før; "takk, for en alle tiders fest, det er så hyggelig å bli bedre kjent med dere."
Det går bare noen få timer, akkurat lenge nok til at man har nådd den dype gode søvnen man så sårt trenger etter den travle hverdagen man har tatt ferie fra. Da hører man sånn i det fjerne...etter en stund....kroppen i sin utmattede tilstand prøver å overtale deg om at det egentlig ikke er annet enn en motorbåt i det fjerne..." mamma er det morgen?" Det dunkes i den bedre halvdel som på ingen måte agerer som en bedre halvdel, der han purker videre uten en gang å ha kommet en centimeter høyere i søvnlagene. Er det rart at skillsmissefaen jubler når det er ferietid!!!
Dere nikker gjenkjennende? Slik var det også i vår tid. Vi hadde noen steinalderutgaver av babycaller, langt mindre effektive enn nåtidens, men utsultet på festligheter fikk vi dem til å fungere og når barna ble større, hva var problemet? Den gangen var vi langt mindre opptatt av kidnapping og beslektede uhumskheter, kanskje fordi dagens foreldre overdynges med; nei, akk, fy og det er farlig. Uv-filterdrakt for de minste, verden har blitt litt skumlere for småbarnsforeldre enn den var i vår tid.
I denne sanne historien fra steinaldervirkeligheten, (ungene har nå barn på samme alder), var podene til det foreldreparet det nå skal omhandle så store at de kunne være alene på hytta når mor og far skulle på party hos naboen. Herr og fru var selv etter steinaldertidens standard, ganske strenge foreldre. Barna som hadde lært seg klokken fikk streng beskjed om at de ikke fikk stå opp før klokken 10, mor og far hadde ferie, og da var det slik det skulle være. En gigantisk stor vekkeklokke ble satt inn på barneværelset og det ble testet at begge ungene visste hvordan urskiven så ut når klokken var 10. Jeg minnes også at det ble lagt inn løfte om belønning for ytterligere å forsterke sannsynligheten for suksess og vellykket resultat.
Festen var en knallsuksess og klokken var på morgenavisbudtid da man avsluttet og gikk hjem. 10 som kvelden før hadde virket som plenty med tid, var blitt til et tidspunkt som ikke var så altfor langt unna. Jeg må unnskylde mor og far, de hadde promille, og den påvirker jo som vi alle vet selvjustisen, man blir mer generøs og mildere stemt til hva som er riktig og galt, selvkritikken slås ned på sparebluss. Vi må jo også kunne gi dem kred for kreativt og det var helt ufarlig, selv om det kan kategoriseres som kjipt.
Far, eller kanskje var det mor, lister seg inn på barnerommet tar klokken og skrur den to timer tilbake.
Stor var forbauselsen til barna, som hadde holdt sin del av avtalen, da de gikk ut etter frokost og så at dagen hadde kommet lenger enn det som forventet var. Men dette er små og forbigående forstyrrelser i et barnesinn..... kult å bli invitert på kakelunsj til sommervennen, sånn rett etter frokost.
søndag 12. juli 2015
ET ØKONOMISK UNDER
I går kom nyheten om kollapsen på den kinesiske børs, samtidig som vi er midt i den greske eurokrisen. Det er som vi vasser til knes i økonomiske verdensproblemer, og den følelsen har vart lenge. Jeg lengter etter oppslag om oppgangstider og optimisme, man blir sliten av stendige reportasjer om at det som er ille nå, vil bli verre.
Mens jeg funderte over verdensøkonomien falt det meg i hug en historie jeg hørte for noen år siden, fritt gjenfortalt lød den slik:
I en liten fjellandsby langt bort fra den store verden er det et lite vertshus. En dag kommer det en turist til dette serveringsstedet, han setter seg ned og ber om en kopp kaffe. Eieren av etablissementet betrakter gjesten lenge, inhalerer dypt og sier med bedene stemme og geberder som tydelig viste at han er ukomfortabel med situasjonen: "Min herre, det ser ut som om du både er snill og vennlig, av dine klær leser jeg at du har det godt økonomisk. Jeg vet at det jeg nå skal spørre om, er veldig frekt og jeg må derfor be om forståelse for at jeg aldri hadde kommet med denne anmodningen hvis det ikke var for at jeg er i en knipe." Han holdt pusten en stund som for å samle mot, så kom spørsmålet, fremført så fort at det var nesten over før det var påbegynt: "Kunne du være så snill å låne meg 1000 euro? Jeg kan love at du skal få pengene tilbake så snart som overhode mulig."
Turisten er naturlig nok veldig forbauset over denne anmodningen, men kafeeieren hadde rett i antagelsen om at han var en vennlig man som hadde forståelse for at ikke alle hadde det like lett som ham. Derfor tenker han som så: "selv om det er mange penger vil det vil det være et tap som jeg kan leve med hvis lånet ikke blir tilbakebetalt, man skal jo hjelpe sine medmennesker....." Han tar frem lommeboken og gir vertshuseieren to 500 euro sedler.
Det luktet nesten svidd, så raskt forlater kafeeieren åstedet, da han hadde pengene i hånden. "Hmmm" tenker den snille turisten, men allerede før han hadde rukket å tenke skeptiske tanker er mannen tilbake og går straks ut på kjøkkenet og setter i gang espressomaskinen. Kaffen er super god, slik den ofte er på steder der kundekretsen overveiende kommer fra nærmiljøet.
Etter en halv times tid banker det på døren og inn kommer en kvinne. En ukjent betrakter, og særlig hvis vedkommende er av mistenksom karakter og attpåtil har tilbøyeligheter for snusket tankegang, vil tro at damen tjener sine penger på menn i nød.
Damen visker noe i øret til vertshusholderen og etter det gir hun ham noe i hånden som han straks og med en gang kommer bort og gir til vår kjære turist. Det er de to 500 euroene han for en snau time siden hadde lånt ut. "Dette må nesten være verdenshistoriens raskeste lån" tenker turisten forbløffet. Kafeeierens ansiktstrekk viser stor lettelse. Han setter seg ned ved bordet til turisten og sier: "Ja nå har du reddet mange av oss ut av en kjempeknipe.
Jeg skylte slakteren 1000 euro men kassen var tom så jeg hadde ikke penger å betale regningen med. Han på sin side hadde også finansielle problemer derfor kunne ikke han levere varer på kreditt. Uten råvarer ingen mat å servere mine gjester, derfor så jeg egentlig ingen annen utvei enn å legge ned driften.
Så fort jeg fikk lånet fra deg betalte jeg slakteren. Han på sin side har hatt trøbbel med elektrisiteten og som du vet, er et slakteri avhengig av å kunne oppbevare produktene kaldt. Slakteren har en stor familie og hadde måttet betalt en uforutsett og stor legeregning, og av den grunn brukt opp sine siste kroner, han klarte derfor ikke å betale regningen til elektrikeren. Elektrikeren ville ikke fullføre arbeidet med kjølerommet på slakteriet før han fikk betalt. Dette problemet er nå løst, med en gang slakteren fikk pengene fra meg gikk han til elektrikeren og betalte det mellomværende.
Elektrikeren hadde også økonomiske problemer, han er helt avhengig av bil for å komme seg rundt med alt utstyret sitt, den gamle kjøredoningen har kollapset og han trengte penger til å kjøpe ny bil. Nå er det dessverre slik at elektrikeren har en dragning mot spill og hester, han er av den grunn det man kaller en usikker betaler. og fikk ei kreditt hos motorkjøretøyforhandleren. Uten varebil ville det bli vanskelig for elektrikeren å unngå konkurs. Da elektrikeren fikk 1000 euro fra slakteren skal han ha bykset til bilforhandleren og der betalte han for den bilen han trengte for fortsatt næringsvirksomhet.
Bilselgeren ble nok kjempe glad da elektrikeren kom med de 1000 euroene som bilen kostet. Taket på verkstedet hans har rast ned. Arbeidet med å fikse taket er påbegynt, men snekkeren krever betaling før han fullfører reparasjonen. Man kan som kjent vanskelig bedrive selgende virksomhet i et bygg som mangler tak. Det er heller ikke en komfortabel arbeidssituasjon og styrker på ingen måte tilliten til mellom kunde og selger. Landsbyens bilselger, Anton, er optimistisk konstruert og han har hele tiden vært trygg på på at den finansielle knuten vil løse seg, som den jo også gjorde da elektrikeren kom løpende og bladde opp cachen for bilen.
Bilselgeren kontaktet øyeblikkelig snekkeren som innfant seg på under ett minutt etter at han hadde mottatt det glade budskap om at kunne innkassere 1000 euro som betaling for takjobben. Snekkeren som er en eldre ungkar med fast bopel hos sin svært så religiøse mor, løp med pengene i lanken så raskt de tynne bena kunne bære han, til kvinnen som mot et lite vederlag er kjæresten hans en gang i uken på kvistværelset her i vertshuset. Han overleverte henne pengene. Dette er den kvinnen som jeg just pratet med. Hun skylte meg penger, hun bor sammen med sin halvvoksne datter og vil naturlig nok ikke ta med sine herrebekjentskaper hjem, derfor leier hun kvistværelset mitt til slike aktiviteter.
Turisten hadde kommet inn i en forgjeldet landsby men forlot den som en gjeldfri idyll. Han hadde ikke tapt en euro snarere motsatt, han hadde fått kaffen gratis, som takk for at han hadde stolt på vertshuseieren.
Min far sa alltid at "pengene må i omløp", og utifra denne fortellingen må jeg gi ham rett. Da min mann for noen dager siden ble en smule grinete for at jeg hadde brukt for mye på shopping fortalte jeg denne historien slik at han skulle forstå at shopping nesten må kunne sees som en god gjerning. Da svarte han tørt: "Husk, du behøver ikke redde hele verden!!!!!!!!!!"
Mens jeg funderte over verdensøkonomien falt det meg i hug en historie jeg hørte for noen år siden, fritt gjenfortalt lød den slik:
I en liten fjellandsby langt bort fra den store verden er det et lite vertshus. En dag kommer det en turist til dette serveringsstedet, han setter seg ned og ber om en kopp kaffe. Eieren av etablissementet betrakter gjesten lenge, inhalerer dypt og sier med bedene stemme og geberder som tydelig viste at han er ukomfortabel med situasjonen: "Min herre, det ser ut som om du både er snill og vennlig, av dine klær leser jeg at du har det godt økonomisk. Jeg vet at det jeg nå skal spørre om, er veldig frekt og jeg må derfor be om forståelse for at jeg aldri hadde kommet med denne anmodningen hvis det ikke var for at jeg er i en knipe." Han holdt pusten en stund som for å samle mot, så kom spørsmålet, fremført så fort at det var nesten over før det var påbegynt: "Kunne du være så snill å låne meg 1000 euro? Jeg kan love at du skal få pengene tilbake så snart som overhode mulig."
Turisten er naturlig nok veldig forbauset over denne anmodningen, men kafeeieren hadde rett i antagelsen om at han var en vennlig man som hadde forståelse for at ikke alle hadde det like lett som ham. Derfor tenker han som så: "selv om det er mange penger vil det vil det være et tap som jeg kan leve med hvis lånet ikke blir tilbakebetalt, man skal jo hjelpe sine medmennesker....." Han tar frem lommeboken og gir vertshuseieren to 500 euro sedler.
Det luktet nesten svidd, så raskt forlater kafeeieren åstedet, da han hadde pengene i hånden. "Hmmm" tenker den snille turisten, men allerede før han hadde rukket å tenke skeptiske tanker er mannen tilbake og går straks ut på kjøkkenet og setter i gang espressomaskinen. Kaffen er super god, slik den ofte er på steder der kundekretsen overveiende kommer fra nærmiljøet.
Etter en halv times tid banker det på døren og inn kommer en kvinne. En ukjent betrakter, og særlig hvis vedkommende er av mistenksom karakter og attpåtil har tilbøyeligheter for snusket tankegang, vil tro at damen tjener sine penger på menn i nød.
Damen visker noe i øret til vertshusholderen og etter det gir hun ham noe i hånden som han straks og med en gang kommer bort og gir til vår kjære turist. Det er de to 500 euroene han for en snau time siden hadde lånt ut. "Dette må nesten være verdenshistoriens raskeste lån" tenker turisten forbløffet. Kafeeierens ansiktstrekk viser stor lettelse. Han setter seg ned ved bordet til turisten og sier: "Ja nå har du reddet mange av oss ut av en kjempeknipe.
Jeg skylte slakteren 1000 euro men kassen var tom så jeg hadde ikke penger å betale regningen med. Han på sin side hadde også finansielle problemer derfor kunne ikke han levere varer på kreditt. Uten råvarer ingen mat å servere mine gjester, derfor så jeg egentlig ingen annen utvei enn å legge ned driften.
Så fort jeg fikk lånet fra deg betalte jeg slakteren. Han på sin side har hatt trøbbel med elektrisiteten og som du vet, er et slakteri avhengig av å kunne oppbevare produktene kaldt. Slakteren har en stor familie og hadde måttet betalt en uforutsett og stor legeregning, og av den grunn brukt opp sine siste kroner, han klarte derfor ikke å betale regningen til elektrikeren. Elektrikeren ville ikke fullføre arbeidet med kjølerommet på slakteriet før han fikk betalt. Dette problemet er nå løst, med en gang slakteren fikk pengene fra meg gikk han til elektrikeren og betalte det mellomværende.
Elektrikeren hadde også økonomiske problemer, han er helt avhengig av bil for å komme seg rundt med alt utstyret sitt, den gamle kjøredoningen har kollapset og han trengte penger til å kjøpe ny bil. Nå er det dessverre slik at elektrikeren har en dragning mot spill og hester, han er av den grunn det man kaller en usikker betaler. og fikk ei kreditt hos motorkjøretøyforhandleren. Uten varebil ville det bli vanskelig for elektrikeren å unngå konkurs. Da elektrikeren fikk 1000 euro fra slakteren skal han ha bykset til bilforhandleren og der betalte han for den bilen han trengte for fortsatt næringsvirksomhet.
Bilselgeren ble nok kjempe glad da elektrikeren kom med de 1000 euroene som bilen kostet. Taket på verkstedet hans har rast ned. Arbeidet med å fikse taket er påbegynt, men snekkeren krever betaling før han fullfører reparasjonen. Man kan som kjent vanskelig bedrive selgende virksomhet i et bygg som mangler tak. Det er heller ikke en komfortabel arbeidssituasjon og styrker på ingen måte tilliten til mellom kunde og selger. Landsbyens bilselger, Anton, er optimistisk konstruert og han har hele tiden vært trygg på på at den finansielle knuten vil løse seg, som den jo også gjorde da elektrikeren kom løpende og bladde opp cachen for bilen.
Bilselgeren kontaktet øyeblikkelig snekkeren som innfant seg på under ett minutt etter at han hadde mottatt det glade budskap om at kunne innkassere 1000 euro som betaling for takjobben. Snekkeren som er en eldre ungkar med fast bopel hos sin svært så religiøse mor, løp med pengene i lanken så raskt de tynne bena kunne bære han, til kvinnen som mot et lite vederlag er kjæresten hans en gang i uken på kvistværelset her i vertshuset. Han overleverte henne pengene. Dette er den kvinnen som jeg just pratet med. Hun skylte meg penger, hun bor sammen med sin halvvoksne datter og vil naturlig nok ikke ta med sine herrebekjentskaper hjem, derfor leier hun kvistværelset mitt til slike aktiviteter.
Turisten hadde kommet inn i en forgjeldet landsby men forlot den som en gjeldfri idyll. Han hadde ikke tapt en euro snarere motsatt, han hadde fått kaffen gratis, som takk for at han hadde stolt på vertshuseieren.
Min far sa alltid at "pengene må i omløp", og utifra denne fortellingen må jeg gi ham rett. Da min mann for noen dager siden ble en smule grinete for at jeg hadde brukt for mye på shopping fortalte jeg denne historien slik at han skulle forstå at shopping nesten må kunne sees som en god gjerning. Da svarte han tørt: "Husk, du behøver ikke redde hele verden!!!!!!!!!!"
mandag 6. juli 2015
VIKTIGHETEN AV Å VELGE RIKTIGE SOKKER
En venn av oss har til fulle lært at man ikke skal ta lett på sokkevalget. Vi har vel alle og enhver lett for å tenke at strømper er uviktig, de synes jo ikke, der de lever sitt skjulte liv under buksene.
Denne vennen jeg nå skriver om, kom inn i vår vennekrets via en venninne, nærmere bestemt, han gikk på frierføtter og lirket det til i mål med vett og sjarm. En av det første opptredener disse skulle gjøre som par var en veldig påkostet og prominent 50års dag i Skien. Det var på byens fineste hotell så våre venner booket seg inn samme sted.
Vedkommende ville naturlig nok gjøre det alle beste inntrykk på sin nyervervede venninne og hadde gått til innkjøp av en ny og fjong dress, ferdig tilpasset ble denne plukket opp på vei til selskapet. Tiden går fort, så også for våre venner, fremme i Skien hadde de bare noen få minutter til å iføre seg festantrekket.
Upps!!!!!!!!!! Bena på buksene var altfor korte, de endte sånn akkurat nedenfor kneskålene. Hva skulle han gjøre, de var langt hjemmefra og kjente ingen godt nok i Skien til å kunne rekvirere et par passende benklær i en fei. Skulle de melde avbud i siste liten? Gå i olabuksene som han hadde kjørt i? Det var da vår venn viste seg som det mannfolket han er. Han kledde pent på seg hele dressen og vandret rakrygget inn i festens folkehav i de altfor korte buksene. Min venninne entret menneskemengden noen skritt bak ham og kunne observere mange forbausede blikk mot sin venns blottlagte sokkeparti.
Det er her moralen kommer inn: Vår venn er bokstavelig talt en veldig møblert mann og hadde derfor tatt med veldig passe og stilfulle strømper som matchet anledningen. Dette gjorde hele situasjonen lettere for ham, det hadde ikke vært like lett med stripede sokker.
I ettertid har han høstet mye beundring for sin modige opptreden samt som den humorist han er kan han virkelig more seg over den situasjonen han så uskyldig havnet i. Helt til slutt kan jeg legge til at de hadde lagt opp 18cm i steden fot 18mm og at han fikk nye
bukser.
MORALEN ER: HVIS MAN TAKLER "SKIKK OG BRUK" PROBLEMER MED RAK RYGG SLIPPER MAN BUKLANDING.
Denne vennen jeg nå skriver om, kom inn i vår vennekrets via en venninne, nærmere bestemt, han gikk på frierføtter og lirket det til i mål med vett og sjarm. En av det første opptredener disse skulle gjøre som par var en veldig påkostet og prominent 50års dag i Skien. Det var på byens fineste hotell så våre venner booket seg inn samme sted.
Vedkommende ville naturlig nok gjøre det alle beste inntrykk på sin nyervervede venninne og hadde gått til innkjøp av en ny og fjong dress, ferdig tilpasset ble denne plukket opp på vei til selskapet. Tiden går fort, så også for våre venner, fremme i Skien hadde de bare noen få minutter til å iføre seg festantrekket.
Upps!!!!!!!!!! Bena på buksene var altfor korte, de endte sånn akkurat nedenfor kneskålene. Hva skulle han gjøre, de var langt hjemmefra og kjente ingen godt nok i Skien til å kunne rekvirere et par passende benklær i en fei. Skulle de melde avbud i siste liten? Gå i olabuksene som han hadde kjørt i? Det var da vår venn viste seg som det mannfolket han er. Han kledde pent på seg hele dressen og vandret rakrygget inn i festens folkehav i de altfor korte buksene. Min venninne entret menneskemengden noen skritt bak ham og kunne observere mange forbausede blikk mot sin venns blottlagte sokkeparti.
Det er her moralen kommer inn: Vår venn er bokstavelig talt en veldig møblert mann og hadde derfor tatt med veldig passe og stilfulle strømper som matchet anledningen. Dette gjorde hele situasjonen lettere for ham, det hadde ikke vært like lett med stripede sokker.
I ettertid har han høstet mye beundring for sin modige opptreden samt som den humorist han er kan han virkelig more seg over den situasjonen han så uskyldig havnet i. Helt til slutt kan jeg legge til at de hadde lagt opp 18cm i steden fot 18mm og at han fikk nye
bukser.
MORALEN ER: HVIS MAN TAKLER "SKIKK OG BRUK" PROBLEMER MED RAK RYGG SLIPPER MAN BUKLANDING.
onsdag 1. juli 2015
KLARER DU IKKE Å MØTE DAGEN MED ET EKTE SMIL STAR SÅ PRØV MED DET FALSKT GLIS.
Jeg mener selv i all ubeskjedenhet at jeg er et naturtalent på telefonen. Jeg trives med mennesker og liker veldig godt å prate med dem. Da jeg var i verste puberten, full av kviser og missfornøyd med mitt utseende, var telefonen perfekt til mellommenneskelig samkvem (det var preSkypehistorisk tid).
Det var her jeg gjorde en stor oppdagelse, hvis man smiler når en prater blir stemmen din automatisk mer hyggelig. Enig, det er ingen bombe, men sprengstoffet ligger i at selv om du er dritt sur og klistrer på deg verdens falsksete smil så blir stemmen din automatisk hyggeligere. Jeg har ikke tenkt så mye over denne min "oppdagelse", bare brukt den for alt den er verdt. Inntil i dag; jeg sitter og klikker meg rundt på internetten og finner artikkelen sitatet nedenfor er hentet.
"- Man kan prøve at handle som en, der er glad. En god måde er ganske enkelt ved at se glad ud. Undersøgelser viser, at hjernen aflæser ens humør efter, hvordan ansigtet er, så en god start er at sige "jeg er glad" og gå ned ad gaden med et stort smil, siger Troels W. Kjær. ( hjerneforsker og overlæge ved Rigshospitalets (Danmark) Neurofysiologisk Afdeling på Rigshospitalet."
Men det stopper ikke med det, andre som møter vårt smil vil med større sannsynlighet smile tilbake til oss. Dette tilbakesmilet vil igjen gjøre at vår egen hjerne føler seg enda mer vel.
Nå gleder jeg meg til å prøve ut den nye teknikken, ta den fra telefonsituasjonen (som jeg vet virker) og prøve den face to face blant andre mennesker. En dag humøret er på bånn skal jeg gå ut i verden med et påklistret smil og kanskje etter en stund vil jeg føle meg bedre, omgitt av smilende medborgere?
Her har jeg utført et lite tegneeksperiment. Det første skissen av et hode (under første avsitt) har et trist uttrykk i ansiktet men fjeset på den andre tegningen (rett over) ser rett så glad ut. Sannheten er at ansiktene er identiske det er plusset på til et smil i den siste tegningen. Med andre ord når vi skal finne ut humøret hos et annet menneske trekker vi konklusjonen stort sett etter hva munnen viser.
DET SOM STARTER MED ET FALSKT SMIL KAN MEGET VEL ENDE MED EKTE GLEDE.
Kilde: http://livsstil.tv2.dk/2014-11-25-hjerneforsker-saa-nemt-traener-du-hjernen-gladere
Det var her jeg gjorde en stor oppdagelse, hvis man smiler når en prater blir stemmen din automatisk mer hyggelig. Enig, det er ingen bombe, men sprengstoffet ligger i at selv om du er dritt sur og klistrer på deg verdens falsksete smil så blir stemmen din automatisk hyggeligere. Jeg har ikke tenkt så mye over denne min "oppdagelse", bare brukt den for alt den er verdt. Inntil i dag; jeg sitter og klikker meg rundt på internetten og finner artikkelen sitatet nedenfor er hentet.
"- Man kan prøve at handle som en, der er glad. En god måde er ganske enkelt ved at se glad ud. Undersøgelser viser, at hjernen aflæser ens humør efter, hvordan ansigtet er, så en god start er at sige "jeg er glad" og gå ned ad gaden med et stort smil, siger Troels W. Kjær. ( hjerneforsker og overlæge ved Rigshospitalets (Danmark) Neurofysiologisk Afdeling på Rigshospitalet."
Men det stopper ikke med det, andre som møter vårt smil vil med større sannsynlighet smile tilbake til oss. Dette tilbakesmilet vil igjen gjøre at vår egen hjerne føler seg enda mer vel.
Nå gleder jeg meg til å prøve ut den nye teknikken, ta den fra telefonsituasjonen (som jeg vet virker) og prøve den face to face blant andre mennesker. En dag humøret er på bånn skal jeg gå ut i verden med et påklistret smil og kanskje etter en stund vil jeg føle meg bedre, omgitt av smilende medborgere?
Her har jeg utført et lite tegneeksperiment. Det første skissen av et hode (under første avsitt) har et trist uttrykk i ansiktet men fjeset på den andre tegningen (rett over) ser rett så glad ut. Sannheten er at ansiktene er identiske det er plusset på til et smil i den siste tegningen. Med andre ord når vi skal finne ut humøret hos et annet menneske trekker vi konklusjonen stort sett etter hva munnen viser.
DET SOM STARTER MED ET FALSKT SMIL KAN MEGET VEL ENDE MED EKTE GLEDE.
Kilde: http://livsstil.tv2.dk/2014-11-25-hjerneforsker-saa-nemt-traener-du-hjernen-gladere
Abonner på:
Innlegg (Atom)