TRANGE SKO....HER KOMMER SUPER METODE FOR Å UTVIDE DEM

Julaften, ferdig sminket, pyntet og klar til å dra, men må jeg først rote frem juleskoene. Putter dem i en av alle de posene vi skal medbringe. Vel fremme letes de frem og jeg tar på meg skoene. Da merker jeg at de er innmari trange og husker i det samme at slik har de vært hele tiden. Verre blir de utover kvelden og marsjen rundt granen, vi er litt tradisjonelle der, foregår i strømpelesten.

Men så i dag under en av mine virringer på herr PC kom jeg over et tips som var utrolig smart. man fyller en plastpose med vann. knytter igjen og potter den så inn i skoen. Man må sikkert være nøye med at hele skoen er fylt. Så, og dette har jeg funnet ut, tar man og surrer tape rundt for å være helt sikker på at det ikke oppstår forskyvninger.

Etter dette er gjort, legges skoene inn i en pose som puttes i fryseren. Fordi vann utvider seg når det blir til is vil læret presses utover. (tror man bare kan bruke metoden på sko av skinn-produkter)  Hele sulamitten må ligge i et døgn så alt vannet fryser. Genialt

Etter bruk av denne metoden på skoene kan jeg kanskje se frem mor en julaften som avsluttes med skoene fremdeles på føttene. Hvis ikke jeg nok en gang faller utsettelsens fristelser. At de nok en gang havner uutvidede bak i skapet og at som vanlig avsluttes julaften i strømpelesten.

MÅ MAN ALLTID VÆRE TILGJENGELIG

Vi har et venne-par, de har igjen en venn som vi også kjenner godt.

Her om dagen ringte de oss og spurte om vi var i sammen med denne vår felles venn eller viste hvor han var. Nei, svarte vi som sant var. Men spurte om det var viktig og om vi eventuelt skulle be vedkommende å ringe hvis vi traff på ham. De svarte at det ikke var viktig, men at de hadde prøvd å ringe ham flere ganger og, endatil lagt igjen en beskjed til denne vennen om å ringe. Vårt venne-par var fortørnet over manglende respons og mente at dette var uhøflig.

Jeg kommenterte ikke denne kritiske bemerkningen og samtalen skled over i vanlige høflighets fraser. Min umiddelbare reaksjon var at jeg var enig i at vår felles venn hadde oppført seg ureglementert. Men etter hvert begynte jeg å tenke. Har vi plikt til å svare på oppringinger og beskjeder på mobilen? Er det ikke en menneskerett å velge å være utilgjengelig?

De nye informasjons-teknologien gjør at motparten med største sannsynlighet har sett oppringingene og beskjedene, og at vi ved manglende respons føler oss avvist. Det har blitt på en måte som Big Brother ser deg. Før kunne vi juge å si vi hadde ringt mange ganger, vi slapp å stå til rette, og den andre part slapp å føle seg forsømt.

Nå har vi mistet mye av den private sfæren og med dette fått større nærhet som på mange måter er av det gode, men det setter også større krav til oss. Det er forventet at vi skal være tilgjengelige for alle...hele tiden. Av og til har man behov for å være alene eller sammen med andre uforstyrret. Det kan tenkes at det var slik med vår venn. Problemet er at hvis man blir såret ved manglende respons vil mange beskytte seg mot den følte avvisningen og trekke seg unna angjeldende person.

Derfor føler mange seg tvunget til å ta telefonen eller å svare på meldinger selv om det ikke passer akkurat der og da. Vi prøver å være greie, gode medmennesker. Men det blir et press for de fleste av oss. Jeg undrer om de ikke har det bedre de som driter i å være tilgjengelig hele tiden. Hvis man kan godta at manglende respons ikke er avvisning, og heller vente til det passer vedkommende å ta kontakt. Da slipper en å bli frustrert og man vet at når de tar kontakt, er det ikke fordi de må, men fordi de har lyst.

DET ER BEDRE MED EN GUD PÅ JORDEN ENN EN GUD I HIMMELEN

Her en dag stod det to damer forran porten, pene i tøyet og veldig tillitsvekkende. De trådte på min invitasjon innenfor porten. Damene spurte etter damen hun som hadde bodd her før og jeg svarte som sant var at vedkommene hadde flyttet.

Jeg regnet med at det var det og at de skulle gå. Men nei. I stedet kom de nærmere og spurte vennlig om jeg var syntes det var ille med disse urovekkende tider. Jeg måtte jo innrømme at dagens verdensituasjon ikke akkurat var til å juble over. "Vi har noe som kan trøste" sa damene og rakte meg en brosjyre. Jeg skulle ha forstått det umiddelbart, det er jo slik de åpner samtalen disse velmenende menneskene fra Jehovas vitner.

De er jo velmenende, disse misjonerende er tross alt ute etter å redde min sjel, slik at jeg kan komme til paradis. Hadde man vært mer mistroisk så kunne det kanskje argumenteres med at de egentlig er ute etter å redde sin egen sjel, gjennom å verve medlemmer stiger aksjverdien deres hos Gud, eller Jehova som de insisterer å kalle ham.

For det er på denne måten trossamfunn får sine tilhengere å gjøre hva det skal være. Belønningen, paradis er så utrolig mye gjevere enn denne verdens jammerdal. En investering i fremtiden. Endatil blir de også skremt med helvetes evige pinsler.

Jeg er helt overbevist om at vi mennesker ikke står utenfor fysiske og biologiske lover. Jeg tror at dau er dau. Det rare er at jeg er veldig komfortabel med dette ståstedet. Det setter et helt annet fokus på det livet vi lever her på vår fantastiske planet. Jeg slipper den evige lengselen mot noe bedre, fordi for meg er mitt jordlige liv det eneste jeg har. Derfor gjør jeg det beste ut av min tid her på jorden. Jeg går også fri for angsten om hva skal skje etter døden. Det er egentlig befriende.

Jeg svarte de to damene at  jeg var bekvem og lykkelig i min ikketroende livsanskuelse. Med store undrende øyne forsvant de ut av porten.

Imidlertid er ikke dette den fulle sannheten, jeg har min barndoms Gud med meg. Han er der, han er min usynlige ledsger, som Alberts Skybert, en hemmelige venn. Jeg vet at han ikke finnes, men han er allikevel god å ha. Det er en indere samtalepartner. Egenlig er denne vennen den delen av meg som vet hva som er riktig og galt. Jeg mener at det ligger gode krefer i å følge denne rettesnoren ved at de vil speile tilbake på meg, mange kaller det karma.

Men det som super helt sikkert, er at hyggelige mennesker blir møtt med mer possetivitet av omgivelsene og det igjen fører til at man har det bedre. Derfor er jeg glad i min lille Skybert, med hans hjelp blir mitt liv mer verdifult.

VI BEHANDLER IKKE VÅRE ELDRE DÅRLIG

I går fikk jeg en åpenbaring. Av og til blir utsagn er sagt så mange ganger at det blir til sannhet. I vår hjerne blir det et faktum.

Altså, i går var vi på grensehandel i Spania. Spania ligger bare et kvarters kjøring unna og nesten alle varer er mye billigere der enn her i Frankrike. Vi var ikke alene for mange franskmenn benytter samme muligheten som vi gjør i Svinesund, vi handler billig.

Vi var der på formiddagen og derfor myldret det av franske pensjonister på handletur. De kom med vesker og trillebager og svinset fra butikk til butikk, enkeltvis og i grupper. Nesten alle fornøyde og glade på tur, samtidig trygge på at i dag sparte de masse penger.

Det er ikke grensehandel dette skal handle om, men eldre og også ganske gamle som levde sine individuelle liv med egne beslutninger.

Det er nettopp dette mitt innlegg skal handle om. I andre kulturer blir denne påstanden slynget mot oss og vårt samfunnssystem : "Dere påstår at dere er så humane, men bare se på hvordan dere behandler deres eldre, det er en skam. Hos oss tar vi virkelig vare på våre gamle, vi sender dem ikke på gamlehjem."

Plutselig slo det meg at dette er ikke en sannhet. Noen gamle blir sendt til gamlehjem og ender sin dager på en kritikkverdig måte. Men de fleste av disse har, før de endte på hjem, levd fullverdige selvstendige liv langt inn i alderdommen. Langt de fleste av våre eldre lever til sin død hjemme, mange av klarer å bli boende i sine hjem takket være innsats fra det kommunale hjelpeapparatet.

I disse andre kulturer som hevder at de tar bedre vare på sine eldre er det vanlig at de gamle fortsetter sine liv som en del av storfamilien. Sikkert som fullverdige medlemmer, men allikevel må de underordne seg familiens behov. De blir spissformuler (sterkt overdrevet sannhet) gående som hjelpere for familien.

Jeg som nå er i den livsfasen hvor barna har startet sine egne liv føler at jeg har en ny vår. Det er ikke til å underslå at når man har barn hjemme må man sette sine egne behov til side for avkommets velbefinnende. Nå kan vi vi stort sett bestemme over oss selv og slik ser jeg frem til å fortsette som et selvstendig individ inn i alderdommen. Hvis jeg skulle bli så gammel at jeg har behov for pleie ville jeg følt det som nedverdigende at mine barn f.eks skulle måtte skifte bleie på meg. For meg og sikkert flertallet, den ultimate.

Jeg skjønner at det ikke er mulig med en slik eldreomsorg vi har i fattigere land. Men jeg vil påstå:

 VI BEHANDLER IKKE VÅRE ELDRE DÅRLIG

DAME BEDÅRERE IKKE SÅ BEDÅRENDE

Jeg har en venninne ble skilt som for noen år siden. Hennes mann hadde funnet en annen. Han hadde hatt en affære med en annen kvinne og bestemt seg for at han ville leve med denne nye kvinnen. Begrunnelsen var den vanlige, han synes forholdet var blitt rutinemessing og uten den nerven han søkte i et forhold. Med denne nye kvinnen hadde han fått tilbake spenningen i livet, følte seg mer levende enn han hadde gjort på mange år.

Min venninne var knust, for mannen hun hadde tapt var en uhyre flott kar, pen, velkledd og sjarmerende, det naturlige midtpunkt i sosiale sammenhenger. Hun var såret for hun hadde stått på, han hadde ikke så god utdannelse så det var hun som måtte stå på for at de skulle ha "det gode liv".

Man lurte på hvordan det var mulig å være så dum. Her hadde han en skjønn kone og svært god økonomi. Det ble innkalt til haste-trøste- møte i venninne gjengen og etter endel vin kom vi frem til at han måtte ha falt for en pur-ung puppejente og at han snart ville angre bittert og ville komme krabbende tilbake med halen mellom bena.

Vi tok helt feil, Kvinnen var både flott og velutdannet, faktisk så hadde hun enda bedre økonomi enn hans tidligere kone. Slaget var tapt og livet gikk videre.

Nå har det gått noen år og i går ble jeg oppringt av opphisset venninne. Siste nytt på ryktebørsen var at denne eksmannen nå hadde forlatt den "nye" kvinnen til fordel for en annen. Som bien som svermer fra blomst til blomst. Hun hadde dessverre ikke noen flere detaljer, men vi må vel anta at også hun hadde et bra utseende og god økonomi.

Hvis jeg skal komme med en analyse her, og det er jo det vi kvinner liker å gjøre. Denne mannen har ikke rent utdannelsesmessig eller økonomisk sett så mye å fare med. Men han har sitt vakre ytre og sjarm i bøtter og spann, Det er med disse to våpnene han erobrer verden, les kvinner. Jeg tror at han får et kikk av dette og en bekreftelse han har blitt avhengig av.

Jeg vet ikke om denne mannen noen gang vil finne roen og forbli i et forhold. Jeg tipper nei, for vi har et annet eksempel på samme manne-type. Vi kjenner han bare perifert og mest av omtale. Han har svinset lykkelig  fra kvinne til kvinne i alle år, til slutt tok sjarmen og jaktlykken slutt.  Nå har han blitt en gammel mann som kvinner ikke lenger oppfatter som attraktiv. Han er nå alene i en sosialleilighet, han har blitt syk og den kvinnen som kanskje ville vært der for ham, har han forlatt ( uten å se seg tilbake ) for mange år siden.

HVA MENES MED Å JINXSE

Stadig dukker det opp nye uttrykk som man ikke forstår. For å følge med i tiden må vi forstå hva som blir sagt. Ikke det at man skal bli bli krampe ungdommelige i språket, men vi må skjønne og kanskje til og med benytte noen av alle disse nye uttrykkene. Språklige endringer er ikke bare fonetikk, de bærer også i seg ny visdom og endrede måter å håndtere livet. De nye uttrykkene er også nødvendige for å beskrive og tolke samfunnendringer.

For noen dager siden sa min datter til meg: "jeg vil ikke jinxe det". Hva var det hun mente?

Jinxen er forbannelse som inntreffer  når vi snakker om en fremtidig hendelse med for mye selvtillit. Egentlig at vi straffes av gudene når vi er for høye på pæra. En uttalelse som: "Vi er sikre på å vinne konkurransen!" kan sees som en jinx ved å friste skjebnen. Denne ytringen kan ved hjelp av gudenes/skjebnens ironi medføre at det motsatte skjer, vi taper konkurransen.
De  gamle grekerne mente også å ha erfart overmotets negative følger, de kalte det hybris, (når mennesket følte seg like benådet som gudene måtte de straffes)

Min mann og jeg skulle på restaurant i går. Stedet er veldig populært og det kan være vanskelig å få bord. På vei til etablissementet sier min mann til meg (han er ikke av de mest optimistiske): "Det er sikkert fullt!" Etter å ha lært om jinxen turte jeg ikke å si som jeg vanligvis ville ha sagt: "Det er sikkert en plass i herberget," jeg holdt kjeft, helt i strid med hvordan jeg egentlig er satt sammen. Uansett, om det var grunnen, vi fikk bord på restauranten og hadde en hyggelig kveld.

Jeg tror ar jinxen inntreden i mitt liv kommer til å legge bånd på frimodig å uttrykke min medfødte optimisme i hytt og pine. Selv om jeg verken tror på Gud eller andre guder kan man aldri være helt sikker om det finnes noen usynlige makter der ute som er med på å styre våre liv. Kanskje grekerne hadde rett:

Hvis jeg skulle glemme dette nyervervede forsettet og falle for fristelsen til overdreven optimisme får jeg bruke det gamle knepet; å "banke i bordet" det sies å rotta på all slik negativ magi.

MÅTEN Å BLI KUL, FORKLART MED STIV LILLEFINGER OG FRANSK R

Verden kan deles i to hovedgrupper; de kule og alle oss andre.
For mitt vedkommende ble jeg klar over dette da jeg begynte på skolen. Da forstod jeg at noen var gjevere enn andre.

Dette skjedde nesten allerede første skoledag. Det oppstod en felles aksept for hvem som var klassens ledere. Hvordan skjedde det, man går jo ikke akkurat rundt med stjernemerke i pannen? Eller er det nettopp det vi gjør? Er det slik at det er vi selv som sender ut signaler om hvor kule vi er?

Det er  ihvertfall sikkert at mye handler om en indre feeling og selvsikkerhet. Man kan ikke være kul hvis man ikke har et visst nivå selvsikkerhet. Selv om man kan kjøre sin egen usikkerhet frem og få andre til å le, kreves det en indre styrke ved en slik blottleggelse. Det kan til og med gå så langt at svakheten blir en styrke og at resten av flokken ønsker seg samme svakhet.

Da min datter var i småskolen var en av de kule jentene unormalt og grunnløst redd for kidnappere. Det tok ikke lang tid før de andre småjentene var like engstelige for å bli bortført. Det kan nok være at noen av pikene i sitt stille sinn innså hvor dumt det var men ingen turte så opp mot denne trenden.

Vi mennesker har en tendens til kopiere noen av sidene til den de ser opp til. Når man blir likere "makthaveren" øker sannsynligheten større aksept, både fra lederen og andre i gruppen. Klesstil er et godt eksempel, når den ledende legger til nye varianter i sin påkledning følger gruppen etter.

Dette er veldig lett å spotte. Vi kan bare tenke på menns ørepynt, som på min ungdomstid var utenkelig. Nå har det blitt helt innafor, selv om streberne i stat og næringsliv henger litt småengstelig etter, det er sjelden vi ser slik pynt i maktens korridorer.

Som en kuriositet og morsomt eksempel vil jeg vil avslutte ved å gjengi ( ganske fritt ) Martin Rundkvists innlegg "syfilisk pinkie" i Aardvarchaeology:

Du vet hvordan poshe små gamle damer og flamboyante homofile menn liker å holde lillefingeren i lufta når de drikker te? Dette sies å ha røtter i den store utbredelse av syfilis ved hoffet til Louis XIV i det 17. århundre Paris. Disse menneskene var den kulturelle eliten av sin tid, og hver eneste detalj av kjole og oppførsel ble kopiert av europeere overalt.

En ting syfilis gjør med deg er skade leddene i fingrene. Etter noen år, er du ikke lenger i stand til å bøye lillefingeren. Når du holder et glass eller en kopp, vil den peke uvirksomt rett i taket. Ikke-smittede personer vil ikke lett å forstå dette, og selv om de forstår, kan de oppfatte stiv lillefinger som en typisk egenskap av høyere sosiale sirkler. Hvis de beundrer disse nok, kan de begynne å holde lillefingeren stiv.

Den guttural fransk R lyden har fått fotfeste i europeiske språk siden det 17. århundre og er i dag kommet så langt nord som til det svenske Småland. Det er en hypotese om at dette språklige utviklingen ble startet av en enkelt svært innflytelsesrik person med en talefeil, et sted i Frankrike. Kanskje mannen med pinkie?

HVEM KJEFTER VI PÅ

Veldig mange av oss tar mer hensyn til ukjente enn vi gjør til våre nærmeste. De aller fleste har kjeftet på ektemaken men de færreste av oss har sagt stygge ord til naboen. Vi holder oss for gode til å skjelle på ukjente, selv om de sniker i kassakøen. Men når partneren irriterer oss, sier vi i fra prompte.

Hvorfor er det så mye lettere å si stygge ord til de vi elsker?

Ideen bak dette innlegget var å rette en formanende finger, å minne om at må være ekstra tolerante mot våre nærmeste. Det mener jeg fremdeles, men samspillet mennesker i mellom er uhyre komplisert.

Oppførselen til våre nærmeste påvirker oss langt mer enn adferden til naboer og andre perifere forbindelser. En dritt sur ektemann er langt tyngre byrde enn  en tilsvarende bisk nabo. Derfor vil vi prøve å korrigere oppførselen til makkerne våre (unngå uakseptabel adferd) for gjennom det å bibeholde harmonien i forholdet. Behandlere som bedriver slikt kaller det "kommunikasjon".

Når mannen min skal kjøre meg et sted, er han mer opptatt av å ikke hemme trafikken bak enn at jeg skal komme ut av bilen på det gunstigste stedet. Han veier med andre ord hva fremmede bilister måtte mene om hans bilkjøring tyngre enn viktigheten av min velvære. En tankevekke!

Jeg tror dette er en konsekvens av en annen viktig del av menneskevesenet. Vi vil gjerne at omgivelsene skal akseptere oss, eller aller best, digge oss. For min kjære husbond er det viktig å bli sett på som en habil sjåfør og han vet at selv om jeg blir litt sur for manglende "omsorg" går det fort over. Derfor vil medtrafikantenes aktelse i denne situasjonen viktigere for han enn konas følelser. Det er bare psykopater som blåser i andres meninger. Denne viljen til å passe inne er etter min mening selve smøringen som får samfunnet til å fungere.

Hvis vi ikke hadde brydd oss om hva ukjente mennesker mener om oss, tror jeg at anarki hadde vært nært forestående. Vi hadde antageligvis ikke kunne ha dannet det komplekse samfunnet vi har i dag.

VÆR STJERNEN I DITT LIV

Når jeg leser beskrivelsen under meg selv under "om meg" i denne bloggen skvetter jeg. Sexy er vel ikke spot on hvordan jeg ser meg selv. Jeg fremstår som litt over kanten kjekk, en holdning jeg ikke akkurat anser å være helt meg.

Men hvorfor skrev jeg det likevel? Det var min datter som foreslo innholdet i "om meg". Min første tanke var ikke å følge hennes anbefaling. Men etter nærmere ettertanke kom jeg til at; jo, jeg vil beskrive meg slik. Jeg vil ikke fortsette å være det min foreldregenerasjon var så flinke til; skape beskjedne barn som senere ble forsiktige voksne. Et ekko av jantelovens "du skal ikke tro du er noe".

Nei, selv om jeg ikke er så frampå som beskrevet, vil jeg allikevel våge å stå frem som om jeg er slik. La bare folk tenke "hun tror hun er noe". I stedet for å prøve å være usynlig har jeg kledd meg i fullt påfugl-kostyme. Selv om den er litt uekte er det godt å våge å være i overkant.

Nå som livet er mer enn halvgått og vi om ikke så altfor lenge skal vandre inn i glemselen, er det etter min mening viktig å virkelig leve livet. Vi har barn som klarer seg selv og de fleste av oss har ikke lenger ansvar for gamle foreldre.

Dette er med andre ord nå vi kan nyte livet uten å ha dårlig samvittighet. Jeg ser denne epoken som den aller beste vi har her på jorden. Da er det trist hvis vi ikke bruker den til å finne nye sider av oss selv. Vi må våge å være tydeligere og tryggere i den personligheten vi har.

Når jeg ligger i graven vil jeg heller at man husker meg fordi jeg var farverik, enn å være et menneske ingen husker. Vi får heller tåle litt baksnakking. Tidligere i livet var målet å bli likt av hele verden, den epoken er heldigvis over. Nå er fokus å like oss selv og å fremelske våre beste kvaliteter og å utvikle oss videre og lenger selv om vi har passert 60.

Vi skal synes, vi er ikke klare for glemselen.

BARNAS FRIHET 2

Det jeg skal skrive om nå ligger nær opptil det jeg skrev om i den første delen av "barnas frihet". Det jeg skal vektlegge i dag er barnas rett til ikke å vite.

Jeg poengterte i den første delen at vi foreldre har et mål og det er at barna våre skal ha det bra. Det verste som kan skje oss er at det tilstøter dem noe. Aller verst, hvis det kunne vært unngått. Da vet vi at vi aldri vil være i stand til å tilgi oss selv.

Vi vokter over barna dag og natt med all vår energi. Men vi vet at vi ikke alltid kan være til stede. Derfor må vi  lære barna å passe på seg selv. Unger er født tankeløse, de durer i vei uten særlig impulskontroll. Vi må lære dem hva som er farlig. Det begynner som regel med stikkontakter og varme ovner. Så må vi lære dem å bli forsiktige i trafikken. Det er vanskelig og det krever en del repetisjoner om hvor galt det kan gå hvis de ikke passer seg. Hvis man understreker farene med eksempler og bilder vil poden bli såpass engstelig at det øker sannsynlighet for større forsiktighet i trafikken.

Så kommer vi til skumle menn. Jeg husker så veldig godt da jeg satte meg ned med vår eldste datter for å ta "skumle menn praten", Hun tidde helt stille og øynene hennes ble større og større under mitt foredrag. Det hele endte med at hun plutselig begynte hyle og å strigråte, det var nesten umulig å få henne til å stoppe. Hennes verden var knust. Hun hadde til nå trodd at jorden var et supert sted hvor alle ville henne vel.

Jeg har etter det aldri vært redd for at skumle menn skulle ha noen som helst mulighet for å få tak i henne. Hun var over alle hauger før mennene i det hele tatt hadde sett henne. En dag hun var på butikken brøt det ut  et uventet heftig regnvær, i samme butikk var pappen til et av nabobarna, han tilbød henne skyss hjem. Hun så strengt på ham og avviste tilbudet på det mest bestemte.

Men det er naturligvis forskjell på barn. En venninne hadde samme praten med sin sønn og han lurte veldig på hva slags godterier disse skumle mennene hadde å tilby små barn. Hun skjønte at den unge mannens sug etter søtt var sterkere enn noen angst hun kunne skape. De kom derfor frem til en enighet. Hvis fremmede tilbød han noe godt skulle han løpe fort og rett hjem til henne og så skulle hun doble mengden med søtsaker.

Poenget mitt er at angst er individuelt men oftest et veldig kraftig våpen. Samtidig som det er ekstremt effektivt. Gjør man barnet veldig engstelig for noe, unngår man at de i det hele tatt vil prøve det ungen er avart mot. På den andre siden vil vi jo ha harmoniske glade unger og da er det ikke bra med for mye angst. Jeg tror at vi må være veldig nøye med hva vi advarer mot og da i særdeleshet mot medmennesker. Man kan leve et ganske greit liv selv om man er redd i trafikken men mister man tiltro til omverdenen og individene der, taper livet mange av sine kvaliteter.

Jeg runder av med et eksempel fra jeg var ung. På det tiden var IRA aktive og de sprengte bomber som krevde menneskeliv da spesielt i London. Dette til tross, London ble ikke av den grunn et mindre attraktivt reisemål. Vi dro dit i flokker og køet for å komme inn på nattklubbene. I inngangsdøren ble vesker bare overfladisk sjekket for bomber, denne slendrianen medførte økt risiko. Men skremte de oss, ble det mindre festing? Ikke i det hele tatt, lykkelig nøt vi Londons uteliv til tidlige morgentimer. Vi viste at det var en bitte liten risk for å bli bombeoffer. Denne risken ble sterkt overgått av hvor moro det var å feste i metropolen, trusselen fra IRA hemmet overhode ikke den nattlige utfoldelse.

Nok en gang ble glede veid mot risiko. Noen ting må vi innprente podene våre, men det må gjøres med nennsom hånd ellers kan vi lett begrense livene til våre barn. Unger skal åpne seg fortrøstningsfullt mot verden ikke snu seg bort i angst. Angsten er det oss foreldrenes lodd å bære. Vi få heller sitte hjemme å bite negler, mens vi gleder oss over at barna tar for seg av livet. Trøsten er den samme som vi hadde dengang da i London: Det er heldigvis få bomber der ute.

BARNAS FRIHET 1

Noe av det farligste vi gjør er å kjøre bil. Til tross for dette øker bilbruken enormt i hele verden. Nei, slapp av, dette er ikke et innlegg i miljødebatten, bare en illustrasjon på at vi mennesker er villig til å ta risiko når det gir oss store fordeler.

Når det kommer til hvordan vi behandler barna er det stikk motsatt. Vi tar fra dem godene for selv å unngå å risikere noe.

Største engstelse for foreldre er at noe vondt skal tilstøte barna, skader eller sykdom. Vi gjør alt vi kan for at så ikke skal inntreffe. Grensene for hva som ansees som risiko innsnevres stadig. Når jeg lærte å sykle var det ingen som brukte hjelm. Jeg vokste opp i en nybygd drabantby hvor stort sett alle familiene bestod av unge foreldre med barn. Vårt borettslag lå rundt en bratt bakke. Det var i denne bakken alle vi barna lærte å sykle. Jeg kan huske masse skrubbsår men ingen alvorlige hodeskader. Nå ansees det som en dårlig foreldre-skap å ikke sette på en hjelm. Ja det er nesten en barnevern-sak.

Nå mener jeg ikke det er noe galt i hjelmbruk men i vår kamp for å unngå ulykker og sykdom setter vi inn en masse tiltak. Vi følger barna med haukeblikk og oppfordrer stendig til forsiktighet. Jeg bruker et velbrukt eksempel, tre-klatringen. Det var ikke det at mine foreldre anså det som greit at jeg klatret høyt opp i trærne ( jeg var utrolig nok en god klatrer), men de viste det ikke. Når vi barna gikk ut for å leke var det ingen voksenpersoner der til å sette grenser.

Vår frihet baserte seg mye på klart avskilte voksen og barne verdener. Nå har pressen og nettet sterkt fokus på barn. Foreldre oversvømmes av informasjon om alt som kan gå galt. De aller flest setter det å være gode foreldre som det aller viktigste, man vil ikke svikte. Derfor løper man rundt og finner føre var løsninger. Vi følger og vi har grupper. Nesten alle fysiske utfoldelser foregår nå som organiserte aktiviteter.

Barna har mistet mye av sin frihet. Satt på spissen er det som 24-7 å være omgitt av fangevoktere. Ikke rart at mange har funnet et eget hemmelig liv på nettet.

Jeg husker at jeg som liten måtte gå alene som femåring til balletten fordi min søster var syk. Sett tilbake var dette nesten galskap. Jeg måtte gå ganske langt 1,1 km, 13min beregnet gåtid for voksne (gmap). Nesten fremme møtte jeg to store gutter, sikkert ikke mer enn åtte år gamle. De sperret veien for meg og jeg kan fremdeles huske at jeg skrekkslagen stirret ned i sølepyttene på grusveien. Jeg var kjemperedd, men så kom jeg på at jeg hadde to bunter med luntetråd i lommen. Dette tilbød jeg dem mot fritt leide, Tilbudet ble akseptert og jeg kom meg frem til balletten uten andre men enn et bankende hjerte.

Dette er ikke oppskriften på god barneoppdragelse, jeg vet det, men denne episoden og andre har gitt meg en selvtillit på at jeg mestrer problemer. Den dag i dag her jeg en grunnfølelse i ryggraden om at det ordner seg.

Nå er det nesten slik at barna lever under sterk bevoktning til de blir russ. Da er de med ett voksne og skal klare alt. Mor og far sitter tilbake utslitte etter tyve år med vedvarende angst og oppfølging. De er lykkelige over at foreldreskap-jobben er gjort. Barna på sin side har ikke blitt forberedt og trent til å ta fullt ansvar. Etter min mening er at dette er et stort problem, å gå fra absolutt skjermet-het til et liv hvor nesten alt er usikkert. Man står plutselig med ansvaret for å finne husvære, ta utdannelse og å være økonomisk ansvarlig for eget liv.

Etter min mening er det ikke rart at så mange unge faller utenfor og har problemer med å delta i samfunnslivet. De har aldri blitt opplært til å ta initiativ, de bli som oftest fortalt hva de skal gjøre og hvordan det bør gjennomføres.

Det å ha en mer avslappet barne oppdragelse er vanskelig. Man er både redd for andres kritikk, og ikke minst, man er kjemperedd for at noe fryktelig kan skje, og at man i ettertid vil anklage seg selv for ikke å ha passet godt nok på. Dette er en høy pris å betale, men hvis det er barnas psykiske helse som er viktigst så tror jeg at denne prisen må betales. Skal man lære å gå må man falle, og det er best å falle når det er noen som kan trøste og oppmuntre en til å gå videre.

FÅRIKÅL PÅ 1..2..3....SOM TAR 7 TIMER

Nå har vi kommet en liten tur hjemom. Her er butikkene fulle av årets superfine lammekjøtt. Det er vel ikke tvil om at kvaliteten på norsk lam ligger i verdenstoppen. Kålen her i landet er annerledes enn den vi finner i Frankrike. Det kjølige klimaet vi har her nordpå, gjør at kålen vokser saktere og grønnsaken får en fasthet som er helt super til fårikål.

Når jeg sier fårikål må jeg innrømme at jeg ljuger, jeg jukser, det brukes lammekjøtt. Min mor som var av gammel bondeætt brukte sauekjøtt, og da bare de bitene som var til overs når stek, koteletter og andre edlere deler var skjært vekk. Dette er nok den riktige måten, men etter min mening er smaken for særegen og for fet etter dagens standard.

Dette er nok derfor jeg og mange andre "barn" ikke likte/liker fårikål. Barn har langt mer følsom smakssans enn oss voksne. I tillegg syntes jeg det var ekkelt å spise mat som inneholdt rekeøyne, For det var det jeg trodde at de hele pepperkornene var. Jeg så jo også at de voksne heller ikke likte rekeøynene, alle plukket dem ut og la den på kanten av asjetten uten å spise dem.

Jeg er fremdeles ikke så begeistret for den spesielle sauesmaken.  Når vi spiser fårikål er det festmat, derfor bruker jeg lammekjøtt. Jeg har kommet til at bogstykkene er supre. De har heller ikke for mye fett og sener.

Så til tilberedelsen:

1) Ta en stor kasserolle (må kunne sette i varm stekeovn)

2) Risl et tynt lag med matolje eller smør i bunnen av gryten.

3) Dekk bunnen til med kjøttstykker. Salt og pepre (tradisjonelt bruker man hele pepperkorn, men de minner meg fremdeles om reker, jeg synes også det er greiere med pepper fra kvern, men ønsker man hele pepperkorn, strø i vei!)

4) Kål. Jeg skjærer kålen først opp i to og kutter hver halvdel i ca 2 cm tykke skiver, disse legges i et lag over kjøttet. Salt også dette lett og fyll en tesil med en spiseskje hvetemel som drysses over kålen.

Dette ( punkt 3 og 4 )gjentas en eller flere ganger. Men det skal sluttes med et kål-lag. Jeg bruker også en bunt persille, hvis jeg har husket å kjøpe det. Den klipper jeg opp og strør over kjøttlagene.

5) Hell over ca 5 dl kokende vann

6) Still en kokeplate på 7 (koke poteter temperatur) og sett over kasserollen. Sett samtidig på stekeovnen på 100 grader. Når kasserollen kommer opp i kok, settes den inn i stekeovnen. Husk å sette på lokket.

7) La den stå i 6-7  timer. Etter det er maten klar og har blitt den beste fårikålen du noen gang har spist.

Hvis jeg skal ut en tur setter jeg termostaten ned på 90 grader for å være helt på den sikre siden.

8) Siden det er festmat serveres fårikålen med små og delikate poteter.

Viktig: Husk å beregne rikelig, for det går unna. Hver gang vi har hatt fårikål går mannen min etterpå å sutrer over maveknip. Han klarer ikke å stoppe, når han er mett, han må bare ha litt til og litt til....og så bittelitt til. Det er ikke noe problemer med rester for fårikålen er nesten best dagen derpå.

PS. Hvis jeg ikke er i en slankeperiode unner jeg meg flatbrød som tilbehør.

DET ER STILIG Å FORANDRE MENING

Min mor klandret meg ofte for ikke å holde fast på meninger. Men du sa at du likte......Det var en anklagelese. I hennes verden var det slik at hvis du hadde valgt noe, holdt du fast ved det resten av din livstid. For eksempel, som nygifte kjøpte hun og far et salongbord. Dette bordet stod fremdeles i stuen da hun døde.

Jeg skal ikke her ta til orde for en bruk og kast mentalitet, men for meg er det utrolig at man kan leve et helt liv uten å endre smak. Vi påvirkes og jeg mener at det er viktig og riktig. Den dagen vi ikke lenger endrer stil eller evner å skifte mening har vi stivnet. Vi er ikke lenger mennesker i utvikling. Livet i seg selv er en utvikling. Selv om vi siste halvdel av liver utvikler oss mot alderdom og død er det likevel reise i forandring.

Det finnes krefter inni oss mennesker som prøver å motvirke både endringer i preferanser og synsmåter. Ønsket om å forsvare den vi er og hva vi står for er ofte i veien for gjensidig meningsutveksling. I en diskusjon er mange av oss mer opptatt av hva vi skal si, bevise at vi har rett når vi får ordet, enn å lytte til hva andre har å mener. På den måten bekrefter/repeterer vi våre egne synspunkter for oss selv, i stedet for å gripe og lære av visdommen i motpartens argumentasjon. Hvis vi kunne klart nettopp dette, utvide egen kunnskap med andres viten, vokser på en måte databasen for egen kunnskap og gjør beslutningsprosessen enda et lita hakk mer avansert.

Til bake til et mindre alvorlig område, nemlig interiør. Mine døtre har i de senere år kommet til det stadiet i livet da de skal innrede egne boliger. Jeg må si at i begynnelsen likte jeg ikke deres møblering, men etter hvert grodde deres stil inni meg og forandret også mine interiør preferanser. Jeg har nå funnet roen i en mer minimalistisk interiør-stil og liker ikke lenger overfylte rom. Jeg tror på nåværende tidspunkt at jeg vil ha det sånn resten av livet, men jeg vet også at jeg evner å skifte mening og det gjør meg glad. Jeg lar meg fremdeles påvirke og jippi for det, håper at det vil vare livet ut.

BYGDEDYRET FINNES OGSÅ I FRANKRIKE

Agatha Cristies miss Marple løste kompliserte mordgåter med menneskekunnskap som viktigste våpen. Hennes kjennskap til forskjellige  personlighets typer hadde hun fått ved å studere beboerene i den lille landsbyen hvor hun bodde, St. Mary Mead, en typisk gammeldags engelsk landsby.

Her i vår lille franske landsby er det litt på samme måte. Ikke det at det finnes mordgåter som skal oppklares, men man får kjennskap og nær kontakt med mange type mennesker. Hjemme omgåes man helst folk som har samme bakgrunn og verdigrunnlag som en selv. Her nede er vi så få nordmenn at man må "ta til takke med" de som til enhver tid befinner her.

Vi har derfor blitt kjent med mennesker som vi aldri ville ha vært sammen med hjemme. Alle er ved nærmere kjennskap  vist seg som veldig hyggelige mennesker. Jeg tror at dette har både gjort meg til en bedre menneskekjenner og jeg håper jeg har fått større respekt for forskjellene i andres verdigrunnlag. Forhåpentligvis har dette gjort meg mer moden og tolerant.

Her som i St. Mary Mead er det mye sladder og jeg må bekjenne at jeg er langt i fra uinteressert i denne. Hjemme lever vi lenger fra hverandre så det er lettere å vise en polert fasade. Her har vi ikke om ikke full oversikt så allikevel en ganske god peiling på hverandres liv og levnet. Det er til tider som om man deltar i en realetyserie.

Problemer er at lokal sladder kan skape bygdedyr. Slik at det gjennom sladder blir en felles oppfatning om hvem som egentlig ikke hører inn. Det blir på en måte som å være på barneskolen igjen. Noen er kule å være sammen med men andre er sosialt spedalske, man er redd for å være sammen med dem av redsel for at deres upopularitet skal smitte over. Personer usikre på sin egen plassering i gruppen kan derfor bli ekstra avvisende som for å understreke avstanden mellom seg selv og de upopulære. Voksenmobbing på sitt beste, det å ikke møte blikk, det å ikke invitere inn i fellesskapet

Alle snakker om hvor viktig det er å være medmenneske men mange glemmer at begrepet bør skje i praksis og ikke bare være tomme ord. Man bør være bevist og se om noen er utenfor det man kaller det gode selskap. Da må det strekkes ut en hånd, selv om vedkommende er kjedelig, drikkfeldig, gjerrig eller frekk. Hvis man mister en og annen venn fordi man er sammen med uglesette medlemmer av fellesskapet er det helt greit. Det er uansett venner man godt kan unnvære.

BIBELSK SANNHET?

Matteus 7
…2og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen. 3Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?

Jeg begynner friskt med et bibelsitat i dag. Man kan mene mye om riktigheten av guds eksistens, men det er ikke til å komme forbi at bibelen er smekkfull av livsvisdom og gullkorn.

Det er ikke til å stikke under en stol at alkoholkonsumet her nede er høyere enn det ville vært i Norge. Vi tar både ett og to glass vin til lunch uten å føle oss spesielt fordervede. Vin til middagen er en selvfølge. Her nede har man de gamle alko grensene for kjøring. Derfor er det helt greit å ta et par glass selv om man er sjåfør.

For mange og kanskje spesielt oss trekkfugler fra kan dette avstedkomme at noen av oss drikker mer enn tilrådelig. En aldri så liten overdose med andre ord.

Dette er vel ikke noen  bombe. Det som imidlertid forbauser meg er at de som drikker mest er de som lettest anklager/sladrer om andres drikkfeldighet. Jeg antar at det hadde vært en bedre strategi å bagatellisere eller å hevde og vise til at det var slik Kristiania-bohemen levde. Ja markedsføre at det nesten tenderer over i det kunstneriskt kule å leve litt uten bremser.
Men neida, det sladderen serveres og svelges begjærlig sammen med vin og andre franske spesialiteter.

Jeg har fundert over dette fenomenet. Jeg har kommet frem til ved å anklage andre motbeviser man sin egen drikkfeldighet. Ganske ueffektivt, den eneste man lurer er sev selv. Men når alt kommer til alt er det vel like greit. Det er seg selv man skal leve med...hele tiden. Da kan kunnskapen om egne feil og mangler bli en for tung bør å bære. Menneskesjelen er skrøpelig. Derfor kan det være like greit at vi ikke kjenner til den bjelken vi har i øyet. Det hadde nok blitt i tyngste laget for de fleste av oss.

EN FOR ALLE OG ALLE FOR EN

Her nede i det sydfranske landskap er det mye å glede seg over. Klimaet er deilig og man er mye på farten. De franske omgangsformer i denne delen av landet er annerledes. Her er man mer enn gjennomsnittlig glad i mat, familie og venner møtes ofte på restaurant til kulinarisk kos. Eller man kan møtes a la den engelske pub tradisjonen, på en bar til en felles drink før hver i sær går hjem til seg selv.

For meg som har kulinarisk selvtillit på minussiden er dette opplegg som er rett i blinken. Ulempen er hvordan gjøre opp regningen? Det er en stendig pågående diskusjon om man skal splitte eller om hver i sær skal regne ut sin part av kostnadene. I sistnevnte situasjon er mange redde for å ha regnet feil og legger til et solid ekstra beløp for å være på den sikre siden. I tillegg ønsker de fleste av oss å belønne betjeningen med tips. Veldig irriterende er det derfor når alle har gjort opp og det alikevel ikke er ekstra til drikks. Noen misbruker andres generøsitet, de betaler mindre enn de skylder i trygg forvissning om at andre betaler i overkant. 

Det er vel ingen bombe at eksemplarer av denne arten er mindre populære deltagere enn andre i det travle restaurantlivet her nede. Spesielt nå en har i mente at det sjelden dreier seg om mer enn 30-40 euro pr person med alt inkludert .

Jeg hørte om en vennegjeng som en tid tilbake var mye ute med en nederlender, nederlenderen var det man på en pen måte kaller "å være flinke med penger". Hvis man ble enige om at hver skulle betale den delen av regningen man hadde forbrukt drakk han bordvann og spiste så billig som mulig. Motsatt hvis man på forhånd var enige om at alle skulle betale like mye, da bestilte hollenderen fine viner og valgte det blant det beste på menyen. Venne var dritt lei denne oppførselen så for å spille han et puss. En kveld de skulle spise sammen var alle enige om å dele regningen. Som forutsatt bestilte deres hollandske venn på øverste hylle. Da regnskapets time kom "ombestemte" flertallet seg (som avtalt på forhånd) og valgte at hver og en skulle betale eget forbruk. 

Det å ha venner er en investering som betales med omtanke og tid. Det spørs om man også må være villig til å ofre litt penger på vennskap. Når å spare noen euro veier tyngre enn at alt glir glatt, da er det nærliggende å anta at vennskapet prises lavt.

VIKTIGHETEN AV Å BY PÅ SEG SELV

I festlig lag har jeg en tendens til å ta mye plass. Ikke fordi jeg er spesielt tykk men fordi jeg deltar over gjennomsnittlig i den felles konversasjonen. Egentlig skulle jeg ønske at jeg var mer stillferdig i slike anledninger. Neste dag føler jeg ofte at jeg sa mye dumt kvelden før. Problemet er bare; når samtalen går i stå så er jeg der pr ryggmargsrefleks på pletten og passer på at ingen pinlig tause situasjoner oppstår.

En gang klarte jeg og undertrykke denne min medfødte livlighet. Jeg var bedt i et utdrikkingslag og det i en jentegruppe som lå utenfor mitt vanlige sosiale nedslagsfelt, kort og godt en del kulere enn meg.

Jeg kom og var bergtatt over at jeg befant meg blant de kule. Jeg ville så veldig gjerne gjøre et godt inntrykk,  jeg tenkte at det var best å vente med å si noe til jeg virkelig hadde et godt poeng å komme med. Det poenget ventet jeg lenge på. Tiden gikk og jeg hadde fremdeles ikke sagt noe, da ble det enda viktigere at det jeg sa skulle ha høy wow faktor. Slik gikk kvelden, jeg satt der stusslig og taus på stolen og ventet på inspirasjon. En inspirasjon som aldri kom. Da jeg forlot laget utpå kvelden, etter at bruden hadde spydd, hadde jeg overhodet ikke uttrykt en eneste stavelse.

Med det i mente om at dette var et utdrikkingslag og sakligheten var på sterkt nedgående utover kvelden er det merkelig retrospektivt å tenke på denne hendelsen. Det er bare så lite meg. Det rare er at det ikke opplevdes som pinlig, bare rart.

Men motsatt, etter en livlig kveld hvor man har underholdt på en helt ut tilfredsstillende og forsvarlig måte, føler jeg at ruelsen og angsten gnager ubehagelig i nervefestene.

Er det slik for alle oss som er livlige, har vi det verre dagen derpå enn resten av verdens festdeltagere?

Jeg var på en fest hvor en av de mannlige festdeltakerne tok helt av. På slutten kvelden etter godt med alkohol kåserte han ord og toner om hvordan felles bekjente antageligvis var som sengepartnere. Det må legges til at han bare beskrev venner som ikke var til stede. Neste dag hadde nesten alle av festens deltagere fylleangst på denne kåsørens vegne. Dette var i forbindelse med et helgeopphold hvor alle møttes til frokost. Men kåsøren selv kom spradende inn, nydusjet og lykkelig til frokost uten noe som helst tegn på anger. Tvert i mot lo han godt av seg selv og hypotesene han hadde fremsatt.

Visdommen i dette; med den totale mangel på kvaler omgjorde han noe som kunne blitt en pinlig hendelse til et ganske morsomt felles minne. Ja ja han gikk kanskje litt over streken, men moro var det lell. Etter denne hendelsen hadde han mer å gå på enn andre, ingen behøvde føle pinlighet på hans vegne. Når man vet at vedkommende ikke selv føler anger så blir det heller ikke kleint. Som de sosiale vesener vi er ligger mye av pinligheten i objektes følelser til egne handlinger. Eller enklere sagt; hvis han ikke blir brydd når han driter seg ut behøver heller ikke jeg bli forlegen på hans vegne.

Ofte blir det mer gøy med slike personer. De har en tendens til å gjøre festene mineverdige. De byr på seg selv og gis oss alle mye å prate (sladre) rundt. Og det gjenstår å fortelle at jeg aldri mer ble invitert sammen med den kule gjengen. Jeg hadde på en måte dritt meg ut ved ikke å by på meg selv.

VERDEN VIL BEDRAS, MEN SLANKEREN BEDRAR SEG SELV....... DEL 4VERTINNEFELLEN

Når man inviterer til gjestebud handles det inn. Min mor var så livredd (ryggmargsrefleks fra krigen) at det ikke skulle bli nok mat, samtidig som hun ikke kunne kaste det som ble til overs, at vi hadde restemiddager nesten hele neste uke.

Nå er ikke jeg like ille som henne, men jeg handler inn med gode marginer i forhold til hvor mye gjestene er forventet å spise. Dette hadde vært vel og bra hvis jeg skulle servere kost jeg ikke var begeistret for. Men er det slik? Neida, jeg serverer bestandig den maten jeg liker aller best. Kommer venninneklubben på besøk blir det ost. Jeg starter flinkt, den skal jeg ha, jeg spiser ikke av osten før gjestene kommer. De ligger pent stablet i sine individuelt butikktilpassede plastifiserte innpakninger.

Men før osten er det velkomstdrink, eller, det er bare på lat, allerede da begynner vi å skvulpe i oss vin. Det fortsetter vi med til utpå morgenkvisten. Det magiske er når vi runder midnatt, da begynner vi med løse tungebånd de dype samtalene, samtaler der vi er mer enn vanlig ærlige om hvordan vi egentlig har det, samt finner utveier og løsninger på denne verdens utallige problemer.

Nei, nå pratet jeg meg vekk fra dagens tema. Vi var kommet til velkomstdrinken, til den serveres det naturligvis snacks. Da gjelder samme mekanisme jeg kjøper inn det jeg liker aller best. Den settes frem i god tid før gjestene kommer og her må jeg tilstå at jeg småspiser av disse godbitene lenge før den første inviterte har fått nesen innenfor døren.

Når osten har kommet frem (handler bare inn sorter jeg selv digger) så blir stående fremme lenge. Dette gir mulighet, som jeg i høyeste grad benytter, for etterfylleing lenge etter sulten er stillet.

Vi er jo dannede, så kaffe og kaker blir servert, jeg velger alltid å servere sjokoladekake, mmmm. Så sent på kvelden etter masser av vin er min moral like liten som min lyst er stor, så jeg gufser innpå mange ganger mer enn hva jeg hadde tillatt meg selv i mer edruelige omstendigheter eller hvis bakkelsen hadde vært mindre fristende.

Etter det kommer snacksen igjen på bordet (omsorgsfullt påfylt) i kompaniskap med annet og søtere smågodt. Det spises og det drikkes og livet er uansvarlig og godt. De fleste av oss kan ikke med hånden på hjertet sverge å huske alle detaljer neste dag, men vi sitter igjen med en god følelse. Den kan av og til ødelegges av en smule fylleangst. Men pytt, det er verdt det, 8 timer med saft og det min far kalte ballkonversasjon ville kverke enhver lyst til fortsettelse av sammenkomstene.

Ved å beskrive disse våre utrolig varme venninnesammenkomster har jeg kommet frem til en helt annen konklusjon enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg hadde ment å rette en truende finger mot alkoholens store kalorimengde. Jeg hadde planlagt å foreslå mindre snacks og godbiter. Jeg hadde planlagt å anbefale en meny som ikke var i vertinnens(egen) smak. Resultatet av alt dette ville helt klart medføre for egen del et lavere kaloriinntak. Men et slikt utgangspunkt vil på en eller annen måte påvirke stemningen i festen og gjort den langt mindre vellykket.

KONKLUSJON: EN FEST SKAL VÆRE EN FEST. DEN SKAL PREGES AV RAUSHET OG MENNESKER SOM BYR PÅ SEG SELV.
(Slanking og ruelse få man ta en annen gang. Samt være flink til å kvitte seg med overskytene godbiter så fort som svint neste dag.)

JEG VIL HA LOVE

Vi har nettopp vært ute og reist, i den forbindelse reiste vi fra Barcelona og mellomlandet i England. Allerede da vi kom inn i maskinen på flyplassen i Barcelona merket vi umiddelbart at noe var forskjellig fra de flyvningene vi foretar fra samme flyplass til Norge. Flyet hadde langt større andel barnefamilier, og stemningen i flyet var mye mer gemyttlig enn det vi opplever fra norske storbyturister.

Før vi var i luften  gikk praten livlig mellom stolradene. Familier som tydligvis aldri hadde møtt hverandre før skravlet hyggelig med hverandre, ikke om viktige ting, man bare kommuniserte fordi man likte samvær med andre, det var en del av gledene ved turen. Det var en, som min svigermor ville kalt det, elevert stemning uten at det ble bråkete, det var bare veldig trivelig atmosfære i flyet.Turen for salgstrallen tok dobbelt så lang tid og det ble handlet inn snacks, brus og øl over en lav sko. Man koste seg og hadde det storveis.

Da vi gikk av flyet var det hele langt roligere enn når en reiser med effektive nordmenn som vil skvise så mye ekstra tid inn i ferien som mulig. På vei ut på et av rullefortauene bumset jeg inn i en propert dresset businessmann. Før jeg hadde rukket å si unnskyld kom det fra denne min sammenstøtende med-reisende "sorry love". Jeg mistet helt munn å mele, tro det eller ei, det å bli kalt love fra en vilt fremmed person gjorde noe med meg, jeg ble så veldig glad på innsiden. Samme skjedde da jeg skulle kjøpe et magasin i bladkiosken. Da det var min tur sa den middelaldrende damen som ekspederte: "Yes, darling anything else?"

Man får det så godt i sjelen når man blir tilsnakket på en vakker måte. Jeg vet at de ikke mener det bokstavelig men den vennligheten som disse ordene inneholdt gjorde at jeg umiddelbart fikk et ønske om å støte inn i alle jeg møtte, samt å gå inn i alle utsalgssteder på min vei for å få mer "love" og "darling".

Når jeg skuet rundt synes jeg å ane at engelskmenn møter oss med et mer åpent blikk. Vi nordmenn på vår side er fødte pessimister og venter det verste. Jeg har til og med opplevd, og dette er helt sant, å bli utspurt av en norsk flyvertinne om jeg var full, "nei" sa jeg, som sant var, "hvorfor tror du det"? "Du så unormalt glad ut" var svaret hun kom med. Der har du oss nordmenn, er man glad og viser glede må det være noe galt fatt!!!!

20 MÅTER Å ØDELEGGE ET FORHOLD

Denne listen har jeg funnet i det engelske magasinet Tatler og oversatt den etter beste evne og egen smak.

1. Legge ut en sex tape på nettet. Med en annen enn kjæresten din.
2. Dra utenlands.
3. Bli besatt på dataspill.
4. Få deg en katt eller stuegris eller kos deg med slanger.
5. Vær uhøflig mot kelnere og annet service personell.
6. Utvikl raseri mot dine medbilister, mobiltelefonbrukere eller annet, men vær rasende.
7. Slutt med sex. Si at du vil at forholdet skal være på et høyere nivå.
8. Gift deg med en annen.
9. Begynn å spille fiolin, øv mye.
10. Send selfies av deg selv ca hver halve time.
11. Flytt inn sammen med foreldrene dine.
12. Eller inn i en kjellerleilighet uten dagslys.
13. Forlang lange kjærlighetserklæringer hver kveld før sengetid.
14. Gå med liv og lyst inn for rå hvitløk diett.
15. Bruk tanntråd hele dagen og studer "fangsten" nøye og beskriv den i detalj.
16. Splitt alle regninger og da mener jeg alle og helt ned på minste desimal.
17. Skriv masse kjærlige smser særlig nå du vet vedkommende er i møter.
18. Bestem deg for at renslighet er bare noe bestborgelig tull.
19. Ha en fantasivenn og snakk mye med denne din Skybert.
20. Rop ut kjæresten din sin mors/fars fornavn når dere har sex.

Å EIE SITT EGET SINNE

"Du gjør meg så forbanna/sinna", en ofte brukt replikk i par-relasjoner. Man bruker det ganske friskt og regelmessig mellom partnere. Terskelen er ganske lav for å pålegge makkeren ansvaret for eget sinne. I andre mellommenneskelige forhold og konstellasjoner er vi mye mer forsiktige med å bruke slike beskyldninger, jeg kan tenke det, men jeg er nesten sikker på at jeg aldri jeg aldri har anklaget en venn for å være roten til eget sinne. Hvorfor?

En venn er den som er der for deg på livets vei, en du kan lene deg mot. En person som er til for å hente frem det beste i deg og å hjelpe til å roe situasjonen når det stormer. Hvis man føler at en venn gjør en sint er det vanskelig å si i fra, for et slikt utsagn vil kunne være den første spikeren i et ødelagt vennskapet.  Når en venn sier til meg at jeg gjør vedkommende sint blir jeg rett og slett stemplet enten som et uakseptabelt individ eller som en person med forkastelig oppførsel. Kameratskap er en veldig fragil konstruksjon og vi er derfor  instinktivt varsomme i omgang med venner og hva vi sier til dem. Derfor, hvis vi vil beholde kameratskapet, forholder en seg taus og smiler falskt. Det merkelige er at som regel er dette sinnet man relaterer til andre bare en kort forbigående følelse som forsvinner like fort som den kom.

Men hvorfor gjelder ikke denne reglen i et parforhold. Hvorfor er vi greiere jo lenger fra oss mennesker står. For min foreldregenerasjon var det viktigste av alt å være super høflige mot naboer som man knapt nok kjente. Men på hjemmebane var det andre regler og langt mindre høflighet.

Det er kanskje slik, når vi er sammen med de vi stoler mest på våger vi å være oss selv og  sinne er en naturlig del av menneskets følelsesliv. Kanskje er partneren den sikkerhetsventilen vi trenger for ikke å bli helt gale av å holde emosjonene under kontroll og innelåst. Kanskje vi trenger å få lov til å være sinte. Men det er viktig å gi sinnet riktig adresse. På samme måte som det er idiotisk å gi andre skylden for at man slår er det like uintelligent å gi andre skylden for sitt raseri. Vi eier selv vårt eget sinne!

VERDEN VIL BEDRAS, MEN SLANKEREN BEDRAR SEG SELV....... DEL 3 NÅR NOK IKKE ER NOK

NÅR NOK IKKE ER NOK

Man må spise opp det som er på tallerkenen. Dette var reglen i de fleste hjem når jeg var liten, med referanse til barna i Biafra, en umenneskelig sultkatastrofe på den tiden. TV var et nytt bekjentskap, barna som døde av sult i Afrika ble like nære og konkrete som synet av naboen. Det ble på en rar overført måte usolidarisk å ikke spise opp maten sin. Så vi spiste opp, og det har vår generasjon fortsatt med. Mange av oss har ført arven videre, vi krevde at våre barn skulle tømme asjetten.

Dette sitter så sterkt i ryggmargrefleksen, at i tillegg til å spise opp egen mat spiser vi også opp barnas. Alle husker vel den halve bananen som var igjen etter de første måltidene til englebarna, den vi stappet inn i munnen for å unngå bananens sakte død i kjøleskapet. Jeg har spist mange bananer selv om de etter min mening ikke er spesielt velsmakende.

Jeg må derfor og med en gang ,og det med et kraftig dunk i bordet, slå fast at man hjelper hverken den ene eller annen ved å spise opp egen eller barnas mat. Snarere motsatt, hvis vi holder oss tynne belaster vi helsevesenet mindre, og helsepersonell får mer tid til andre.

Jeg vet ikke om det at man spiser opp er av edle årsaker (=sultende barn i Afrika) eller om kroppen lurer oss. Kanskje det finnes en mekanisme helt tilbake fra den gang vi dro rundt og sanket; man vet ikke hvor lang tid det går før neste måltid dukker opp, den som klarer å stappe mest ned i magen overlever, og har større sannsynlighet for å føre sine gener videre. Evolusjonen har avlet frem storspisere!

En litt humoristisk vri på evolusjonen; nå er det motsatte i ferd med å skje. Å være tynn er vellykkethet og slanke personer er mer tiltrekkende på parrings-arenaene. Derfor har magre mennesker i disse moderne tider større sjanse for å oppnå familielykke og derved mulighet til å sende gener videre. Hvis denne trenden fortsetter kan vi anta; om hundrer av år frem i tiden, tusler det rundt en overveldende hærskare av bleke og kraftesløse kost-foraktere på vår planet, terra.

Nå må vi slå tilbake, vi må være flinkere til ikke å spise opp. Det er lov å etterlate mat på asjetten, særlig når man ikke har forsynt seg selv. Når man utmåler egen porsjon må vi huske at øyet er grådig, derfor er det smart å forsyne seg med litt mindre enn man hadde tenkt. Selv om man ikke blir stupmett er det ikke fare for ar man skal dø av sult, og neste morgen er vi sultne igjen, uansett hvor mye det ble spiste dagen før. Det eneste man sitter igjen med er enten gleden over at man håndterte sin egen grådighet eller ergrelsen over at man var svak i ånden. Fortvil ikke, selv om man skeiet ut kvelden før er det alltid en ny dag og nye muligheter til å stagge sin egen spiseiver.

Når alt dette er sagt, må det slåes fast at livet er en kort affære, og vi kan verken ta med oss materielle goder eller tynnhet. Derfor må vi nyte livet og alt det som gjør det godt. Mat er gleder mange ganger om dagen, mat er nytelse.

KONKLUSJON: SPIS DEN MATEN DU LIKER, KOS DEG MED DEN. MEN HOPP FOR ALL DEL OVER ALT DEN MATEN VI STAPPER I OSS AUTOMATISK OG UTEN GLEDE

VERDEN VIL BEDRAS, MEN SLANKEREN BEDRAR SEG SELV.......DEL 2 GRATISENE

GRATISENE

Denne del to av listen over mine slankeselvbedrag handler om de situasjonene hvor vi får goder i tillegg til de produktene vi allerede har betalt for. Eller enda bedre, treats vi bare mottar uten å måtte gi noe tilbake.

Det klassiske eksempelet er smaksprøver vi får i butikkene. Når den søte damen står der i sin hvite habitt, eller den unge mannen som presenterer seg som kokk og rekker oss noe munngodt servert på en liten hvit skål, ja da får vi en god følelse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror mange har det på samme måte, man stopper opp, smaker og sanser og blir; ja litt lykkeligere. Jeg husker at når jeg som hjemmeværende mamma, sammen med barnet mitt som på ingen måte kunne konversere, var på butikken og det var en slik demonstrasjonsperson der som jeg kunne veksle noen setninger med og som i tillegg ga meg en smaksopplevelse, var det veldig stas og opplevelsen gjorde dagen bedre. Kaloriene gled ned gjennom halsen og etterlot seg ikke annet enn en god følelse som jeg ikke ville vært for uten. Å si nei til en slik vareprøveutdeling krever veldig sterk viljestyrke.

I Menybutikken hvor jeg handler, er det ofte slike produktdemonstrasjoner og i tillegg er det ofte satt frem smaksprøver flere steder i butikken. Man kan på en god dag nesten innta et helt lite måltid med både forrett, hovedrett og dessert. Mannen min, som er etter min mening er ganske skamløs, går og forsyner seg flere ganger av det han liker best og blir nesten det som kan kalles mett.

For oss som slanker oss kan dette bli et problem. Som det heter mange bekker små..... og teller man kalorier over tid,blir det en anselig mengde. Men så var det det å si nei til noe som er gratis og godt og hyggelig, det er ikke lett, men er noe for godt til å være sant har det ganske sikkert en bakside. Her er det nok en gang kaloriene som er til besvær. Man kan kanskje være litt mer kresen, bare smake på det man virkelig liker. Jeg har hyppig smakt på produkter jeg egentlig ikke er veldig begeistret for, idiotisk

I tillegg til dette må jeg innrømme at det er også er et annet kaloriinntak når jeg er i butikken, Jeg har en ekstrem og uhåndterlig hang til mandler, som av en eller annen grunns står fremme i kasser på steder jeg alltid må forbi, kjødet er svakt, fortere enn jeg rekker å trekke frem samvittigheten har jeg stjålet et par mandler og puttet dem inn i munnen. Jeg føler meg alltid veldig skurkete etterpå, men trøster meg med at jeg er en god kunde, et argument som på ingen måte er holdbart, jeg vet det.

Jeg har i mange år hatt fortsett om å slutte denne min kriminelle adferd, men har ikke ennå lyktes i dette prosjektet. Hver gang jeg er i butikken får jeg vann i munnen når jeg nærmer meg frukavdelingen, stedet der mandlene bor.

Gratiser jeg opplever som særdeles uforskammet fristende er snackskåler på barer og i andre kosfremmende sammenhenger. Selv hypotesen om alle de skitne dohendene som har vært i nøttbollen før meg kan ikke stoppe mine små grådige hender som med ivrige og letende fingre griper etter de salte godsakene. Nå må jeg legge til at nøttebollen er friskmeldt i programmet Matkontrollen.

Uansett, denne dragningen jeg har mot nøtter,  har nok lagt mer enn en kilo til min vekt. Forførende tunger visker inn i mitt øre og ramser opp alle de sunne egenskapene nøttene har. Men dette står fast; en kalori er en kalori uansett hvor den kommer fra og hvilke andre stoffer som er med på lasset.

Andre gratiser er kjeks og andre uinspirerte bakkels som settes frem på foreldremøter og lignende anledninger,  for ikke å glemme fredagskaken på jobben. På sammenkomster av disse typer er serveringen ofte det eneste hyggelig som forseggår. Jeg kjenner i ihvertfall ingen som gleder seg til foreldremøte eller ser frem til å skravle med kolleger en fredagsettermiddag når man egentlig helst vil storme ut og hjem.

Selv om de fremsatte kjeksene er av laveste kvalitet og dørgene fulle av palmeolje og mindre helsebringende e-stoffer, gnafser man i seg godsakene. Det blir som trøstespising. Kanskje alt det usunne sukkeret kan lokke frem noen endorfiner i hjernen slik at møtet man befinner seg i blir litt mindre deprimerende. Selv om trøstespising er ille for oss slankere er det verste tidspunktet i slike anledninger det falske smilet på slutten av møtet samtidig som man løgnaktig berømmer møteleder med et vellykket arrangement.

Jeg tror at dette kaloriinntaket er det umulig å slutte med uansett viljesyrke. Det er bare vel utviklede selvpinere med asketisk legning som orker å være tilstede på f.eks foreldremøter uten å belønne seg selv og egen deltagelse med en liten godbit.

SOM DET SIES: DET ER LOV FORDI JEG FORTJENER DET.

VERDEN VIL BEDRAS, MEN SLANKEREN BEDRAR SEG SELV........ DEL 1 HØFLIGHET

Vi som kjemper mot kiloene har ofte måter å lure oss selv unna dietten. Vi skaper unntaksområder hvor vi tillater oss å synde. Det er egentlig helt utrolig, når jeg tenker på hvor gjerne jeg vil bli tynnere, at det overhodet er mulig å overtale min egen person (og det uten større problemer) til å se glemme alle gode forsetter. Her har jeg samlet fire av hovedmåtene jeg manipulerer min egen viljestyrke på, vil gjerne høre fra andre om de har flere måter. Antageligvis lurer vi oss selv langt mer en vi tror.

1 HØFLIGHET

La meg komme med et eksempel. Vi stikker innom noen venner, før vi vet ordet av det, serveres vin og snacks i tillegg, til den kaffekoppen vi ble invitert inn på. Den lille spisedjevlen i oss hvisker så mykt og innbydende; "du må i ihvertfall ta et glass vin og hvis du ikke rører snacksen blir vertskapet såret". Før vi vet ordet av det har vi drukket både ett og to glass med vin og gotteskålen er tom.

Innerst inne vet man jo at vi forblir like gode venner om det sies neitakk til vin og snacks. Her kommer en liten Freudiansk forklaringsmodell: Den  siden av menneskets personlighet som ønsker øyeblikkelig tilredsstillelse (barnet i oss) vet at hvis den later som om det er overjeget, fornuften som snakker, ja da er seieren (maten) innen rekkevidde. Høflighet er som kjent en egenskap man tillegger den voksne delen (overjeget) av vår personlighet.

Lignende eksempel: Når vi skal ut å spise middag med venner på restaurant, lover jeg som regel meg selv; "i dag blir det bare hovedrett".  Men når så andre rundt bordet bestiller dessert, ja da bestiller jeg også dessert. Og det før jeg egentlig har forstått hva som skjedde. Barnet som stort sett bestyrer følelsene våre tar komandoen og sier (spinner videre på Freud): "det er umåtelig udigg å være hun partybremseren som siklende å myser bort på andres desserter uten å ville ha noe selv. Dessuten vil de andre tro at du er en skikkelig gjerriglus. Nei kos deg med desserten, som en ekte festløve, slanke deg det kan du gjøre i morgen".

Det er gudhjelpe meg, akkurat slik jeg rundlurer meg selv!!!!!!

SLANKING TIL FORTVIVLELSE OG GLEDE

Når jeg ser tilbake, er det bare under graviditet jeg har tillatt meg å spise alt jeg har att lyst på. Jeg spiste minst en sjokoladeplate om dagen, og på bollene var det et tykt lag med smør, og da snakker vi tannsmør (tannavtrykk i smørlaget når en tar en bit). Det er vel ikke rart at jeg gikk opp mer enn 20 kilo hvert svangerskap:-)

Slankekurer er derfor noe jeg har praktisert nesten hele livet. Jeg er et vandrende kompetansesenter når det kommer til slanking. Jeg har stort sett prøvd de fleste dietter og siden jeg er en smule teoretisk anlagt, har jeg satt meg godt inn i mye av den kunnskap som finnes. Mange teorier er delvis motstridende så å bruk av sunn fornuft er kjempeviktig. Som på de fleste områder her i livet må en ikke være fanatisk. Ingen trær vokser rett inn i himmelen. Man bygger en stige av mange trær (les: teorier) og kanskje kan vi komme ganske nær himmelen som egentlig er uoppnåelig, akkurat som idealvekten er en utopi. Noe artikkelen under, som er opplysende angående utregning av kaloribehov, bekrefter.

http://www.aftenposten.no/100Sport/sprek/Slankemyten-stemmer-ikke---Jeg-avkrefter-den-hver-dag-581526_1.snd

Derfor, selv om vi slanker oss må vi allikevel være fornøyde med oss selv. Slanking må ikke være et uttrykk for at man er missfornøyd med sin kropp, men heller se det som en prosess likt med at man trimmer. Selv om man trener for å bli i bedre form behøver en ikke være missfornøyd med den yteevnen man allerede har, en vil bare gjøre noe bra enda bedre. Så og med slanking, jeg er glad i kroppen min jeg liker den men vil kanskje føle meg vel med et par færre kilo.

Nå er det lunchtid her i Frankrike (den taes veldig alvorlig, hele folket spiser et varmt måltid mellom 12 og 14), derfor må jeg avslutte dette blogginnlegget, for er det noe vi slankere gjør så er det å sette pris på måltidene. Det er vel naturlig at det blir sånn, med så mye fokus vi har på mat. Men med tanke på hvor mange ganger vi spiser bare på en uke, må en vel kunne trekke den (om noe tynne) konklusjonen; at slanking når alt kommer til alt, også er en stor kilde til glede, matglede. Egentlig synes jeg litt synd på de som bare spiser for å bli mette, 

DEN SOM VENTER PÅ NOE GODT FRA VOGA VENTER LENGE MEN IKKE FORGJEVES

Det forrige huset vi hadde i Frankrike var et knøtta lite byhus (tre etasjer på 22m2 hver seg). Derfor var alle møblene, om ikke i dvergstørrelse, så  ihvertfall  det min svigermor kaller små og nette. Når vi nå har flyttet til et større hus passet ikke spisebordet inn, det ble svært puslete og så veldig ensomt ut i spisekroken. Bordet var et veldig nydelig eikebord, laget av en møbelsnekker rett over grensen (i Spania). Derfor var det med stor sorg vi innså at det ikke kunne være med på flyttelasset.

Heldigvis er snekkeren vi brukte til oppusningen av det nye huset en smart mann, han foreslo at vi kunne lage en ny topp men beholde understellet. Så supert!!!! Det er nemlig de smekre bena som var det aller vakreste på det gamle bordet.

Så var det stolene da. Siden bordet ble utvidet til å romme tre stoler på hver side og vi hadde bare fire spiseplasser i det gamle byhuset, måtte vi finne på noe nytt. Det var umulig å få tak i to til av samme sorten, det var ihvertfall den forklaringen (unnskyldningen) jeg kom med til mannen min. Sannheten var vel omtrent slik; jeg følte at de gamle stolene ikke passet inn i den nye bungalowen vår. Det er nesten umulig å vinne med slik argumentasjon ovenfor mannen min. Hans mening er at utskifting av brukbare møbler er sløseri, en stol er en stol, og de gamle var til og med veldig bekvemme. Heldigvis er han ikke like vel-bevandret i netthandel som sin fru (jeg aspirerer snart til sort belte, legger inn masse trening) så han godtok begrunnelsen om at det ei fantes flere av samme sorten å få kjøpt i det ganske franske land.

Jeg hadde lyst på stoler som understreket husets funkispreg og som kunne hore opp det gammeldagse eikebordet. (Jeg elsker å sette to stiler/epoker mot hverandre, det er det som, etter min mening, gir personlig stil og vitner om at man har egen smak og ikke blindt må følge en "oppskrift". Jeg er veldig glad i de gamle funkis klassikerne, men de er så ekstremt dyre at det er en umulighet. Løsningen er Voga (http://www.voga.com) som produserer replika møbler av kjente designere.

Valget falt på PK11 (høres ut som en fjelltopp i Nepal), vi la inn en bestilling og ble lovet levering i overgangen fra mai til juni, et tidspunkt hvor vi befant oss i Norge. Det er heldigvis mange veldig hjelpsomme mennesker her nede, så støttekontakt ble skaffet. Hun holdt jevnlig kontakt med Voga, men fikk en formening om at alt var ganske ullent. Derfor til alle dere som skal kjøpe fra dette stedet; fortvil ikke selv om leveringen trekker ut i langdrag og man får en sterk følelse av at ingen på Voga egentlig vet hvor langt varen har kommet i produksjonsprosessen, den bestilte godbiten vil komme frem til slutt. For vårt vedkommende skjedde det i går, nesten et halvt år etter bestilling.

Her er stolene kommet på plass og jeg er superfornøyd med resultatet. De er etter min ringe ekspertise veldig bra utført og  oser av en luksus og kvalitet som hinter et langt høyere prisnivå enn faktisk kostnad. Man sitter igjen med godkjøpfølelsen, som etter min mening er en svært undervurdert sinntilstand. Det er et ordtak som lyder: "den som hevder at penger ikke kan kjøpe lykke, har gått inn i feil butikk." Jeg vil for egen regning legge til: Når man har gjort et røverkjøp føler man seg ikke bare lykkelig men også veldig smart, av typ: man har spilt spillet så bra at man står igjen som en vinner og ekte connaisseur.

KONKLUSJON:
NÅR MAN HAR GJORT ET SKIKKELIG VARP, ER DET EMOSJONELLE RESULTATET; LYKKE PARRET MED  MESTRINGSFØLELSE, NESTEN DEN BESTE PSYKISKE TILSTANDEN MAN KAN BEFINNE INNEHA.

SOM MIN VENNINNE SIER: MAN HAR TATT SINNTILSTANDEN  OPP I FUGL.

HVA ER EN IT JENTE?

Når vi leser motereportasjer i den kulørte ukepressen er det ofte bilder av IT jentene. Jeg har til nå trodd at begrepet refererer seg til unge fremadstormende trend og klesbeviste unge jenter som jobber med it (data relaterte yrker).

Men ved en mer nøye lesing av teksten gikk det frem at få om ingen av de avbildede unge møer arbeidet med computere. Jeg hater løse tråder, er litt nerdete der, så frem med herr pc for research av ordet "IT-jenter" og for en rask oppdatering av kunnskapsnivå.

IT JENTE ER:
Selve begrepet stammer fra filmen "It" med Clara Bow (1927). Med denne filmen ble hun en megastor stjerne og ble kjent under kallenavnet: "It girl" og hun regnes som den første IT-jenta. På sitt mest populære mottok hun over 45 000 fanbrev i måneden.

KONSEPTETS HISTORIE ( referanse: https://en.wikipedia.org/wiki/It_(1927_film)

Oppfinnelsen/konstruksjonen av konseptet tillegges to kilder:

A) 
Den første gangen fenomenet "IT" er beskrevet finner vi i novellen "Mrs. Bathurst"  fra 1904 av R. Kipling

"It isn't beauty, so to speak, nor good talk necessarily. It's just 'It'. Some women will stay in a man's memory if they once walk down the street."

B)
Konseptet "IT" ansees vanligvis å være oppfunnet av Elinor Glyn, hun beskriver fenomenet i en todels historie  i Cosmopolitian i 1927.
(Elinor Glyn var en engelsk forfatter som spesialiserte seg på romantiske historier og var etter den tidens moralstandard ansett som våvet, men hadde stor påvirkningskraft.)

"That quality possessed by some which draws all others with its magnetic force. With 'It' you win all men if you are a woman and all women if you are a man. 'It' can be a quality of the mind as well as a physical attraction."

Det var Elinor Glyn som utpekte Clara Bow til å være personifiseringen av "The IT Girl".

https://www.youtube.com/watch?v=XAgVeTW7hNA (Film snutter av med Clara Bows livshistorie)

Ali McGraw

Siden fikk populærkulturen mange ulike typer it-jenter, som Gloria Swanson, Greta Garbo, Audrey Hepburn, Edie Sedgewick, Ali McGraw og Jane Birkin.

DAGENS IT JENTER

Kendall Jenner og Gigi Hadid

En  IT jente er en kvinne som er langt over middels opptatt av mote og med en selvstendig smak. IT jenta ønsker å være i fokus og vil ha oppmerksomhet. Hun må ha til fulle gode nok midler og bakgrunn og kontaktnett  til å bedrive denne interessen. Damen er som regel en trendsettende blogger, modell eller skuespiller. Uansett hvilket yrke de har, er de veldig profilerte på på sosiale media som for eksempel Instagram. Hun skaper på mange måter sin identitet og markedsverdi gjennom denne aktiviteten. Mange markedsførere ønsker å bruke kvinner som er profilert med mange følgere gjennom dette får deres produkter ekstra publisitet.

Her er linken til en oversikt over de hotteste IT jentene på instagram.

http://stylista.no/trender-og-guider/it-jentene-du-b%C3%B8r-f%C3%B8lge-p%C3%A5-instagram