GRATISENE
Denne del to av listen over mine slankeselvbedrag handler om de situasjonene hvor vi får goder i tillegg til de produktene vi allerede har betalt for. Eller enda bedre, treats vi bare mottar uten å måtte gi noe tilbake.
Det klassiske eksempelet er smaksprøver vi får i butikkene. Når den søte damen står der i sin hvite habitt, eller den unge mannen som presenterer seg som kokk og rekker oss noe munngodt servert på en liten hvit skål, ja da får vi en god følelse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror mange har det på samme måte, man stopper opp, smaker og sanser og blir; ja litt lykkeligere. Jeg husker at når jeg som hjemmeværende mamma, sammen med barnet mitt som på ingen måte kunne konversere, var på butikken og det var en slik demonstrasjonsperson der som jeg kunne veksle noen setninger med og som i tillegg ga meg en smaksopplevelse, var det veldig stas og opplevelsen gjorde dagen bedre. Kaloriene gled ned gjennom halsen og etterlot seg ikke annet enn en god følelse som jeg ikke ville vært for uten. Å si nei til en slik vareprøveutdeling krever veldig sterk viljestyrke.
I Menybutikken hvor jeg handler, er det ofte slike produktdemonstrasjoner og i tillegg er det ofte satt frem smaksprøver flere steder i butikken. Man kan på en god dag nesten innta et helt lite måltid med både forrett, hovedrett og dessert. Mannen min, som er etter min mening er ganske skamløs, går og forsyner seg flere ganger av det han liker best og blir nesten det som kan kalles mett.
For oss som slanker oss kan dette bli et problem. Som det heter mange bekker små..... og teller man kalorier over tid,blir det en anselig mengde. Men så var det det å si nei til noe som er gratis og godt og hyggelig, det er ikke lett, men er noe for godt til å være sant har det ganske sikkert en bakside. Her er det nok en gang kaloriene som er til besvær. Man kan kanskje være litt mer kresen, bare smake på det man virkelig liker. Jeg har hyppig smakt på produkter jeg egentlig ikke er veldig begeistret for, idiotisk
I tillegg til dette må jeg innrømme at det er også er et annet kaloriinntak når jeg er i butikken, Jeg har en ekstrem og uhåndterlig hang til mandler, som av en eller annen grunns står fremme i kasser på steder jeg alltid må forbi, kjødet er svakt, fortere enn jeg rekker å trekke frem samvittigheten har jeg stjålet et par mandler og puttet dem inn i munnen. Jeg føler meg alltid veldig skurkete etterpå, men trøster meg med at jeg er en god kunde, et argument som på ingen måte er holdbart, jeg vet det.
Jeg har i mange år hatt fortsett om å slutte denne min kriminelle adferd, men har ikke ennå lyktes i dette prosjektet. Hver gang jeg er i butikken får jeg vann i munnen når jeg nærmer meg frukavdelingen, stedet der mandlene bor.
Gratiser jeg opplever som særdeles uforskammet fristende er snackskåler på barer og i andre kosfremmende sammenhenger. Selv hypotesen om alle de skitne dohendene som har vært i nøttbollen før meg kan ikke stoppe mine små grådige hender som med ivrige og letende fingre griper etter de salte godsakene. Nå må jeg legge til at nøttebollen er friskmeldt i programmet Matkontrollen.
Uansett, denne dragningen jeg har mot nøtter, har nok lagt mer enn en kilo til min vekt. Forførende tunger visker inn i mitt øre og ramser opp alle de sunne egenskapene nøttene har. Men dette står fast; en kalori er en kalori uansett hvor den kommer fra og hvilke andre stoffer som er med på lasset.
Andre gratiser er kjeks og andre uinspirerte bakkels som settes frem på foreldremøter og lignende anledninger, for ikke å glemme fredagskaken på jobben. På sammenkomster av disse typer er serveringen ofte det eneste hyggelig som forseggår. Jeg kjenner i ihvertfall ingen som gleder seg til foreldremøte eller ser frem til å skravle med kolleger en fredagsettermiddag når man egentlig helst vil storme ut og hjem.
Selv om de fremsatte kjeksene er av laveste kvalitet og dørgene fulle av palmeolje og mindre helsebringende e-stoffer, gnafser man i seg godsakene. Det blir som trøstespising. Kanskje alt det usunne sukkeret kan lokke frem noen endorfiner i hjernen slik at møtet man befinner seg i blir litt mindre deprimerende. Selv om trøstespising er ille for oss slankere er det verste tidspunktet i slike anledninger det falske smilet på slutten av møtet samtidig som man løgnaktig berømmer møteleder med et vellykket arrangement.
Jeg tror at dette kaloriinntaket er det umulig å slutte med uansett viljesyrke. Det er bare vel utviklede selvpinere med asketisk legning som orker å være tilstede på f.eks foreldremøter uten å belønne seg selv og egen deltagelse med en liten godbit.
SOM DET SIES: DET ER LOV FORDI JEG FORTJENER DET.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar