NÅR NOK IKKE ER NOK
Man må spise opp det som er på tallerkenen. Dette var reglen i de fleste hjem når jeg var liten, med referanse til barna i Biafra, en umenneskelig sultkatastrofe på den tiden. TV var et nytt bekjentskap, barna som døde av sult i Afrika ble like nære og konkrete som synet av naboen. Det ble på en rar overført måte usolidarisk å ikke spise opp maten sin. Så vi spiste opp, og det har vår generasjon fortsatt med. Mange av oss har ført arven videre, vi krevde at våre barn skulle tømme asjetten.
Dette sitter så sterkt i ryggmargrefleksen, at i tillegg til å spise opp egen mat spiser vi også opp barnas. Alle husker vel den halve bananen som var igjen etter de første måltidene til englebarna, den vi stappet inn i munnen for å unngå bananens sakte død i kjøleskapet. Jeg har spist mange bananer selv om de etter min mening ikke er spesielt velsmakende.
Jeg må derfor og med en gang ,og det med et kraftig dunk i bordet, slå fast at man hjelper hverken den ene eller annen ved å spise opp egen eller barnas mat. Snarere motsatt, hvis vi holder oss tynne belaster vi helsevesenet mindre, og helsepersonell får mer tid til andre.
Jeg vet ikke om det at man spiser opp er av edle årsaker (=sultende barn i Afrika) eller om kroppen lurer oss. Kanskje det finnes en mekanisme helt tilbake fra den gang vi dro rundt og sanket; man vet ikke hvor lang tid det går før neste måltid dukker opp, den som klarer å stappe mest ned i magen overlever, og har større sannsynlighet for å føre sine gener videre. Evolusjonen har avlet frem storspisere!
En litt humoristisk vri på evolusjonen; nå er det motsatte i ferd med å skje. Å være tynn er vellykkethet og slanke personer er mer tiltrekkende på parrings-arenaene. Derfor har magre mennesker i disse moderne tider større sjanse for å oppnå familielykke og derved mulighet til å sende gener videre. Hvis denne trenden fortsetter kan vi anta; om hundrer av år frem i tiden, tusler det rundt en overveldende hærskare av bleke og kraftesløse kost-foraktere på vår planet, terra.
Nå må vi slå tilbake, vi må være flinkere til ikke å spise opp. Det er lov å etterlate mat på asjetten, særlig når man ikke har forsynt seg selv. Når man utmåler egen porsjon må vi huske at øyet er grådig, derfor er det smart å forsyne seg med litt mindre enn man hadde tenkt. Selv om man ikke blir stupmett er det ikke fare for ar man skal dø av sult, og neste morgen er vi sultne igjen, uansett hvor mye det ble spiste dagen før. Det eneste man sitter igjen med er enten gleden over at man håndterte sin egen grådighet eller ergrelsen over at man var svak i ånden. Fortvil ikke, selv om man skeiet ut kvelden før er det alltid en ny dag og nye muligheter til å stagge sin egen spiseiver.
Når alt dette er sagt, må det slåes fast at livet er en kort affære, og vi kan verken ta med oss materielle goder eller tynnhet. Derfor må vi nyte livet og alt det som gjør det godt. Mat er gleder mange ganger om dagen, mat er nytelse.
KONKLUSJON: SPIS DEN MATEN DU LIKER, KOS DEG MED DEN. MEN HOPP FOR ALL DEL OVER ALT DEN MATEN VI STAPPER I OSS AUTOMATISK OG UTEN GLEDE
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar