BUNAD

Snart er 17. mai her og med den; bunad defileringen. Ut fra hus, biler, offentlige transportmidler, ja overalt ser du bunadkledde kvinner og etter hvert ganske mange menn i nasjonaldrakt. Jeg deltar ikke i denne paraden, jeg ble overforet på dette plagget da jeg var liten. Det er som en uniform, den sier ikke noe om hva du er men hvor du kommer fra. Slekt og sted fremfor identitet, et klanplagg på linje med den skotske kilten.

Denne bunaden er kåret av P4 som Norges mest sexy bunad.( hmm)

Alle med respekt for seg selv har en bunad, pluss dyrt tilbehør som søljer og sko og noen har til og med paraply i riktig utforming. Som sagt, jeg har ikke bunad og er derved utenfor det god selskap 17. mai. Jeg får skjeve blikk fra bunad-armadaen og jeg skjønner at denne dagen er jeg definert som litt mindre verdig. Mine døtre som heller ikke har bunad forteller at når de er på 17. mai frokost, blir det tatt mange bilder, men det er vel og merke bare er de bunadkledde som får være med på bildet, de uten bunad er degradert til fotograf!

Vi er med ett tilbake i klassesamfunnet, de som er noe, på den ene side har bunad og er innenfor mens andre er kasteløse og utenfor det gode selskap. Dessverre slutter det ikke med det. Blant de bunadkledde er det også klasseskiller. Det sammenlignes sølv og søljer, Hvem som har sydd drakten er også viktig. Hvis den er den arvet eller sydd av en svaksynt bestemor som ødela de lille hun hadde igjen av syn ved å sy bunaden din, ja da er du på toppen av hierarkiet. 

Det også noe sympatisk ved dette, denne dagen kan den i venninneflokken som egentlig ligger lavt i popularitet seile opp som en dronning i gruppen. Ikke alle følger klanreglene. Det er noen jukser, som ved slektsgransking finner frem til en fjern gren av familien eller rett og slett trikser bare for å kunne ikle seg en av de hotte bunadvariantene. Blir dette oppdaget sitter man i klemma, man blir igrunnen sett på som en svindler. Bunadjustisen er hard, velger man joggesko av ønske om komfort, er det mange skrå blikk, all den kredden man ellers kunne ha fått for drakten, har totalt forsvunnet. Da er man med ett lenger ned på rangstigen enn de bunadsløse. Det er mye alvor bak fleipen om bunadpoliti.

17. mai er som en fridag for mange, regler som vanligvis gjelder med kroppsfiksering og skinny-ideal er fraværende. Skal man fylle en bunad må en ha pupper og rumpe. Det er igrunnen ikke underlig, for på den tid dette plagget ble utviklet var dette de to viktigste kvalitetene ved kvinnen. Man skulle ha brede hofter for gode fødsler og store bryst for å kunne fore de barna man fødte. Bunaden var plagget man iførte seg forventningsfullt når en skulle ut blant folk. Se! hvor ferm jeg er, var budskapet, samtidig som man ved hjelp av sølv også kunne få frem slektens velstand.

Ikke alle hadde like stor rikdom å vise til. Imidlertid klarte de ved flid, tålmodighet og håndlag å trylle vanlig ullstoff og ulltråd til de vakreste mest intrikate mønstre. Denne viljen til å skape noe så vakkert er etter min mening noe av det største ved oss mennesker. Vi streber ikke bare å bli mette og seksuelt tilfredsstilte, nei vi ønsker skjønnhet rundt oss. For å oppnå dette er vi villige til å anstrenge oss, gjøre offer på bekostning av øyeblikkets behag. Bunaden er derfor et av våre beste vitner om dette suget etter skjønnet som et menneskesinn rommer. Denne kunsten ble ikke skapt av en kunstner gruppe eller håndverkslaug, nei, det var datidens Kari Normann som evnet å skape denne prakten.

SÅ: HURRA, HURRA FOR 17. MAI OG BUNADEN