PROBLEMFRI TENNING AV KULLGRILL

Vi må vel kunne enes om at kullgrill er best når det kommer til smak. Men, og dette er kullgrillens store men, den er et helvete å få fyr på den. For i det hele tatt å oppnå en varmeutvikling som monner er det nødvendig med opptenningvæske.

Når man bestemmer seg for å grille gjøres dette tilnærmet bestandig på sparket her i dette landet hvor været forandrer seg fortere enn svint. Så er det panisk styrtinnkjøp av dertil egnede middagsforingsingredienser.

Det kan nesten kalles en mental utviklingshemning dette hjernesvinnet de fleste av oss lider av, vi er sikre på at det igjen masse grillkull og opptenningvæske fra forrige gang det ble grillet. Dette stemmer omtrent aldri, vi kommer hjem med poser tunge av ventepølser og annet grillgodt. Hvis vi i det hele tatt har noe kull igjen, er det akkurat for lite til å være nok. Resultatet er hissig argumentasjon om det kanskje allikevel er nok, og gjensidige beskyldninger om dårlig hukommelse og ansvarsfraskrivelse, og med det en hissig diskusjon om hvem som skal dra å kjøpe mer kull/opptenningvæske. Ofte ender man opp med å lage maten på komfyren med familiens mentale stemningstbarometer på sterkt lavtrykk. Det er få av oss som har overskudd nok til å takle slike irregulariteter i det travle hverdagsliv, bare ufyselige overskudds mennesker som man elsker å hate, er forunt å fixe slike utfordringer med et smil.

 

Så tennes omsider grillen, og med den, langtekkelig venting på at kullene skal bli varme nok. Til slutt er man blitt så sulten av å tenke på mat mens man venter, at ved første tegn til en glødende kullbit slenger vi på all de innkjøpte delikatesser. Dette lokket av avkjølet mat kan bli i overkant for selv den mest iherdige og glødene kullbit. Så er det ny venting på ønsket transformering fra råvare til ferdig middagsmat . Det ender som regel med at  man sitter og gnafser i seg lunkne pølser og halvrått kjøtt, lurende i sitt stille sinn; hvorfor grilling er så populært.

Som regel er grillen på sitt varmeste i det momanget som gjestene går hjem.

Men fortvil ikke alle dere som er i ferd med å oppgi kullgrillen og dens fortreffelighet til fordel for gassgrillen eller det enda tristere alternativet; elkomfyren, det er hjelp å få! Det er et produkt på markedet, kanskje andre også som ikke jeg vet om, som tenner kullbitene ummiddelbart. Prinsippet er en slags flammekaster som slynger superhete mot kullbitene som av dette varmesjokket begynner å gløde. Sim sala bim, da var vi i gang.

Her har husets herre angrepet grillkullet med flammekasteren. Selv om kullet blir glødende utenpå har vi funnet ut at det er best å vente en halv times tid, dette for at bitene skal kunne ta varmen innover seg til sitt aller innerste hjemme.

Med kullgrillen kan vi glede oss over det lette smakshintet av steinaldermat som bare denne oppfinnelsen kan fremdrive. Fremdeles kan vi sitte i gresset med en hendig kullgrill blant lekende barn, imidlertid krever "flammekasteren" å plugges inn i et støpsel, men man rekker langt ut på plenen med skjøtelednig. Man kan derfor velge lokasjon av grillen alt etter været og tidspunktet og andre preferanser, i motsetning til gassgriller som er store stasjonære monsterkokeproduksjonsenheter, (de bor stort sett samme sted fra de kommer inn i husholdningen og til det bæres ut som vrakgods). 

Min far var en alvorlig mann, han kalte grilling for; "lek med mat" og derfor var grilling uaktuelt i hans husholdning. Jeg er egentlig enig med ham , men kommer til stikk motsatt konklusjon, lek gir glede og glede rundt maten er det som  gjør måltidene til de beste samlingstundene vi har. 

DET ER SOMMER, TENN GRILLEN OG NYYYYYYYYYYYYYT!!!!!!