Her en dag stod det to damer forran porten, pene i tøyet og veldig tillitsvekkende. De trådte på min invitasjon innenfor porten. Damene spurte etter damen hun som hadde bodd her før og jeg svarte som sant var at vedkommene hadde flyttet.
Jeg regnet med at det var det og at de skulle gå. Men nei. I stedet kom de nærmere og spurte vennlig om jeg var syntes det var ille med disse urovekkende tider. Jeg måtte jo innrømme at dagens verdensituasjon ikke akkurat var til å juble over. "Vi har noe som kan trøste" sa damene og rakte meg en brosjyre. Jeg skulle ha forstått det umiddelbart, det er jo slik de åpner samtalen disse velmenende menneskene fra Jehovas vitner.
De er jo velmenende, disse misjonerende er tross alt ute etter å redde min sjel, slik at jeg kan komme til paradis. Hadde man vært mer mistroisk så kunne det kanskje argumenteres med at de egentlig er ute etter å redde sin egen sjel, gjennom å verve medlemmer stiger aksjverdien deres hos Gud, eller Jehova som de insisterer å kalle ham.
For det er på denne måten trossamfunn får sine tilhengere å gjøre hva det skal være. Belønningen, paradis er så utrolig mye gjevere enn denne verdens jammerdal. En investering i fremtiden. Endatil blir de også skremt med helvetes evige pinsler.
Jeg er helt overbevist om at vi mennesker ikke står utenfor fysiske og biologiske lover. Jeg tror at dau er dau. Det rare er at jeg er veldig komfortabel med dette ståstedet. Det setter et helt annet fokus på det livet vi lever her på vår fantastiske planet. Jeg slipper den evige lengselen mot noe bedre, fordi for meg er mitt jordlige liv det eneste jeg har. Derfor gjør jeg det beste ut av min tid her på jorden. Jeg går også fri for angsten om hva skal skje etter døden. Det er egentlig befriende.
Jeg svarte de to damene at jeg var bekvem og lykkelig i min ikketroende livsanskuelse. Med store undrende øyne forsvant de ut av porten.
Imidlertid er ikke dette den fulle sannheten, jeg har min barndoms Gud med meg. Han er der, han er min usynlige ledsger, som Alberts Skybert, en hemmelige venn. Jeg vet at han ikke finnes, men han er allikevel god å ha. Det er en indere samtalepartner. Egenlig er denne vennen den delen av meg som vet hva som er riktig og galt. Jeg mener at det ligger gode krefer i å følge denne rettesnoren ved at de vil speile tilbake på meg, mange kaller det karma.
Men det som super helt sikkert, er at hyggelige mennesker blir møtt med mer possetivitet av omgivelsene og det igjen fører til at man har det bedre. Derfor er jeg glad i min lille Skybert, med hans hjelp blir mitt liv mer verdifult.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar