EN SUKSESS HISTORIE

I Ceret var det en Vietnamesisk restaurant. Det var plass til mange gjester men som oftest var bare mellom ett og tre border opptatt. Mor stod på kjøkkenet og far var kelner. De hadde et soverom over etablissementet utover det foregikk alt i restauranten. Da vi startet å gå dette spisestedet, stabbet to smårollinger rund i lokalet (nummer tre var på vei), barna lekte i lokalet og restaurant-toalettet tjente også som baderom for familien. Kanskje litt for familiært etter europeisk smak. Maten var supergod og alt var topp renslig, men inventaret vitnet om at penger ikke ble brukt så sant det kunne unngås.

Skulptur av happy Buddha som sies å skulle gi velstand til eieren.

For et år siden etter et godt måltid på Pafum d'Asie, som er det velklingende navnet på spisestedet, fikk vi et kort i hånden, hva var dette? Etter en anstrengt samtale på fransk , (deres fransk var like mangelfull som vår), mente vi å forstå at de skulle flytte og det til et sted i byens utkant, langs en utfartsåre. Likeledes kunne de også fortelle at husleien de betalte der de nå leide, var skyhøy, av den grunn tjente de nesten ikke en eneste euro. Det nye stedet eide de selv og familielivet skulle være fysisk adskilt fra familie livet. Vi hadde på følelsen at dette var det siste halmstrået men vi tvilte på at det holdt.

Jeg fikk umiddelbart vondt i hjerteroten. Her hadde vi i flere år baktalt etablissementet for all uroen som barna skapte, uten å reflektere hvordan det må ha vært for ekteparet som drev restauranten. Den utrolige vanskelige balansegangen det må ha vært å  være gode foreldre og ta vare på sine små barn samtidig som man var vertskap og tilstedeværende for gjestene. Mannen (kelneren)  måtte skifte bleier mellom serveringene og hun på si side hadde minsten på hoften men hun kokkelerte. Dette mesterstykket klarte de, men jeg må bekjenne at  jeg brukte dette mot dem, syntes det var litt slitsomt å gå der. Jeg skammer meg, jeg og andre gjestenes reaksjon på dere livssituasjon har vært ekstra belastende for dem!

Da vi hørte om flytteplanene ble vi kjempe bekymret, når de hadde få gjester som det var, hvordan skulle det gå med en perifer beliggenhet? Etter vår mening kom dette til ende med fortvilelse. Planer ble lagt, vi måtte komme ofte til dette serveringstedet slik at de i hver fall kom til å ha noen gjester.

Fra den nye restauranten

Sjeldent har vi blitt så glade over å ha tatt feil, nesten fra dag en var det nye stedet mer frekventert enn det noen gang hadde vært tidligere. I senere tid er det så fullt at man må passe på å bestille bord. Det har også kommet en dame som hjelper konen på kjøkkenet. Det er på høy tid, for ikke bare er restauranten full, det er også masse takeaway.

Her står husets fruen på kjøkkenet, like rolig og delikat selv om det "koker" rundt henne.

Jeg er så superglad for denne lykkelig slutten, for sannelig har de fortjent suksessen. De har arbeidet hardt mange år med magert resultat. De har ikke gitt opp, det er god sosialomsorg i Frankrike, i lange perioder hadde de tjent mer hvis de hadde vært arbeidsløse trygdemottakere. Dette til tross, de kastet ikke inn håndkleet, de stod på enda mer og har ved stor innsats og offervilje skaffet seg og sine barn en god fremtid. 

Full gardering; hvis det ikke hjelper med Buddha, kanskje en av forfedrene kan hjelpe til.   

GUD ELLER KANSKJE BUDDHA ELLER KANSKJE FORFEDRENE ELLER KANSKJE ALLE TRE HJELPER DEN SOM HJELPER SEG SELV.