Når jeg leser beskrivelsen under meg selv under "om meg" i denne bloggen skvetter jeg. Sexy er vel ikke spot on hvordan jeg ser meg selv. Jeg fremstår som litt over kanten kjekk, en holdning jeg ikke akkurat anser å være helt meg.
Men hvorfor skrev jeg det likevel? Det var min datter som foreslo innholdet i "om meg". Min første tanke var ikke å følge hennes anbefaling. Men etter nærmere ettertanke kom jeg til at; jo, jeg vil beskrive meg slik. Jeg vil ikke fortsette å være det min foreldregenerasjon var så flinke til; skape beskjedne barn som senere ble forsiktige voksne. Et ekko av jantelovens "du skal ikke tro du er noe".
Nei, selv om jeg ikke er så frampå som beskrevet, vil jeg allikevel våge å stå frem som om jeg er slik. La bare folk tenke "hun tror hun er noe". I stedet for å prøve å være usynlig har jeg kledd meg i fullt påfugl-kostyme. Selv om den er litt uekte er det godt å våge å være i overkant.
Nå som livet er mer enn halvgått og vi om ikke så altfor lenge skal vandre inn i glemselen, er det etter min mening viktig å virkelig leve livet. Vi har barn som klarer seg selv og de fleste av oss har ikke lenger ansvar for gamle foreldre.
Dette er med andre ord nå vi kan nyte livet uten å ha dårlig samvittighet. Jeg ser denne epoken som den aller beste vi har her på jorden. Da er det trist hvis vi ikke bruker den til å finne nye sider av oss selv. Vi må våge å være tydeligere og tryggere i den personligheten vi har.
Når jeg ligger i graven vil jeg heller at man husker meg fordi jeg var farverik, enn å være et menneske ingen husker. Vi får heller tåle litt baksnakking. Tidligere i livet var målet å bli likt av hele verden, den epoken er heldigvis over. Nå er fokus å like oss selv og å fremelske våre beste kvaliteter og å utvikle oss videre og lenger selv om vi har passert 60.
Vi skal synes, vi er ikke klare for glemselen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar