Vi var en hel gjeng som dro i sammen. Vår sameksistens går tilbake til vi ble klassekamerater på gymnasiet, det var samme året som Lasse Kjus ble født ( unødvendig å si at vi kjenner hverandre godt). Vi har det så utrolig hyggelig sammen og veldig morsomt. Latteren sitter løst, alle er mer enn middels humoristiske og mindre enn middels selvhøytidelige.
En av jentene som var med på turen er et følelsemenneske. Et av hennes ønsker med turen var å gå i kirker, sette seg ned for å nyte stemningen og suge inn atmosfæren. Hennes mann på sin side er mer opptatt av næringslivets og finansverdenens små og store finesser. Han vil nok på en skala fra en til ti vurdere sin interesse for kirkeinteriør som en klar nuller. Med Roma som reisemål må det for dette ekteparet nødvendigvis oppstå enkelte prioriterings problemer, byen har (dessverre sett med hans øyne) størst kirketetthet i hele verden. Hun prøvde med snert og smigger å få han med inne i kirkene som de passerte på sine turer rundt i byen. I de få kirkene hun klarte å lokke ham inn i, oppholdt han seg så kort, at det overhodet ikke fantes statistisk mulighet for at det skulle kunne oppstå noen som helst følelse av atmosfære.
Løsningen for henne ble naturligvis å gå rundt med noen av oss andre, som har den samme glede av og beundring for disse fantastiske byggverkene.
Her begynner handlingen i denne historien å utvikle seg på to, hvis ikke tre plan.
Denne vår kirkeelskende venninne arriverte en av Romas vakreste kirker sammen med to av de andre kvinnene i vårt reisefølge. Mennene til disse to venninnene er noen hardbarkede humorister og practical-jokers. Da de foran beskrevne to skøyere ser at disse tre kvinnene er i ferd med å entre kirken, løper de alt de orker, samtidig som de er utstuderte nok til å skru mobilene på lydløs, inn gjennom en sideinngang til kirken. På denne måten er mennene langt inne i kirken før kvinnene i det hele tatt har trådt over terskelen. Mennene spurter frem, sikkert til forargelse for mer dannede og erfarne kirketurister, og kaster seg ned i knestående foran den benkrekken som står nærmest alteret. De folder hendene og bøyer hodet på den mest saktmodige og fromme måte.
De tre damene har nå kommet inn, de nærmer seg alteret og ser to menn i dyp kontemplativ konsentrasjon foran alteret. De hadde tenkt seg helt frem for å se nærmere på altertavlen, omtalt i guideboken som et "must". De vegrer seg, de føler at dette vil være respektløst ovenfor disse to gudfryktige mennene som ser ut til å befinne seg i den dypeste og inderligste bønn.
Den tredje kvinnens ektefelle, han med tilbøyelighet for mer verdslige sysler har i mellomtiden satt seg ned på et etablissement som bedriver uteservering for slitne fotturister og andre trengende. Han begynner å kjede seg og lurer på hvor det blir av has fru viv. Som den handlingens man han er, griper han resolutt rundt telefonen og trykker på 1 hvor hennes nummer er forhåndslagret (hvem andre enn en hengiven partner har konen på tastevalg 1?).
De små elektroniske impulsene farer opp til himmelen for så å bli sent ned til angjeldende kirke hvor de omformer seg og spruter ut av vesken til hans elskede som panfløytekonsert og det på den aller høyeste volumstyrke. Hun blir umiddelbart rasende, ikke bare har han forlatt hennes side til fordel for en espresso, men han har beviselig ødelagt denne verdifulle stunden for de to fromme mennene i dyp bønn ved alteret. For selv om hun har tatt telefonen så fort som hun bare kan, og hun var rask, det skal hun ha, tatt i betraktning hvor vanskelig det egentlig er å finne frem i en veske med så mye innhold. Men det var ikke hurtig nok, til sin store fortvilelse og nesten tåresprengt ser hun at de to gudfryktige ved alteret reiser seg opp og snur seg mot henne......
KONKLUSJON: IKKE TRO ALT DU SER OG SÆRDELES IKKE NÅR DU
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar