HUNDEROMANTIKK

Jeg har en venninne som har blitt den lykkelige eier av en vovsegutt, genetisk rubrisert som border collie. Et slik energisk arbeidsjern som er spesial designet til å være gjeterhund. Mange og ikke bare partiske eiere påstår at denne rasen er den mest intelligente og at den derfor trenger mye stimulans, ellers vil ubrukt energi kunne tyte ut som merkelige vaner og tvangsadferd. De kan f.eks. samle alle nabolagets barn og ved skumle fakter og kroppsspråk holde dem samlet i en gruppe. En slik hund får ikke mye positiv kred og klagene vil yngle.

Jeg ble litt engstelig da jeg hørte at min venninne hadde valgt en såpass krevende rase. Hun er oppvokst på gård i mellom-Europa så hun er vel vant til hunder, men hundene ble brukt som vakthunder, de ble sett på som husdyr og ikke som familiemedlem. På gården var livet hardt og man hadde ikke tid eller energi til å se på hundens verdi annet enn som et dyr med en spesifikk arbeidsoppgave. Utifra dette utgangspunktet ble hundene behandlet veldig bra og fikk den omsorgen de skulle ha.

Min venninnen jobber en masse og bor i leilighet midt i byen, så hvordan skulle dette gå? Skjønte hun hvor mye tid det krever å ha hund i en slikt bosituasjon? Å ha bisk i byen er en livsstil, morgen, middag og kveld er det ut på tur uansett vær og andre oppgaver. Med denne rasen er det ikke nok å subbe en runde rundt kvartalet, nei, her må det gås langt og det må trenes og lekes underveis. Border collien trenger masse mosjon (aktivitetsnivå som en åtteåring) og arbeidsoppgaver for å bruke den velutviklede hjernen.

Mine bekymringer var grunnløse. Dette ble virkelig et familiemedlem, som hun selv sa, denne hunden skal få alt det de hundene jeg hadde som barn aldri fikk.  Plenty med turer og mosjon samt stjerne i boka på dressurkurset! Valpen utviklet seg til en lydig og hyggelig representant for rasen som sjarmerte både tobente og firbente den møtte på sin vei. Veien gikk ofte gjennom Frognerparken, Alle som frekventerer Frognerparken vet at prosentandelen av vofser på tur med eierne sine er skyhøy. Det er til og med avsatt et krok av parken hvor hundene kan løpe løst, det såkalte "hundehjørnet". Det var her det skjedde, hannhunden til min venninne  traff en søt kvinnelig representant av samme rase. Det oppstod øyeblikkelig begeistring, de lekte og hadde det gøyt, som de sier i Bergen.

Slik gikk nå dagan og min venninne tenkte ikke mer på episoden, hun er en ung kvinne med mange jern i ilden og lange huskelister. Etter et halvt års tid blir hun gjort oppmerksom på en plakat som var hengt opp i Frognerparken. På den var det en etterlysning, man søkte etteren hannhund av type border collie. Det fremgikk av teksten at vovsegutten de etterspurte på plakaten, hadde lekt med tispen deres for omtrent et halvt år siden på "hundehjørnet". Det var også et bilde av den angjeldende  unge damebisk, men border collier har verken stor variasjon i farge eller mønster, det er vanskelig for det utrenede øye å se forskjell. Min venninne var i tvil, hun mente at det kanskje kunne være den tispen hennes sønnehund hadde hatt det så gøyt med.

Uansett,  det var vel verd et forsøk, hun tar frem mobilen, og slår nummeret. Det avtales møte. Lang historie kort, det er gjenkjennelse hos alle de impliserte parter. Formålet for etterlysningen var av alvorlig karakter. Nå var tiden inne for familieforøkelse og de hadde kommet frem til at deres vofsedatter skulle få lov til å få barn med en mannlig partner etter eget valg og hjerte. Min venninnes hund var den hannbikkja tispen deres hadde likt best av alle de maskuline eksemplarer av rasen hun hadde truffet på sin vei. Hadde det vært OK at han ble far til hennes valper? Hvem kan vel nekte en bisk av mannlig utforming og støpning en slik opplevelse? Alt gikk som det skulle og valper er ventet 17 mai!

NOK EN GANG, HURRA FOR 17. MAI