BARNAS FRIHET 1

Noe av det farligste vi gjør er å kjøre bil. Til tross for dette øker bilbruken enormt i hele verden. Nei, slapp av, dette er ikke et innlegg i miljødebatten, bare en illustrasjon på at vi mennesker er villig til å ta risiko når det gir oss store fordeler.

Når det kommer til hvordan vi behandler barna er det stikk motsatt. Vi tar fra dem godene for selv å unngå å risikere noe.

Største engstelse for foreldre er at noe vondt skal tilstøte barna, skader eller sykdom. Vi gjør alt vi kan for at så ikke skal inntreffe. Grensene for hva som ansees som risiko innsnevres stadig. Når jeg lærte å sykle var det ingen som brukte hjelm. Jeg vokste opp i en nybygd drabantby hvor stort sett alle familiene bestod av unge foreldre med barn. Vårt borettslag lå rundt en bratt bakke. Det var i denne bakken alle vi barna lærte å sykle. Jeg kan huske masse skrubbsår men ingen alvorlige hodeskader. Nå ansees det som en dårlig foreldre-skap å ikke sette på en hjelm. Ja det er nesten en barnevern-sak.

Nå mener jeg ikke det er noe galt i hjelmbruk men i vår kamp for å unngå ulykker og sykdom setter vi inn en masse tiltak. Vi følger barna med haukeblikk og oppfordrer stendig til forsiktighet. Jeg bruker et velbrukt eksempel, tre-klatringen. Det var ikke det at mine foreldre anså det som greit at jeg klatret høyt opp i trærne ( jeg var utrolig nok en god klatrer), men de viste det ikke. Når vi barna gikk ut for å leke var det ingen voksenpersoner der til å sette grenser.

Vår frihet baserte seg mye på klart avskilte voksen og barne verdener. Nå har pressen og nettet sterkt fokus på barn. Foreldre oversvømmes av informasjon om alt som kan gå galt. De aller flest setter det å være gode foreldre som det aller viktigste, man vil ikke svikte. Derfor løper man rundt og finner føre var løsninger. Vi følger og vi har grupper. Nesten alle fysiske utfoldelser foregår nå som organiserte aktiviteter.

Barna har mistet mye av sin frihet. Satt på spissen er det som 24-7 å være omgitt av fangevoktere. Ikke rart at mange har funnet et eget hemmelig liv på nettet.

Jeg husker at jeg som liten måtte gå alene som femåring til balletten fordi min søster var syk. Sett tilbake var dette nesten galskap. Jeg måtte gå ganske langt 1,1 km, 13min beregnet gåtid for voksne (gmap). Nesten fremme møtte jeg to store gutter, sikkert ikke mer enn åtte år gamle. De sperret veien for meg og jeg kan fremdeles huske at jeg skrekkslagen stirret ned i sølepyttene på grusveien. Jeg var kjemperedd, men så kom jeg på at jeg hadde to bunter med luntetråd i lommen. Dette tilbød jeg dem mot fritt leide, Tilbudet ble akseptert og jeg kom meg frem til balletten uten andre men enn et bankende hjerte.

Dette er ikke oppskriften på god barneoppdragelse, jeg vet det, men denne episoden og andre har gitt meg en selvtillit på at jeg mestrer problemer. Den dag i dag her jeg en grunnfølelse i ryggraden om at det ordner seg.

Nå er det nesten slik at barna lever under sterk bevoktning til de blir russ. Da er de med ett voksne og skal klare alt. Mor og far sitter tilbake utslitte etter tyve år med vedvarende angst og oppfølging. De er lykkelige over at foreldreskap-jobben er gjort. Barna på sin side har ikke blitt forberedt og trent til å ta fullt ansvar. Etter min mening er at dette er et stort problem, å gå fra absolutt skjermet-het til et liv hvor nesten alt er usikkert. Man står plutselig med ansvaret for å finne husvære, ta utdannelse og å være økonomisk ansvarlig for eget liv.

Etter min mening er det ikke rart at så mange unge faller utenfor og har problemer med å delta i samfunnslivet. De har aldri blitt opplært til å ta initiativ, de bli som oftest fortalt hva de skal gjøre og hvordan det bør gjennomføres.

Det å ha en mer avslappet barne oppdragelse er vanskelig. Man er både redd for andres kritikk, og ikke minst, man er kjemperedd for at noe fryktelig kan skje, og at man i ettertid vil anklage seg selv for ikke å ha passet godt nok på. Dette er en høy pris å betale, men hvis det er barnas psykiske helse som er viktigst så tror jeg at denne prisen må betales. Skal man lære å gå må man falle, og det er best å falle når det er noen som kan trøste og oppmuntre en til å gå videre.