Sommerferien er for de fleste av oss et velkomment pusterom fra en travel hverdag. I motsetning til i jobbsituasjonen har vi full frihet og vi tilbringer ferietiden sammen med mennesker som vi bryr oss om, alt skulle derfor tilsi at ferien blir årets beste uker.
Men neida, for mange av oss blir friukene til det som svenskene kaller "jobbig". Det blir for mange valg (les: kompromisser) som skal gjøres og man bor så tett innpå hverandre at vi føler partneren og barna og slektningene og andre gjester kommer for nær og at de etterlater oss hikstende etter luft og egentid, alt dette som regel under ganske kummerlige og primitive forhold.
Ofte tilspisser det hele seg i krangling, mer eller mindre fordekt, mellom ektefeller (eller andre samlivs konstellasjoner). Men vi ønsker jo å leve sammen i fred og fordragelighet, så etter en stund krabber en av oss til korset: "Unnskyld, jeg oppførte meg dumt kan vi være venner igjen?"
Det som rent faktisk skjer, er at automatisk blir den personen som ikke ber om unnskyldning den seirende part. Dette kan naturligvis skylles at den som gir seg (ber om unnskyldning ) innser at man har urett, men nesten like hyppig, etter min erfaring, er det slik at det er den med minst utholdenhet og med sartest psyke som kaster inn håndkleet. Uansett, nå skulle man tro at alt ligger til rette for forsoning og etterfølgende fred og fordragelighet.
Men nei, ofte er ikke dette tilfellet, den fornærmede part krever mer enn en unnskyldning før tilgivelse kan innvilges. Synderen må gang på gang i malende ord og med innlevelse bekjenne hvor urimelig man har vært. En venninne av min datter beskriver dette fenomenet som: man blir høy på unnskyldninger, en slags narkomani, man vil ha mer og høyere doser. Når vi ser objektivt på det, en veldig usjarmerende aktivitet.
Vi kan love oss selv og motparten; aldri å krangle mer, men det er forgjeves, før vi vet ordet av det oppstår det nytt munnhuggeri. Kranglefrie parforhold er for de flest et uoppnåelig konsept. Vi er dømt til å sjangle mer eller mindre optimistisk fra den ene til den andre uenigheten og håpe på det beste, for vi vet at alternativet er langt mindre å foretrekke.
Det som imidlertid bør være innenfor rekkevidde er at når motparten sier" unnskyld" så lar vi det bli med det, (da blir det også lettere å be om unnskyldning neste gang). Jo fortere man er ferdig med en uoverensstemmelse dess raskere får vi det godt igjen på innsiden og vi får også mer tid til å nyte denne sommeren med alle de mulighetene den bærer i seg.
God sommer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar