Eller sånn:
Man blir så innmari glad. Selv om man vet at alle amerikanere agerer på denne måten og at de antageligvis ikke er genuint begeistret for genseren din, blir du berørt og det på en svært så posestiv måte.
Jeg har nettopp opplevd noe som fikk meg til å reflektere over denne mekanismen. På hytta har jeg en jakke som er veldig behagelig, men etter min mening ikke så altfor chic. Ved mitt siste noe maniske kasteklærraid var jeg nær ved å donere den til en av Frelsesarmeens røde kasser, men tenkte at den var jo praktisk, så jeg bestemte meg for å sette besluttingen på vent og puttet den lengst inn i skapet. Der hadde den nok hengt ennå hvis det ikke hadde vært for følgende tildragelse:
For noen dager kom min svært så moteinteresserte datter spradende i dette pr tiden forviste påkledningsalternativet. Med den sommeren vi har hatt i år bør ikke dette nødvendigvis være signifikant for plaggets attraktivitet og moteverdi, heller skyldes det faktum at man kommer på hytta med for dårlig beskyttelse mot det kjølige værlaget og av den grunn stuper inn i skapene for å finne egnet kledebon med isolerende effekt.
Men til min forbauselse ga hun uttrykk for at hun syntes jakken var ganske så smart og trendy. Da skjedde det noe med meg, jeg så med ett hvor kult plagget var, og etter denne åpenbaringen har jeg brukt jumperen nesten hver dag og følt meg ganske så fix i outfitten. Stusslig, ja, jeg kan ikke være mer enig, men faktum er at et kompliment rundt et klesplagg gjør at jeg ser en verdi jeg ikke tidligere så, det forandret min virkelighetsoppattelse (i det små, men dog). Komplimentert har i tillegg til at et gammelt påkledningsobjekt gjenoppstod fra de døde, også gitt meg økt selvtillit, (har gratulert meg selv med at jeg har teft og god smak som for egen maskin hat valgt ut en jakke som faller i smak hos unge moteløvinner).
Jeg har nettopp opplevd noe som fikk meg til å reflektere over denne mekanismen. På hytta har jeg en jakke som er veldig behagelig, men etter min mening ikke så altfor chic. Ved mitt siste noe maniske kasteklærraid var jeg nær ved å donere den til en av Frelsesarmeens røde kasser, men tenkte at den var jo praktisk, så jeg bestemte meg for å sette besluttingen på vent og puttet den lengst inn i skapet. Der hadde den nok hengt ennå hvis det ikke hadde vært for følgende tildragelse:
For noen dager kom min svært så moteinteresserte datter spradende i dette pr tiden forviste påkledningsalternativet. Med den sommeren vi har hatt i år bør ikke dette nødvendigvis være signifikant for plaggets attraktivitet og moteverdi, heller skyldes det faktum at man kommer på hytta med for dårlig beskyttelse mot det kjølige værlaget og av den grunn stuper inn i skapene for å finne egnet kledebon med isolerende effekt.
Men til min forbauselse ga hun uttrykk for at hun syntes jakken var ganske så smart og trendy. Da skjedde det noe med meg, jeg så med ett hvor kult plagget var, og etter denne åpenbaringen har jeg brukt jumperen nesten hver dag og følt meg ganske så fix i outfitten. Stusslig, ja, jeg kan ikke være mer enig, men faktum er at et kompliment rundt et klesplagg gjør at jeg ser en verdi jeg ikke tidligere så, det forandret min virkelighetsoppattelse (i det små, men dog). Komplimentert har i tillegg til at et gammelt påkledningsobjekt gjenoppstod fra de døde, også gitt meg økt selvtillit, (har gratulert meg selv med at jeg har teft og god smak som for egen maskin hat valgt ut en jakke som faller i smak hos unge moteløvinner).
Dette er naturligvis bare en liten filleting men den gjorde meg glad. Derfor må vi være beviste, vi må bli flinkere til å gi våre med-reisende på denne snurrende kloden en masse komplimenter. Jeg tror at verden blir veldig mye bedre hvis vi kunne klare dette. Den andre datteren vår hadde sommerjobb i LA og hun sa at alle behandlet hverandre med masse velvilje (komplimenter er essensiell del av dette), og at denne holdningen gjorde byen til et fantastisk sted å være. Det ble skapt en optimisme som gjorde begrepet "only the sky is the limit" til et plausibelt og oppnåelig ordtak.
Mange av dem som går rundt med store politiske vyer om hvordan verden skal forandres til noe bedre er samtidig surmavede og glefser i øst og vest, og da med særlig innlevelse og iver mot meningsmotstandere. Bull, da blir livet stikk i strid med læren. Litt som et tverkent barn som ikke gidder å være snill for å være verdig presanger fra julenissen, men heller velger å vente for å se om julenissen gir fine nok presanger til å fortjene snille barn.
SÅ DAGENS OPPFORDRING; LA OSS GJØRE SOM AMERIKANERNE, GI MASSE KOMPLIMENTER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar