FOTBALLFEDRE

Vi ser stadig fotballforeldre som lar seg rive med når deres håpefulle spiller, de hyler til barna, skjeller ut dommeren og kommer med nedsettende bemerkninger om motspillere. Oss som står rundt ser med undring samt en betydelig dæsj forakt på disse, ellers så fredelige foreldre, som under idrettsaktiviteter omformer seg til monstre. (Vi som ikke blir besatt i like sterk grad, rister på hodet og tenker at; "er det mulig, vi ville gudsjelov aldri oppført oss slik".) Disse maniske foreldrene ser ut til å være like engasjerte uansett om avkommet spiller på lilleputtlaget eller juniorlandslaget. Det ser ut at for dem er ikke idrett en avart av lek, men blodig alvor, hvor familiens ære står på spill.

Jeg er av typen gudsjovere som aldri har ropt under ungenes idrettsaktiviteter. Vi som er mer opptatt av å pludre med andre fremmøtte enn å følge spillet, vi som må spørre barna om hvordan det gikk på veien hjem. For oss er det tap og vinn med samme sinn. 

Kanskje mye fordi jeg ikke er veldig opptatt av idrett. Den mest avanserte form for sport jeg har bedrevet er golf, ikke med av annen motivasjons grunn enn at det er en ok måte å gå tur på. Det norskeste av alt, turgåing, er i min verden (et uttrykk som finansgutta ynder å bruke), ganske kjedelig. Helt snork hvis en går alene. Golfen bringer sosial kontakt, spenning og hjernetrim (ja, man må tenke strategisk i golf) inn i turgåingen. Aller helst vil jeg helst bedrive sysler som ikke impliserer fysisk slit, men man er da på nett og vet at for å øke sannsynligheten for et lengre liv med bedre helse, må man mosjonere.

Mannen min er helt annerledes. En hard tur med kajakken gjør ham lykkelig. Helt fra han var ung har han fikset nesten all idrett. Han kunne sikkert ha drevet det langt som svømmer hvis foreldrene hadde støttet ham, les: villige til kjøring og henting. Hans far var som meg, mer opptatt av bøkenes verden, det var der hans verdier befant seg. Derfor var han ikke villig å stille opp med den utrolige innsatsen det kreves av foreldre med barn som driver med idrett på konkurranseplanet.

Et av våre barn har bedrevet idrett på et ganske høyt nivå. Det var min kjære mann som stilte opp. Han kjørte til trening og var med på tur til Danmark med laget og de andre medlemmene i foreldregruppa (slike sosiale sammenheng er det kleineste han vet, men allikevel var gledesbarometeret hans på plussiden). Når jeg stilte opp var det av pur og skjær plikt og jeg klarte ikke på samme måte leve meg inn i sporten og klarte heller ikke ta del i gleden faren og barnet delte når det gikk bra. Jeg tenker som så; akkurat som farveblinde ikke kan se farger kan ikke jeg føle sportsglede.

For å bli god i en sport er det ikke nok å trene et par ganger i uken, nesten alle kvelder og helger benyttes. Foreldrene til disse våre fremtidige atleter og idoler ofrer seg virkelig for at barna skal ha mulighet til å oppnå suksess. Det er naturligvis lettere å leve seg inn i sportsgrener som de selv har bedrevet, men jeg tror at det uansett er utsikten til fremgang som er hovedmotivasjonen både for barna og foreldrene.

Selv om barnas seire smitter litt av på foreldrene, at mor og far får overført litt stjernestøv som gjør dem mer skinnende og litt gjevere i andres øyne, er det ikke dette som er hoveddrivkraften. Det er potensialet til fremgang som er stimulusen, jeg tror få foreldre sitter hoppende glade en søndagsmorgen når de kjører til stevne klokken syv og tenker; "jippi, nå blir sønnen min enda sundere". Nei, jeg er ganske sikker vedkommende tenker "faen heller, idag har hun sjansen til å bli tatt med opp på elitelaget, dette er en mulighet man ikke kan la gå fra seg".

Et annet moment er at foreldreskapet tross alt er et ganske så uselvisk møbel å befinne i. Gleden mor og far føler når avkommet lykkes, er ikke først og fremst fordi det hever deres egen  verdi sosialt sett, men fordi de blir lykkelige på barnas vegne. Man elsker sine barn så høyt at når de har det bra, ja så har mor og far det bra. Dessverre for de "idrettsblinde" som meg, deler vi ikke begeistringen i like sterkt monn, og har dermed ikke samme instinktive drivet man har når en selv kjenner hva et vil si å ha sportsglede. Naturligvis trår vi til, men sjelden med samme glød og ektefølt iver. Av og til kan kanskje dette være bra. Størrelsene på luftslottene holdes såpass nær bakkenivået at eventuelle nedturer blir bærbare.

Et ondskapsfullt ordtak lyder: Egen suksess er bra mens andres ulykke er heller ikke å forakte. Foreldrenes ordtak er litt annerledes. Egen suksess er bra men barnas suksess er bedre. Derfor er min påstand, selv om det er lett å forakte disse fotballforeldrene som hyler og skriker, må vi se bakenfor denne oppførselen. Da finner vi en foreldre som har levd seg helt inn i sitt barns aktivitet, som følelsesmessig er så knyttet til barnet sitt i sportsøyeblikket at alle vanlige sosiale adferdskodekser er satt på vent, og kretsen for røde lys og varselstrekanter har sluttet å funke. Vi må se hvilken kjærlighets erklæring det er som egentlig manifesteres.

SANNHET: BARNA HOLDER VÅRE HJERTER I SINE HENDER.