Når man inviterer til gjestebud handles det inn. Min mor var så livredd (ryggmargsrefleks fra krigen) at det ikke skulle bli nok mat, samtidig som hun ikke kunne kaste det som ble til overs, at vi hadde restemiddager nesten hele neste uke.
Nå er ikke jeg like ille som henne, men jeg handler inn med gode marginer i forhold til hvor mye gjestene er forventet å spise. Dette hadde vært vel og bra hvis jeg skulle servere kost jeg ikke var begeistret for. Men er det slik? Neida, jeg serverer bestandig den maten jeg liker aller best. Kommer venninneklubben på besøk blir det ost. Jeg starter flinkt, den skal jeg ha, jeg spiser ikke av osten før gjestene kommer. De ligger pent stablet i sine individuelt butikktilpassede plastifiserte innpakninger.
Men før osten er det velkomstdrink, eller, det er bare på lat, allerede da begynner vi å skvulpe i oss vin. Det fortsetter vi med til utpå morgenkvisten. Det magiske er når vi runder midnatt, da begynner vi med løse tungebånd de dype samtalene, samtaler der vi er mer enn vanlig ærlige om hvordan vi egentlig har det, samt finner utveier og løsninger på denne verdens utallige problemer.
Nei, nå pratet jeg meg vekk fra dagens tema. Vi var kommet til velkomstdrinken, til den serveres det naturligvis snacks. Da gjelder samme mekanisme jeg kjøper inn det jeg liker aller best. Den settes frem i god tid før gjestene kommer og her må jeg tilstå at jeg småspiser av disse godbitene lenge før den første inviterte har fått nesen innenfor døren.
Når osten har kommet frem (handler bare inn sorter jeg selv digger) så blir stående fremme lenge. Dette gir mulighet, som jeg i høyeste grad benytter, for etterfylleing lenge etter sulten er stillet.
Vi er jo dannede, så kaffe og kaker blir servert, jeg velger alltid å servere sjokoladekake, mmmm. Så sent på kvelden etter masser av vin er min moral like liten som min lyst er stor, så jeg gufser innpå mange ganger mer enn hva jeg hadde tillatt meg selv i mer edruelige omstendigheter eller hvis bakkelsen hadde vært mindre fristende.
Etter det kommer snacksen igjen på bordet (omsorgsfullt påfylt) i kompaniskap med annet og søtere smågodt. Det spises og det drikkes og livet er uansvarlig og godt. De fleste av oss kan ikke med hånden på hjertet sverge å huske alle detaljer neste dag, men vi sitter igjen med en god følelse. Den kan av og til ødelegges av en smule fylleangst. Men pytt, det er verdt det, 8 timer med saft og det min far kalte ballkonversasjon ville kverke enhver lyst til fortsettelse av sammenkomstene.
Ved å beskrive disse våre utrolig varme venninnesammenkomster har jeg kommet frem til en helt annen konklusjon enn jeg opprinnelig hadde tenkt. Jeg hadde ment å rette en truende finger mot alkoholens store kalorimengde. Jeg hadde planlagt å foreslå mindre snacks og godbiter. Jeg hadde planlagt å anbefale en meny som ikke var i vertinnens(egen) smak. Resultatet av alt dette ville helt klart medføre for egen del et lavere kaloriinntak. Men et slikt utgangspunkt vil på en eller annen måte påvirke stemningen i festen og gjort den langt mindre vellykket.
KONKLUSJON: EN FEST SKAL VÆRE EN FEST. DEN SKAL PREGES AV RAUSHET OG MENNESKER SOM BYR PÅ SEG SELV.
(Slanking og ruelse få man ta en annen gang. Samt være flink til å kvitte seg med overskytene godbiter så fort som svint neste dag.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar