Det jeg skal skrive om nå ligger nær opptil det jeg skrev om i den første delen av "barnas frihet". Det jeg skal vektlegge i dag er barnas rett til ikke å vite.
Jeg poengterte i den første delen at vi foreldre har et mål og det er at barna våre skal ha det bra. Det verste som kan skje oss er at det tilstøter dem noe. Aller verst, hvis det kunne vært unngått. Da vet vi at vi aldri vil være i stand til å tilgi oss selv.
Vi vokter over barna dag og natt med all vår energi. Men vi vet at vi ikke alltid kan være til stede. Derfor må vi lære barna å passe på seg selv. Unger er født tankeløse, de durer i vei uten særlig impulskontroll. Vi må lære dem hva som er farlig. Det begynner som regel med stikkontakter og varme ovner. Så må vi lære dem å bli forsiktige i trafikken. Det er vanskelig og det krever en del repetisjoner om hvor galt det kan gå hvis de ikke passer seg. Hvis man understreker farene med eksempler og bilder vil poden bli såpass engstelig at det øker sannsynlighet for større forsiktighet i trafikken.
Så kommer vi til skumle menn. Jeg husker så veldig godt da jeg satte meg ned med vår eldste datter for å ta "skumle menn praten", Hun tidde helt stille og øynene hennes ble større og større under mitt foredrag. Det hele endte med at hun plutselig begynte hyle og å strigråte, det var nesten umulig å få henne til å stoppe. Hennes verden var knust. Hun hadde til nå trodd at jorden var et supert sted hvor alle ville henne vel.
Jeg har etter det aldri vært redd for at skumle menn skulle ha noen som helst mulighet for å få tak i henne. Hun var over alle hauger før mennene i det hele tatt hadde sett henne. En dag hun var på butikken brøt det ut et uventet heftig regnvær, i samme butikk var pappen til et av nabobarna, han tilbød henne skyss hjem. Hun så strengt på ham og avviste tilbudet på det mest bestemte.
Men det er naturligvis forskjell på barn. En venninne hadde samme praten med sin sønn og han lurte veldig på hva slags godterier disse skumle mennene hadde å tilby små barn. Hun skjønte at den unge mannens sug etter søtt var sterkere enn noen angst hun kunne skape. De kom derfor frem til en enighet. Hvis fremmede tilbød han noe godt skulle han løpe fort og rett hjem til henne og så skulle hun doble mengden med søtsaker.
Poenget mitt er at angst er individuelt men oftest et veldig kraftig våpen. Samtidig som det er ekstremt effektivt. Gjør man barnet veldig engstelig for noe, unngår man at de i det hele tatt vil prøve det ungen er avart mot. På den andre siden vil vi jo ha harmoniske glade unger og da er det ikke bra med for mye angst. Jeg tror at vi må være veldig nøye med hva vi advarer mot og da i særdeleshet mot medmennesker. Man kan leve et ganske greit liv selv om man er redd i trafikken men mister man tiltro til omverdenen og individene der, taper livet mange av sine kvaliteter.
Jeg runder av med et eksempel fra jeg var ung. På det tiden var IRA aktive og de sprengte bomber som krevde menneskeliv da spesielt i London. Dette til tross, London ble ikke av den grunn et mindre attraktivt reisemål. Vi dro dit i flokker og køet for å komme inn på nattklubbene. I inngangsdøren ble vesker bare overfladisk sjekket for bomber, denne slendrianen medførte økt risiko. Men skremte de oss, ble det mindre festing? Ikke i det hele tatt, lykkelig nøt vi Londons uteliv til tidlige morgentimer. Vi viste at det var en bitte liten risk for å bli bombeoffer. Denne risken ble sterkt overgått av hvor moro det var å feste i metropolen, trusselen fra IRA hemmet overhode ikke den nattlige utfoldelse.
Nok en gang ble glede veid mot risiko. Noen ting må vi innprente podene våre, men det må gjøres med nennsom hånd ellers kan vi lett begrense livene til våre barn. Unger skal åpne seg fortrøstningsfullt mot verden ikke snu seg bort i angst. Angsten er det oss foreldrenes lodd å bære. Vi få heller sitte hjemme å bite negler, mens vi gleder oss over at barna tar for seg av livet. Trøsten er den samme som vi hadde dengang da i London: Det er heldigvis få bomber der ute.
lørdag 17. oktober 2015
onsdag 14. oktober 2015
BARNAS FRIHET 1
Noe av det farligste vi gjør er å kjøre bil. Til tross for dette øker bilbruken enormt i hele verden. Nei, slapp av, dette er ikke et innlegg i miljødebatten, bare en illustrasjon på at vi mennesker er villig til å ta risiko når det gir oss store fordeler.
Når det kommer til hvordan vi behandler barna er det stikk motsatt. Vi tar fra dem godene for selv å unngå å risikere noe.
Største engstelse for foreldre er at noe vondt skal tilstøte barna, skader eller sykdom. Vi gjør alt vi kan for at så ikke skal inntreffe. Grensene for hva som ansees som risiko innsnevres stadig. Når jeg lærte å sykle var det ingen som brukte hjelm. Jeg vokste opp i en nybygd drabantby hvor stort sett alle familiene bestod av unge foreldre med barn. Vårt borettslag lå rundt en bratt bakke. Det var i denne bakken alle vi barna lærte å sykle. Jeg kan huske masse skrubbsår men ingen alvorlige hodeskader. Nå ansees det som en dårlig foreldre-skap å ikke sette på en hjelm. Ja det er nesten en barnevern-sak.
Nå mener jeg ikke det er noe galt i hjelmbruk men i vår kamp for å unngå ulykker og sykdom setter vi inn en masse tiltak. Vi følger barna med haukeblikk og oppfordrer stendig til forsiktighet. Jeg bruker et velbrukt eksempel, tre-klatringen. Det var ikke det at mine foreldre anså det som greit at jeg klatret høyt opp i trærne ( jeg var utrolig nok en god klatrer), men de viste det ikke. Når vi barna gikk ut for å leke var det ingen voksenpersoner der til å sette grenser.
Vår frihet baserte seg mye på klart avskilte voksen og barne verdener. Nå har pressen og nettet sterkt fokus på barn. Foreldre oversvømmes av informasjon om alt som kan gå galt. De aller flest setter det å være gode foreldre som det aller viktigste, man vil ikke svikte. Derfor løper man rundt og finner føre var løsninger. Vi følger og vi har grupper. Nesten alle fysiske utfoldelser foregår nå som organiserte aktiviteter.
Barna har mistet mye av sin frihet. Satt på spissen er det som 24-7 å være omgitt av fangevoktere. Ikke rart at mange har funnet et eget hemmelig liv på nettet.
Jeg husker at jeg som liten måtte gå alene som femåring til balletten fordi min søster var syk. Sett tilbake var dette nesten galskap. Jeg måtte gå ganske langt 1,1 km, 13min beregnet gåtid for voksne (gmap). Nesten fremme møtte jeg to store gutter, sikkert ikke mer enn åtte år gamle. De sperret veien for meg og jeg kan fremdeles huske at jeg skrekkslagen stirret ned i sølepyttene på grusveien. Jeg var kjemperedd, men så kom jeg på at jeg hadde to bunter med luntetråd i lommen. Dette tilbød jeg dem mot fritt leide, Tilbudet ble akseptert og jeg kom meg frem til balletten uten andre men enn et bankende hjerte.
Dette er ikke oppskriften på god barneoppdragelse, jeg vet det, men denne episoden og andre har gitt meg en selvtillit på at jeg mestrer problemer. Den dag i dag her jeg en grunnfølelse i ryggraden om at det ordner seg.
Nå er det nesten slik at barna lever under sterk bevoktning til de blir russ. Da er de med ett voksne og skal klare alt. Mor og far sitter tilbake utslitte etter tyve år med vedvarende angst og oppfølging. De er lykkelige over at foreldreskap-jobben er gjort. Barna på sin side har ikke blitt forberedt og trent til å ta fullt ansvar. Etter min mening er at dette er et stort problem, å gå fra absolutt skjermet-het til et liv hvor nesten alt er usikkert. Man står plutselig med ansvaret for å finne husvære, ta utdannelse og å være økonomisk ansvarlig for eget liv.
Etter min mening er det ikke rart at så mange unge faller utenfor og har problemer med å delta i samfunnslivet. De har aldri blitt opplært til å ta initiativ, de bli som oftest fortalt hva de skal gjøre og hvordan det bør gjennomføres.
Det å ha en mer avslappet barne oppdragelse er vanskelig. Man er både redd for andres kritikk, og ikke minst, man er kjemperedd for at noe fryktelig kan skje, og at man i ettertid vil anklage seg selv for ikke å ha passet godt nok på. Dette er en høy pris å betale, men hvis det er barnas psykiske helse som er viktigst så tror jeg at denne prisen må betales. Skal man lære å gå må man falle, og det er best å falle når det er noen som kan trøste og oppmuntre en til å gå videre.
Når det kommer til hvordan vi behandler barna er det stikk motsatt. Vi tar fra dem godene for selv å unngå å risikere noe.
Største engstelse for foreldre er at noe vondt skal tilstøte barna, skader eller sykdom. Vi gjør alt vi kan for at så ikke skal inntreffe. Grensene for hva som ansees som risiko innsnevres stadig. Når jeg lærte å sykle var det ingen som brukte hjelm. Jeg vokste opp i en nybygd drabantby hvor stort sett alle familiene bestod av unge foreldre med barn. Vårt borettslag lå rundt en bratt bakke. Det var i denne bakken alle vi barna lærte å sykle. Jeg kan huske masse skrubbsår men ingen alvorlige hodeskader. Nå ansees det som en dårlig foreldre-skap å ikke sette på en hjelm. Ja det er nesten en barnevern-sak.
Nå mener jeg ikke det er noe galt i hjelmbruk men i vår kamp for å unngå ulykker og sykdom setter vi inn en masse tiltak. Vi følger barna med haukeblikk og oppfordrer stendig til forsiktighet. Jeg bruker et velbrukt eksempel, tre-klatringen. Det var ikke det at mine foreldre anså det som greit at jeg klatret høyt opp i trærne ( jeg var utrolig nok en god klatrer), men de viste det ikke. Når vi barna gikk ut for å leke var det ingen voksenpersoner der til å sette grenser.
Vår frihet baserte seg mye på klart avskilte voksen og barne verdener. Nå har pressen og nettet sterkt fokus på barn. Foreldre oversvømmes av informasjon om alt som kan gå galt. De aller flest setter det å være gode foreldre som det aller viktigste, man vil ikke svikte. Derfor løper man rundt og finner føre var løsninger. Vi følger og vi har grupper. Nesten alle fysiske utfoldelser foregår nå som organiserte aktiviteter.
Barna har mistet mye av sin frihet. Satt på spissen er det som 24-7 å være omgitt av fangevoktere. Ikke rart at mange har funnet et eget hemmelig liv på nettet.
Jeg husker at jeg som liten måtte gå alene som femåring til balletten fordi min søster var syk. Sett tilbake var dette nesten galskap. Jeg måtte gå ganske langt 1,1 km, 13min beregnet gåtid for voksne (gmap). Nesten fremme møtte jeg to store gutter, sikkert ikke mer enn åtte år gamle. De sperret veien for meg og jeg kan fremdeles huske at jeg skrekkslagen stirret ned i sølepyttene på grusveien. Jeg var kjemperedd, men så kom jeg på at jeg hadde to bunter med luntetråd i lommen. Dette tilbød jeg dem mot fritt leide, Tilbudet ble akseptert og jeg kom meg frem til balletten uten andre men enn et bankende hjerte.
Dette er ikke oppskriften på god barneoppdragelse, jeg vet det, men denne episoden og andre har gitt meg en selvtillit på at jeg mestrer problemer. Den dag i dag her jeg en grunnfølelse i ryggraden om at det ordner seg.
Nå er det nesten slik at barna lever under sterk bevoktning til de blir russ. Da er de med ett voksne og skal klare alt. Mor og far sitter tilbake utslitte etter tyve år med vedvarende angst og oppfølging. De er lykkelige over at foreldreskap-jobben er gjort. Barna på sin side har ikke blitt forberedt og trent til å ta fullt ansvar. Etter min mening er at dette er et stort problem, å gå fra absolutt skjermet-het til et liv hvor nesten alt er usikkert. Man står plutselig med ansvaret for å finne husvære, ta utdannelse og å være økonomisk ansvarlig for eget liv.
Etter min mening er det ikke rart at så mange unge faller utenfor og har problemer med å delta i samfunnslivet. De har aldri blitt opplært til å ta initiativ, de bli som oftest fortalt hva de skal gjøre og hvordan det bør gjennomføres.
Det å ha en mer avslappet barne oppdragelse er vanskelig. Man er både redd for andres kritikk, og ikke minst, man er kjemperedd for at noe fryktelig kan skje, og at man i ettertid vil anklage seg selv for ikke å ha passet godt nok på. Dette er en høy pris å betale, men hvis det er barnas psykiske helse som er viktigst så tror jeg at denne prisen må betales. Skal man lære å gå må man falle, og det er best å falle når det er noen som kan trøste og oppmuntre en til å gå videre.
søndag 11. oktober 2015
FÅRIKÅL PÅ 1..2..3....SOM TAR 7 TIMER
Nå har vi kommet en liten tur hjemom. Her er butikkene fulle av årets superfine lammekjøtt. Det er vel ikke tvil om at kvaliteten på norsk lam ligger i verdenstoppen. Kålen her i landet er annerledes enn den vi finner i Frankrike. Det kjølige klimaet vi har her nordpå, gjør at kålen vokser saktere og grønnsaken får en fasthet som er helt super til fårikål.
Når jeg sier fårikål må jeg innrømme at jeg ljuger, jeg jukser, det brukes lammekjøtt. Min mor som var av gammel bondeætt brukte sauekjøtt, og da bare de bitene som var til overs når stek, koteletter og andre edlere deler var skjært vekk. Dette er nok den riktige måten, men etter min mening er smaken for særegen og for fet etter dagens standard.
Dette er nok derfor jeg og mange andre "barn" ikke likte/liker fårikål. Barn har langt mer følsom smakssans enn oss voksne. I tillegg syntes jeg det var ekkelt å spise mat som inneholdt rekeøyne, For det var det jeg trodde at de hele pepperkornene var. Jeg så jo også at de voksne heller ikke likte rekeøynene, alle plukket dem ut og la den på kanten av asjetten uten å spise dem.
Jeg er fremdeles ikke så begeistret for den spesielle sauesmaken. Når vi spiser fårikål er det festmat, derfor bruker jeg lammekjøtt. Jeg har kommet til at bogstykkene er supre. De har heller ikke for mye fett og sener.
Så til tilberedelsen:
1) Ta en stor kasserolle (må kunne sette i varm stekeovn)
2) Risl et tynt lag med matolje eller smør i bunnen av gryten.
3) Dekk bunnen til med kjøttstykker. Salt og pepre (tradisjonelt bruker man hele pepperkorn, men de minner meg fremdeles om reker, jeg synes også det er greiere med pepper fra kvern, men ønsker man hele pepperkorn, strø i vei!)
4) Kål. Jeg skjærer kålen først opp i to og kutter hver halvdel i ca 2 cm tykke skiver, disse legges i et lag over kjøttet. Salt også dette lett og fyll en tesil med en spiseskje hvetemel som drysses over kålen.
Dette ( punkt 3 og 4 )gjentas en eller flere ganger. Men det skal sluttes med et kål-lag. Jeg bruker også en bunt persille, hvis jeg har husket å kjøpe det. Den klipper jeg opp og strør over kjøttlagene.
5) Hell over ca 5 dl kokende vann
6) Still en kokeplate på 7 (koke poteter temperatur) og sett over kasserollen. Sett samtidig på stekeovnen på 100 grader. Når kasserollen kommer opp i kok, settes den inn i stekeovnen. Husk å sette på lokket.
7) La den stå i 6-7 timer. Etter det er maten klar og har blitt den beste fårikålen du noen gang har spist.
Hvis jeg skal ut en tur setter jeg termostaten ned på 90 grader for å være helt på den sikre siden.
8) Siden det er festmat serveres fårikålen med små og delikate poteter.
Viktig: Husk å beregne rikelig, for det går unna. Hver gang vi har hatt fårikål går mannen min etterpå å sutrer over maveknip. Han klarer ikke å stoppe, når han er mett, han må bare ha litt til og litt til....og så bittelitt til. Det er ikke noe problemer med rester for fårikålen er nesten best dagen derpå.
PS. Hvis jeg ikke er i en slankeperiode unner jeg meg flatbrød som tilbehør.
Når jeg sier fårikål må jeg innrømme at jeg ljuger, jeg jukser, det brukes lammekjøtt. Min mor som var av gammel bondeætt brukte sauekjøtt, og da bare de bitene som var til overs når stek, koteletter og andre edlere deler var skjært vekk. Dette er nok den riktige måten, men etter min mening er smaken for særegen og for fet etter dagens standard.
Dette er nok derfor jeg og mange andre "barn" ikke likte/liker fårikål. Barn har langt mer følsom smakssans enn oss voksne. I tillegg syntes jeg det var ekkelt å spise mat som inneholdt rekeøyne, For det var det jeg trodde at de hele pepperkornene var. Jeg så jo også at de voksne heller ikke likte rekeøynene, alle plukket dem ut og la den på kanten av asjetten uten å spise dem.
Jeg er fremdeles ikke så begeistret for den spesielle sauesmaken. Når vi spiser fårikål er det festmat, derfor bruker jeg lammekjøtt. Jeg har kommet til at bogstykkene er supre. De har heller ikke for mye fett og sener.
Så til tilberedelsen:
1) Ta en stor kasserolle (må kunne sette i varm stekeovn)
2) Risl et tynt lag med matolje eller smør i bunnen av gryten.
3) Dekk bunnen til med kjøttstykker. Salt og pepre (tradisjonelt bruker man hele pepperkorn, men de minner meg fremdeles om reker, jeg synes også det er greiere med pepper fra kvern, men ønsker man hele pepperkorn, strø i vei!)
4) Kål. Jeg skjærer kålen først opp i to og kutter hver halvdel i ca 2 cm tykke skiver, disse legges i et lag over kjøttet. Salt også dette lett og fyll en tesil med en spiseskje hvetemel som drysses over kålen.
Dette ( punkt 3 og 4 )gjentas en eller flere ganger. Men det skal sluttes med et kål-lag. Jeg bruker også en bunt persille, hvis jeg har husket å kjøpe det. Den klipper jeg opp og strør over kjøttlagene.
5) Hell over ca 5 dl kokende vann
6) Still en kokeplate på 7 (koke poteter temperatur) og sett over kasserollen. Sett samtidig på stekeovnen på 100 grader. Når kasserollen kommer opp i kok, settes den inn i stekeovnen. Husk å sette på lokket.
7) La den stå i 6-7 timer. Etter det er maten klar og har blitt den beste fårikålen du noen gang har spist.
Hvis jeg skal ut en tur setter jeg termostaten ned på 90 grader for å være helt på den sikre siden.
8) Siden det er festmat serveres fårikålen med små og delikate poteter.
Viktig: Husk å beregne rikelig, for det går unna. Hver gang vi har hatt fårikål går mannen min etterpå å sutrer over maveknip. Han klarer ikke å stoppe, når han er mett, han må bare ha litt til og litt til....og så bittelitt til. Det er ikke noe problemer med rester for fårikålen er nesten best dagen derpå.
PS. Hvis jeg ikke er i en slankeperiode unner jeg meg flatbrød som tilbehør.
fredag 9. oktober 2015
DET ER STILIG Å FORANDRE MENING
Min mor klandret meg ofte for ikke å holde fast på meninger. Men du sa at du likte......Det var en anklagelese. I hennes verden var det slik at hvis du hadde valgt noe, holdt du fast ved det resten av din livstid. For eksempel, som nygifte kjøpte hun og far et salongbord. Dette bordet stod fremdeles i stuen da hun døde.
Jeg skal ikke her ta til orde for en bruk og kast mentalitet, men for meg er det utrolig at man kan leve et helt liv uten å endre smak. Vi påvirkes og jeg mener at det er viktig og riktig. Den dagen vi ikke lenger endrer stil eller evner å skifte mening har vi stivnet. Vi er ikke lenger mennesker i utvikling. Livet i seg selv er en utvikling. Selv om vi siste halvdel av liver utvikler oss mot alderdom og død er det likevel reise i forandring.
Det finnes krefter inni oss mennesker som prøver å motvirke både endringer i preferanser og synsmåter. Ønsket om å forsvare den vi er og hva vi står for er ofte i veien for gjensidig meningsutveksling. I en diskusjon er mange av oss mer opptatt av hva vi skal si, bevise at vi har rett når vi får ordet, enn å lytte til hva andre har å mener. På den måten bekrefter/repeterer vi våre egne synspunkter for oss selv, i stedet for å gripe og lære av visdommen i motpartens argumentasjon. Hvis vi kunne klart nettopp dette, utvide egen kunnskap med andres viten, vokser på en måte databasen for egen kunnskap og gjør beslutningsprosessen enda et lita hakk mer avansert.
Til bake til et mindre alvorlig område, nemlig interiør. Mine døtre har i de senere år kommet til det stadiet i livet da de skal innrede egne boliger. Jeg må si at i begynnelsen likte jeg ikke deres møblering, men etter hvert grodde deres stil inni meg og forandret også mine interiør preferanser. Jeg har nå funnet roen i en mer minimalistisk interiør-stil og liker ikke lenger overfylte rom. Jeg tror på nåværende tidspunkt at jeg vil ha det sånn resten av livet, men jeg vet også at jeg evner å skifte mening og det gjør meg glad. Jeg lar meg fremdeles påvirke og jippi for det, håper at det vil vare livet ut.
Jeg skal ikke her ta til orde for en bruk og kast mentalitet, men for meg er det utrolig at man kan leve et helt liv uten å endre smak. Vi påvirkes og jeg mener at det er viktig og riktig. Den dagen vi ikke lenger endrer stil eller evner å skifte mening har vi stivnet. Vi er ikke lenger mennesker i utvikling. Livet i seg selv er en utvikling. Selv om vi siste halvdel av liver utvikler oss mot alderdom og død er det likevel reise i forandring.
Det finnes krefter inni oss mennesker som prøver å motvirke både endringer i preferanser og synsmåter. Ønsket om å forsvare den vi er og hva vi står for er ofte i veien for gjensidig meningsutveksling. I en diskusjon er mange av oss mer opptatt av hva vi skal si, bevise at vi har rett når vi får ordet, enn å lytte til hva andre har å mener. På den måten bekrefter/repeterer vi våre egne synspunkter for oss selv, i stedet for å gripe og lære av visdommen i motpartens argumentasjon. Hvis vi kunne klart nettopp dette, utvide egen kunnskap med andres viten, vokser på en måte databasen for egen kunnskap og gjør beslutningsprosessen enda et lita hakk mer avansert.
Til bake til et mindre alvorlig område, nemlig interiør. Mine døtre har i de senere år kommet til det stadiet i livet da de skal innrede egne boliger. Jeg må si at i begynnelsen likte jeg ikke deres møblering, men etter hvert grodde deres stil inni meg og forandret også mine interiør preferanser. Jeg har nå funnet roen i en mer minimalistisk interiør-stil og liker ikke lenger overfylte rom. Jeg tror på nåværende tidspunkt at jeg vil ha det sånn resten av livet, men jeg vet også at jeg evner å skifte mening og det gjør meg glad. Jeg lar meg fremdeles påvirke og jippi for det, håper at det vil vare livet ut.
mandag 5. oktober 2015
BYGDEDYRET FINNES OGSÅ I FRANKRIKE
Agatha Cristies miss Marple løste kompliserte mordgåter med menneskekunnskap som viktigste våpen. Hennes kjennskap til forskjellige personlighets typer hadde hun fått ved å studere beboerene i den lille landsbyen hvor hun bodde, St. Mary Mead, en typisk gammeldags engelsk landsby.
Her i vår lille franske landsby er det litt på samme måte. Ikke det at det finnes mordgåter som skal oppklares, men man får kjennskap og nær kontakt med mange type mennesker. Hjemme omgåes man helst folk som har samme bakgrunn og verdigrunnlag som en selv. Her nede er vi så få nordmenn at man må "ta til takke med" de som til enhver tid befinner her.
Vi har derfor blitt kjent med mennesker som vi aldri ville ha vært sammen med hjemme. Alle er ved nærmere kjennskap vist seg som veldig hyggelige mennesker. Jeg tror at dette har både gjort meg til en bedre menneskekjenner og jeg håper jeg har fått større respekt for forskjellene i andres verdigrunnlag. Forhåpentligvis har dette gjort meg mer moden og tolerant.
Her som i St. Mary Mead er det mye sladder og jeg må bekjenne at jeg er langt i fra uinteressert i denne. Hjemme lever vi lenger fra hverandre så det er lettere å vise en polert fasade. Her har vi ikke om ikke full oversikt så allikevel en ganske god peiling på hverandres liv og levnet. Det er til tider som om man deltar i en realetyserie.
Problemer er at lokal sladder kan skape bygdedyr. Slik at det gjennom sladder blir en felles oppfatning om hvem som egentlig ikke hører inn. Det blir på en måte som å være på barneskolen igjen. Noen er kule å være sammen med men andre er sosialt spedalske, man er redd for å være sammen med dem av redsel for at deres upopularitet skal smitte over. Personer usikre på sin egen plassering i gruppen kan derfor bli ekstra avvisende som for å understreke avstanden mellom seg selv og de upopulære. Voksenmobbing på sitt beste, det å ikke møte blikk, det å ikke invitere inn i fellesskapet
Alle snakker om hvor viktig det er å være medmenneske men mange glemmer at begrepet bør skje i praksis og ikke bare være tomme ord. Man bør være bevist og se om noen er utenfor det man kaller det gode selskap. Da må det strekkes ut en hånd, selv om vedkommende er kjedelig, drikkfeldig, gjerrig eller frekk. Hvis man mister en og annen venn fordi man er sammen med uglesette medlemmer av fellesskapet er det helt greit. Det er uansett venner man godt kan unnvære.
Her i vår lille franske landsby er det litt på samme måte. Ikke det at det finnes mordgåter som skal oppklares, men man får kjennskap og nær kontakt med mange type mennesker. Hjemme omgåes man helst folk som har samme bakgrunn og verdigrunnlag som en selv. Her nede er vi så få nordmenn at man må "ta til takke med" de som til enhver tid befinner her.
Vi har derfor blitt kjent med mennesker som vi aldri ville ha vært sammen med hjemme. Alle er ved nærmere kjennskap vist seg som veldig hyggelige mennesker. Jeg tror at dette har både gjort meg til en bedre menneskekjenner og jeg håper jeg har fått større respekt for forskjellene i andres verdigrunnlag. Forhåpentligvis har dette gjort meg mer moden og tolerant.
Her som i St. Mary Mead er det mye sladder og jeg må bekjenne at jeg er langt i fra uinteressert i denne. Hjemme lever vi lenger fra hverandre så det er lettere å vise en polert fasade. Her har vi ikke om ikke full oversikt så allikevel en ganske god peiling på hverandres liv og levnet. Det er til tider som om man deltar i en realetyserie.
Problemer er at lokal sladder kan skape bygdedyr. Slik at det gjennom sladder blir en felles oppfatning om hvem som egentlig ikke hører inn. Det blir på en måte som å være på barneskolen igjen. Noen er kule å være sammen med men andre er sosialt spedalske, man er redd for å være sammen med dem av redsel for at deres upopularitet skal smitte over. Personer usikre på sin egen plassering i gruppen kan derfor bli ekstra avvisende som for å understreke avstanden mellom seg selv og de upopulære. Voksenmobbing på sitt beste, det å ikke møte blikk, det å ikke invitere inn i fellesskapet
Alle snakker om hvor viktig det er å være medmenneske men mange glemmer at begrepet bør skje i praksis og ikke bare være tomme ord. Man bør være bevist og se om noen er utenfor det man kaller det gode selskap. Da må det strekkes ut en hånd, selv om vedkommende er kjedelig, drikkfeldig, gjerrig eller frekk. Hvis man mister en og annen venn fordi man er sammen med uglesette medlemmer av fellesskapet er det helt greit. Det er uansett venner man godt kan unnvære.
Abonner på:
Innlegg (Atom)