BOCCA DELLA VERITA, SANNHETENS MUNN: ANTIKKENS LØGNDETEKTOR

Som sagt, vi har vært i Roma.

En by så helt forskjellig fra alle andre. Roma er gammel og ny på samme tid.
Fragmenter av gamle bygningskropper er bygd inn i ny bebyggelse, det en vev av gammelt og nytt.

Colosseum med moderne bebyggelse i bakgrunnen

Det eldste man kan se i Roma er obeliskene, de er betegnende nok røvergods fra Egypt. Det var ved hensynsløs og brutal krigføring de erobret så og si halve den verden som man kjente. (I byer som ikke overga seg var det vanlig å drepe alle menn, ta kvinner og barn som slaver for så å røve alt av verdi og interesse.) Derfor er det ikke underlig at når man ser bort fra Egypt er det Roma som har flest obelisker i hele verden.

Obelisk foran Pantheon 

Jeg skal ikke gå nærmere inn på på alle de flotte gamle bygninger og minnesmerker man kan se i Roma, til det finnes det et vell av guidebøker.

Det jeg synes er et av de mest spesielle fortidsminne man kan se i Roma er; La Bocca della Veritas eller som vi sier på norsk; sannhetens munn.

Det er et et rundt bilde hugget ut i marmorskive på i overkant av et tonn, den er rundt 2200 år gammel og er derfor noe av det eldste man ser i Roma. Den befinner seg i inngangspartiet i kirken Santa Maria in Cosmedin. I de fleste reisehåndbøker blir det påstått at det er et kumlokk. Men det er argumenter mot dette, f.eks. at lokket er laget av kvalitetsmarmor fra Tyrkia. På lokket er det avbildet et ansikt hvor munnen, neseborene og øynene er hull som går tvers igjennom marmorskiven. 

Den mest inngående kilden jeg har funnet argumenterer for er at dette er et lokk som lå i senteret av gulvet i et hedensk tempel. (Disse templene hadde ikke vinduer, dagslyset kom gjennom et hull midt i taket. (Som i Pantheon). Gjennom samme hull kom det jo også regn. I gulvet direkte under hullet var det drenering slik at vannet ble ledet vekk. Det er nettopp dette som er funksjonen til sannhetens munn, å være avløpskum. Et vers fra en gammel romersk poet lyder som følgende; quum subito Triton ore recondit aquam, oversatt; at etter regnet gjemmer Tritons munn vannet. 

Triton var i mytologien sønn av Neptun. Imidlertid mener kilden jeg refererer til, etter å ha sammenlignet med andre gudeportretter fra denne tid, at det må være guden Oceanus som er avbildet. Man mener videre at tempelet den lå i, befant seg i Fornia Boario området. Nabolaget til den første romerske havnen. Det er logisk at en kirke ved havnen har en avbildning av guden Oceanus. Dette fordi Oceanus var en veldig spesiell elvegud, Oceanus var elven som omga verden.

Det sies at i middelalderen ble Bocca della Veritas brukt som en løgndetektor. Hvis man puttet den ene hånden inn i munnen på figuren ville den bite av deg neven om du talte usant. All den tid man har trodd på dette utsagnet må det jo sannsynligvis ha vært endel som mistet hånden i kontakt med denne løgndetektoren. De var vel ikke mer naive da enn nå, det var ikke noen bombe at vi alle lyver ganske masse.

Min hypotese er at sagnet rundt sannheten munn har oppstått på følgende måte:
Å ha kontroll på de store masser og i sær sine uvenner ved hjelp av en løgndetektor som dette må ha vært genialt. Det var bare å spre rykte om denne innretningen og dens funksjon samtidig som man utspekulert gjemte en mann og hans huggert bak denne diskosformede steinskiven (175cm i diameter).

Ved å kutte av en og annen neve vil man få både makt og innflytelse. Vi må huske på at man på den tiden, til tross for, eller kanskje på grunn av kirken, hadde en utpreget hang til overtro.

Det er fortalt om en adelsmann som levde på den tiden da Roma fremdeles regjerte over halve verden. Denne aristokrat hadde en akk så skjønn og ung kone. Men det er få som klarer å oppholde seg særlig lenge i paradis. Så også for ektemannen i denne historien. Det hadde ikke gått mange årene etter et storslagent bryllupet før det ble hvisket i hans øre, at hans om ikke bedre, men ihvertfall nydeligere halvdel, var utro. Utifra hans viten var det bare en eneste sikker måte å få vite hva som foregikk. Med dette i tankene grep han tak i fruens arm og dro henne gjennom byen i retning av Bocca della Veritas. Det ble mye leven og en stor tilskuerskare samlet seg og toget etter herr og fru på vei til sannhetens munn. Heldigvis for fruen hørte hennes unge elsker levenet (For kjødet er svakt, de onde tunger talte sanningen. ) Som den nysgjerrige personen han var ville han finne ut hva som var på gang. Da vår venn bivånet den sinte ektemann som hadde et godt tak om hans elskedes arm var det ikke mye hjernegymnastikk som skulle til for å forstå sammenhengen.

Jeg mistenker at elskeren og herrens viv hadde på forhånd lagt en kriseplan. Det nærmer seg sterkt usannsynlig at to personer kan tenke så likt og å handle så samstemt. Nøyaktig samtidig med at elskeren når igjen følget med full fart mot sannhetens munn klarer kvinnen å bremse fremdriften så mye at elskeren klarer å gi henne et kyss på kinnet i forbifarten, mens han sier noe sånt som: "For en vakker kvinne, hvorfor har jeg ikke truffet deg før?" 

Vel fremme stapper ektemannen kvinnens sarte lille lanke inn i munnen på Bocca della Verita og forlanger at hun skal sverge på at hun ikke har vært utro. Nok en gang blir denne lett aldrende adelsmann lurt, for fruen sier men den vevre hånden inni i munn på skivens gudomshode: "Bortsett fra denne unge mannen som nettopp kysset meg har jeg aldri blitt kysset av noen annen enn deg!"

Med denne historien i tankene sa jeg til mannen min da vi hadde stått i en halvtimes tid i kø for å putte neven inn i truten på Bocca della Veritaputte: "Ville det ikke være romantisk at når du putter hånden inne sannhetens munn sier at du elsker meg." Han mumlet et eller annet, jeg kunne ikke be han gjenta for akkurat da var vi fremme og det var vår tur. Det var mange i kø og det stod en streng mann og passet på der hele, et bilde pr. pers og vær rask. Jeg hastet frem og sa at jeg elsket ham, men det var så mye leven og han stod lang unna for å fotografere det magiske øyeblikket så derfor var det umulig for ham å høre det jeg sa. Jeg hørte heller ikke at han uttalte noe som helst, jeg var travelt opptatt av å forevige begivenheten, men han bedyrer at han hadde sagt det jeg ba han si. Hånden hans kom ut i god behold.

KONKLUSJONEN ER AT DET ER GODT Å FÅ BEKREFTET SIN KJÆRLIGHET. 

Hvis du vil lese mer  http://www.dpsusa.com/bocca_verita_history.shtml#topofpage