BARNAS FRIHET 2

Det jeg skal skrive om nå ligger nær opptil det jeg skrev om i den første delen av "barnas frihet". Det jeg skal vektlegge i dag er barnas rett til ikke å vite.

Jeg poengterte i den første delen at vi foreldre har et mål og det er at barna våre skal ha det bra. Det verste som kan skje oss er at det tilstøter dem noe. Aller verst, hvis det kunne vært unngått. Da vet vi at vi aldri vil være i stand til å tilgi oss selv.

Vi vokter over barna dag og natt med all vår energi. Men vi vet at vi ikke alltid kan være til stede. Derfor må vi  lære barna å passe på seg selv. Unger er født tankeløse, de durer i vei uten særlig impulskontroll. Vi må lære dem hva som er farlig. Det begynner som regel med stikkontakter og varme ovner. Så må vi lære dem å bli forsiktige i trafikken. Det er vanskelig og det krever en del repetisjoner om hvor galt det kan gå hvis de ikke passer seg. Hvis man understreker farene med eksempler og bilder vil poden bli såpass engstelig at det øker sannsynlighet for større forsiktighet i trafikken.

Så kommer vi til skumle menn. Jeg husker så veldig godt da jeg satte meg ned med vår eldste datter for å ta "skumle menn praten", Hun tidde helt stille og øynene hennes ble større og større under mitt foredrag. Det hele endte med at hun plutselig begynte hyle og å strigråte, det var nesten umulig å få henne til å stoppe. Hennes verden var knust. Hun hadde til nå trodd at jorden var et supert sted hvor alle ville henne vel.

Jeg har etter det aldri vært redd for at skumle menn skulle ha noen som helst mulighet for å få tak i henne. Hun var over alle hauger før mennene i det hele tatt hadde sett henne. En dag hun var på butikken brøt det ut  et uventet heftig regnvær, i samme butikk var pappen til et av nabobarna, han tilbød henne skyss hjem. Hun så strengt på ham og avviste tilbudet på det mest bestemte.

Men det er naturligvis forskjell på barn. En venninne hadde samme praten med sin sønn og han lurte veldig på hva slags godterier disse skumle mennene hadde å tilby små barn. Hun skjønte at den unge mannens sug etter søtt var sterkere enn noen angst hun kunne skape. De kom derfor frem til en enighet. Hvis fremmede tilbød han noe godt skulle han løpe fort og rett hjem til henne og så skulle hun doble mengden med søtsaker.

Poenget mitt er at angst er individuelt men oftest et veldig kraftig våpen. Samtidig som det er ekstremt effektivt. Gjør man barnet veldig engstelig for noe, unngår man at de i det hele tatt vil prøve det ungen er avart mot. På den andre siden vil vi jo ha harmoniske glade unger og da er det ikke bra med for mye angst. Jeg tror at vi må være veldig nøye med hva vi advarer mot og da i særdeleshet mot medmennesker. Man kan leve et ganske greit liv selv om man er redd i trafikken men mister man tiltro til omverdenen og individene der, taper livet mange av sine kvaliteter.

Jeg runder av med et eksempel fra jeg var ung. På det tiden var IRA aktive og de sprengte bomber som krevde menneskeliv da spesielt i London. Dette til tross, London ble ikke av den grunn et mindre attraktivt reisemål. Vi dro dit i flokker og køet for å komme inn på nattklubbene. I inngangsdøren ble vesker bare overfladisk sjekket for bomber, denne slendrianen medførte økt risiko. Men skremte de oss, ble det mindre festing? Ikke i det hele tatt, lykkelig nøt vi Londons uteliv til tidlige morgentimer. Vi viste at det var en bitte liten risk for å bli bombeoffer. Denne risken ble sterkt overgått av hvor moro det var å feste i metropolen, trusselen fra IRA hemmet overhode ikke den nattlige utfoldelse.

Nok en gang ble glede veid mot risiko. Noen ting må vi innprente podene våre, men det må gjøres med nennsom hånd ellers kan vi lett begrense livene til våre barn. Unger skal åpne seg fortrøstningsfullt mot verden ikke snu seg bort i angst. Angsten er det oss foreldrenes lodd å bære. Vi få heller sitte hjemme å bite negler, mens vi gleder oss over at barna tar for seg av livet. Trøsten er den samme som vi hadde dengang da i London: Det er heldigvis få bomber der ute.