JEG HAR BLITT MORMOR = MOPS

Vi har nettopp blitt besteforeldre til et skjønt pikebarn. Vi har blitt skjøvet et hakk nærmere ættestupet. På et mikrosekund har vår alder økt med en generasjon. For en som har alderdomsangst blir dette et sjokk. Ikke nok med det, alle vennene dine deg gratulerer deg for dette kvantespranget i alder.

Jeg vil ikke kalles mormor, selv om det er det jeg er, rent teknisk. Jeg vil at barnebarnet mitt skal kalle meg Mops, onde tunger sier at ulysten jeg føler mot benevnelsen mormor skyldes at jeg ikke innrømmer at jeg har blitt gammel, dessverre tenderer jeg mot å være enig. Jeg føler at når du blir mormor går du over fra og være en person til å bli et begrep. Mormor er mer en funksjon enn et individ.

Når vi har blitt besteforeldre har vi på en måte pr definisjon mistet vår virilitet. Barna våre som selv har blitt foreldre har tatt over stafettpinnen. Ungene til våre barn og oss besteforeldre er som planeter som må underkaste oss det nye sentrum. Herregud, våre meninger som før hadde tyngde er transformert til senilt vrøvl, før hadde min argumentasjon tyngde, nå når barna er uenige med meg i en diskusjon ser de på meg med overbærende blikk og sender hverandre øyekast som sier "nå er hun igang igjen, er det mulig?" Hovedtyngden av familien action sirkler rundt denne nye foreldregenerasjonen, det de sysler med er viktig, the real hard thing, våre gjøremål er helt uinteressante på samme måte som eldretrim er komisk.

Det er da forventet at oss besteforeldre skal støtte etter som det er behov, f.eks. hente i barnehave. Mor og far bestemmer. De lokker med at hvis vi er mye sammen med barnebarna blir de veldig glade i oss og dette er et godt virkemiddel, for vi elsker våre barnebarn høyt og vil jo gjerne bli elsket av våre barnebarn. De tror på en måte at vår livslykke er avhengig av disse barnas kjærlighet, som om de livene vi besteforeldre bedriver er så innholdsløse at uten barnebarn er de ikke verdt å leves. Her tenker jeg at det er nødvendig med en mer utagerende livsførsel så de kan se at vi fremdeles er kapable til å skape innhold i våre liv.

Mange kan føle, at man har blitt et nyttedyr. Når og hvor bestemmes av andre. For noen kan det bli i overkant mye, hvis man f.eks. ender opp som dagmamma for sine barnebarn er det ikke mye fritid igjen, for så snille kvinner har som regel latt sine menn få utvikle seg til å bli svært kravstore. Man har gjort seg selv til en selvfølgelighet, man bør ikke havne i denne fella, for husk at vanskeligere oppnådde goder er gjevere. Selvmotsigende nok vil man bli satt mer pris på ved å være litt kostbar.

En gang i pil og bue tiden studerte jeg psykologi. Tema var identitet. Det ble påstått at det fantes samfunn hvor man egentlig ikke opplevde å ha identitet på samme måte som vi har i vestlig kulturer. I vår kultur defineres mennesket som et individ med egenart som foretar sine egne valg. Dette må vi omfavne, også som eldre, vi har de samme muligheter, hvis ikke bedre, til selvrealisasjon og utvikling.

Jeg vil være Mops for mine barnebarn, et unikt individ som også skal vise dem at 60og70årene er egentlig de beste årene i et menneskes liv. Hvis vi dropper de arkaiske definisjonene på alderdommen, er dette den delen av livet vi har de største muligheter for å velge. Vi er ikke forpliktet mot arbeidsgiver, barna er ute av redet og økonomien er grei. 

Da jeg valgte å kalle meg Mops var det bare et ord som falt meg inn. Jeg likte lyden av ordet, og at det var navnet på en hunderase var helt greit. Nå når jeg har slått opp rasen er det mer enn greit: "Rasen er ofte oppsummert som multum in parvo ("mye i lite"), som beskriver mopsens bemerkelsesverdige personlighet til tross for liten størrelse. En stor hund i en liten kropp." Kult, ikke sant?

VOKSEN ER KJEDLIG MYE ANSVAR, MODEN VOKSEN, MORO HVIS DU VIL