KLUBBSJUSETRA

I går spilte værgudene oss et puss. Alle tegn tydet på at Østlandet skulle ha dårlig vær denne dagen. Derfor dro vi hjem til byen (Oslo) med alt skitten-tøyet i bagasjen. Hva skjer, det blir stort sett nydelig vær hele dagen og det med en temperatur blant de beste i sommer.

Jeg liker å vaske tøy, skitne og krøllete klesplagg blir atter rene og delikate, nesten som trylling. Men med nåtidens fantastiske vaskemaskiner og tørketromler består arbeidet stort sett av venting. Med hele vaserimaskineriet i full aktivitet tok vi hunden ut på en liten luftetur.

På vår vei inn i Frognerparken går vi forbi Herregårdskroa. Når vi bor i byen lufter vi vofsen stort sett daglig i Vigelandsanlegget. Det er så hyggelig, alltid masse mennesker og man blir nasjonalistisk stolt når man iakttar alle turistene som med kroppsspråk og uforståelige språklige utskeielser formidler engasjert begeistring over denne skulpturtelle oasen midt i vårt lands hovedstad.

Tilbake til gårsdagen, av en eller annen ble jeg veldig tørst og rødvinslysten da vi passerte Klubbsjusetra som en venn av oss kaller Herregårdskroa. Begrepet henter referanser fra såpass svunnen tid at mange mer moderne eksemplarer av arten homo sapiens ikke forstår opprinnelsen til dette klengenavnet. ( Etymologisk forklaring; når klubbsjuere i hine hårde dager skulle gå søndagstur i sommermånedene tuslet de skjelvende og bakfulle opp til dette serveringsstedet. Her nøt de naturen på sin måte; i hånden hadde de et glass på-fylt et fluidum egnet for frembringelse av en sløvende effekt og lett nervedøyvende virkning. Hvis man var av absolutt av helt ekte rase, thoroughbred, hadde man en hjemmerulla sigg mellom svakt gule noe skjelvende fingre, også den med beroligende effekt på fylleangsten. Flesteparten av klubbsjuere anså seg og sine kumpaner som en del av den intellektuelle elite, de man ikke likte, var kvasi intellektuelle eller reaksjonære.)

Nå er det lenge siden man kunne være så usunn og likevel ha god samvittighet. Men sjarmen har stedet beholdt. Stoler og bord står skjevt, evig dømt til å følge underlagets ujevnheter. Serveringspersonalet er kjempehyggelig og jeg må si at maten vi fikk var over middels god. Siden dette er et sted med sesongservering må vi kunne anta at det er en ny kokk hvert år og at dette er forklaringen på at maten var mye bedre i år enn i fjor. Vinen smaker uansett nyyyydelig slik den alltid gjør i slike omgivelser, og mengden i glassene var generøst utporsjonert. Vi storkoste oss i solen mens tiden ruslet fremover, hunden var like fornøyd som oss da hun ble servert et fat med vann. Damen som kom med det sa ;"her er hunder hjertelig velkomne". Er dette Norge, nesten for godt til og være sant!

Kjære alle dere, unn dere en tur til dette serveringsstedet, det er så velsignet blottet for design og intriørforsåsegpåeres krumspring. Jeg føler at på dette stedet er fortidsånden nærværende og da mener jeg enda lenger tilbake enn da bygningen lød klengenavnet Klubbsjusetra. Det er ikke urimelig å tro at her inntok Kristianiabohemen sine forfriskninger. Det er dessverre bare en illusjon, så vidt jeg har kunnet oppspore ble Herregårdskroa startet 7. mai 1960. Men allikevel, jeg kan se for meg, som et usant ekko fra fortiden, at Herregårdskroa lå der som nå, dengang byen het Kristiania og  man serverte damer i lange kjoler kopper med the og finere bakkels.

Håndklærne var tørre og buksene vasket da vi tasset hjem noen timer senere. Denne dagen scoret høyt på njut-skalaen.