Når gemalen og jeg krangler kommer han ofte men dette argumentet: "Du er så sta, du gir deg aldri på flate møkka!" Hvis jeg av og til går i meg selv, må jeg gi ham rett, ja, jeg er sta. Når jeg kommer inn i denne selvransakelses modus ender det stort sett at jeg gir meg og han får det som han vil.
Dette er i bunn og grunn en hersketeknikk, han har lært at dette stopper videre diskusjoner og seieren er hans. Her om dagen hadde vi, ikke uvanlig i det Friisiske hjem, en diskusjonen om en eller annen bagatell. Etter et par mer eller mindre saklige replikker frem og tilbake smeller husbond til med dette velbrukte og kjære trumfkortet: ("Du er så sta, du gir deg aldri på flate møkka!"). Da som lyn fra klar himmel slår det meg hvor urettferdig det hele er.
Hvis vi fremdeles diskuterer kan det bare være en grunn til det; INGEN av partene har gitt seg. Med andre ord, min bedre halvdel er sett ikke bedre enn meg når det kommer til påstålighet. Vi innehar sterk vilje begge to.
Min mor sa bestandig at den "den kloke gir seg", Når vi hadde en diskusjon avsluttet hun som regel med denne replikken. Hun sabotere hele meningsutvekslingen. Hvis jeg da fortsatte å argumentere var jeg moralsk sett umoden og uklok. Motsatt, hvis jeg ga opp opp på dette tidspunktet, var det som å signalisere at jeg ikke hadde mer å fare med, samtidig som gremmende nok, hun fremsto som den kloke og ble sittende med det siste uimotsagt argumentet og diskusjonen ente til hennes fordel.
Retorikk er læren om talekunst (gresk ρητωρ, rhêtôr, tale, og techne, kunst). Kunstformen oppstod allerede i den greske antikken praktisert av de virkelig store gutta på den tid som Platon og Aristoteles. I moderne tid er retorikken ofte blitt definert som læren om overtalelse. Retorikk er en av de tre originale kunster i vestlig kultur.
Jeg tror at jeg snarest skal ta meg et kurs i retorikk. Mine med-debattanter kan bare skjelve i buksene når jeg trer inn på debattarenaen med nye blankpussede våpen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar